Kunstig intelligens (KI) har gjort sitt inntog i den offentlige bevisstheten, og det er ikke lenger bare det tankeløse arbeidet som står i fare for automatisering. Det er plutselig en hel rekke med «kreative» yrker, som tidligere har vist seg robuste mot maskinens inntog, som virker utsatt.
Det snakkes om utsletting av blant annet fotografer, designere, forfattere og låtskrivere. Men hva med oppskriftsskrivere? Står vi også i fare for å bli byttet ut? Eller har vi et annet forhold til originalitet og eierskap som gjør oppskriftsskriving lite attraktivt for KI? Og er dette noe som kan være interessant for andre kreative grupper i møte med maskinen?
Rokker ved vår forståelse av originale ideer
Selv om oppskriftsskrivere kanskje ikke kan defineres som en yrkesgruppe, er det en gruppe som strekker seg fra hobbyistene til de profesjonelle, akkurat som de fleste andre kreative grupper.
Det var først da vi ble spurt om vi ville skrive vår første kokebok, at vår oppskriftsskriving begynte å skli over mot det profesjonelle. Og det var i dette arbeidet at vi begynte å stille oss spørsmålet «hva vil det egentlig si å utvikle en oppskrift?».
Prøving og feiling står i sentrum av enhver kreativ prosess. Men det å prøve seg frem på kjøkkenet, for så å dele sin beste lasagne gratis på nett, er imidlertid noe helt annet enn å selge dem som sine egne. Oppskriften er «utviklet» av oss, men konseptet har vi ikke funnet på? Vi tråkket allerede inn i et felt hvor vi følte at folk vi så opp til, tenkte: «Skal de der få gi ut kokebok?» Det siste vi ville var å tråkke på noens tær.
Frykten breidde seg ut i en intens research-fase av kokebøker. Hvordan var det de beste gjorde det? Det vi fant, var overraskende likt. Salatbøker, pastabøker, airfryer-bøker. Om man ikke hadde visst bedre, skulle man trodd at KI allerede hadde inntatt kokebokskrivingen. For hvordan kan det ha seg at enda en oppskrift på pasta carbonara kan utgis uten at noen hever et øyenbryn?
Hadde man hatt samme tilnærming til en diktsamling som en kokebok, ville folk vært i harnisk. Og med god grunn. For det rokker ved vår forståelse av originale ideer, og det å skape noe. Det er ikke sånn kreativt arbeid skal bli til, det skal komme fra et eller annet uforklarlig sted inni oss, og når det kommer derfra, da kommer det fra deg, og deg alene.
Les også: Kan nattmat bli bedre enn dette?
Annerledes i matverdenen
Vi har alltid vært sykelig opptatt av en skaper. Og i et marked er det klart at ting må tilkjennes en skaper, så verdiene kan stykkes opp og fordeles. Det tas patent på teknologi så ingen andre skal kunne utnytte nettopp din idé. Men det kan virke som at dette er annerledes i matverdenen.
Det er ingen som tar patent på sauser eller teknikker. Nye teknikker og trender spre seg som en farsott gjennom restauranter og hjemmekjøkken. Alt deles. Under Norlis kokebokpris fikk vi dette bekreftet av en av proffene selv. Vinneren satt på scenen og snakket om at en kokebok bare er en samling oppskrifter man har satt sammen og endret litt på.
Det var nesten sjokkerende å høre disse ordene fra munnen på noen med Michelin-stjerne, men for en befrielse.
Det var ingen forfattere før historiene begynte å skrives ned. I den muntlige kulturen gikk historiene fritt, de tilhørte oss alle. Den ville utvikle seg på veien, forgrene seg i forskjellige retninger, binde oss sammen. Som en deig som knas. Glutennettverk dannes, deigen vokser, og nettverket brer seg utover så ingen lenger kan se hvor det starter eller slutter.
Det er i disse åpne frie nettverkene, hvor informasjon beveger seg fritt, at utviklingen skjer raskt. Disse nye syntetiske nettverkene gjør nettopp det, suger til seg informasjon, reagerer og produserer. Så hva er det med oppskriftsskriving som tilsynelatende gjør det så lite attraktivt for det nye syntetiske nettverket?
Les også: Matkulturen blir likere og likere. Og det er ikke bare kjedenes skyld
Det kommer sikkert
Det virker som om oppskriftsutvikling har klart å holde på ideen om en overlevering og videreformidling, noen ganger videreutvikling, av det som kommer før en, det som tilhører oss alle.
Mat er det bankende hjertet i kulturen som alt svirrer rundt. Det er blodseriøst, men samtidig også bare et måltid. Og alle disse måltidene binder oss sammen. Vi er i enden av det store maskineriet som svirrer rundt oss, og vi er stiften i enden som risser ned vibrasjonene som går gjennom det.
Å skrive en god kokebok handler om god kuratering, mer enn noe annet. Å forstå helheten og opplevelsen du prøver å skape. For oss står kuratering i sentrum av all kreativ produksjon. Grunnen til at vi kanskje ikke alltid tenker på kuratering som en viktig del av den skapende prosessen, er at vi ofte bruker referanser og ideer fra andre arenaer som input. Det settes sammen i oss uten at vi engang legger merke til det.
Det er da denne følelsen av noe som kom fra vårt indre, oppstår. Dette uforklarlig kreative, hvor ideene oppstår uten at vi selv vet hvordan. Nå har vi kommet til en tid med en maskin som også setter sammen informasjon til ny informasjon. Spørsmålet er om denne syntetiske kurateringen konkurrerer med vår biologiske. Man kan sette dem opp mot hverandre, men kan de to nettverkene i det hele tatt skilles?
Vår data er dyttet inn. Ting som kunne vært produsert av vårt nettverk, kommer ut. KI-en trenger også å lytte til vibrasjonene som kommer gjennom den, og risser ned det som strømmer mot den. Det KI-en gjør, er å dytte oss et steg lenger inn i maskinen, vekk fra den rissende spissen, og vi blir sittende og sende vibrasjoner fra det biologiske nettverket inn i det syntetiske.
Så hvorfor skriver ikke KI kokebøker? Det kommer sikkert. Men hvem vil kjøpe en bok med pastaretter satt sammen av en maskin? Hvorfor skal vi ha KI til å etterligne oss, når vi helt fint klarer å etterligne hverandre? Når alt er gratis, er det ingen verdi for KI-en å overta.
Verdien i en kokebok ligger ikke i oppskriftenes originalitet. Oppskriftene er blitt til gjennom overlevering fra generasjon til generasjon. Verdien i en kokebok ligger i kurateringen. For oss kan det virke som de mest utsatte for KI-ens inntog er de som blir stående på barrikadene og insistere på eierskap til enkeltdelene – de blir altfor lette for KI å kopiere.
