I begynnelsen av juni fortalte Jonas Gahr Støre til Dagens næringsliv at han «tror unge menn og kvinner er villige til å ofre livet igjen», dersom det bryter ut en åpen konflikt mellom Russland og Nato.
Noen dager senere gjorde den sveitsiske avisen Die Weltwoche et intervju med Serbias president Aleksander Vučić, hvor de diskuterte krigen i Ukraina.
Vučić tror vi nærmer oss siste sjanse for å revurdere krigen, og hvis ikke det skjer, står vi overfor en «virkelig katastrofe». Verden står «på kanten av avgrunnen», sa han, fordi ingen av atommaktene føler de har råd til å tape, og ingen snakker om fred eller engang ønsker fred. «Fred er nesten blitt et forbudt ord», fortsatte den serbiske presidenten, med en sørgmodig resignasjon.
En ukes tid etter denne dystre advarselen ble vår egen representant for verdenshistoriens mektigste militærmakt, Jens Stoltenberg, intervjuet av den britiske avisen The Telegraph, hvor han fortalte om at Nato setter atomvåpen i beredskap.
«Jeg skal ikke gå i detalj om hvor mange atomstridshoder som bør være funksjonelle, og hvilke som bør være på lager, men vi trenger å snakke om disse tingene. Det er nettopp det vi gjør», sa den forhenværende pragmatiker, som nå bruker sitt milde vesen til å gi atomkrig et sympatisk ansikt.
Ja, det er flere ting vi trenger å snakke om.
Hypnotisert av en mytologi
Det ferskeste eksempel på at fred er forbudt i Norge, er reaksjonene på Ketil Bjørnstads kronikk i Aftenposten, hvor han rettmessig spurte «Hva kan begrunne en ny verdenskrig», og listet opp en rekke oversette historiske faktum om konflikten, påpekte hvor ensidig den er fremstilt, og advarte om det hevngjerrige hatet som fyres opp i driften mot storkrig.
Dette friske pust av fornuft fikk breiale boomers langt over vernepliktig alder til å koke over i sosiale medier, og flere etterspurte sensur. Aftenposten fulgte opp med å publisere rundt ti fortørnede motinnlegg, som alle inneholdt varianter av å kalle Bjørnstad en konspirasjonsputinist.
Dette er hva som venter hvis du avviker fra godkjent konsensus om krigen, og henviser til forstand.
Krigspropagandaen favner begge politiske fløyer. Høyresiden anklager krigsmotstandere for å være venstreradikale med sovjetfetisj og forakt for USA, og venstresiden anklager dem for å være høyreekstreme faktafornektere som mangler empati med undertrykte ukrainere og støtter en hatefull patriark.
For krigsentusiastene er saken enkel. Putin må overgi seg, og hvis ikke, fortsetter krigen helt til avgrunnen. De er hypnotisert av en mytologi, et kvasireligiøst trossystem som blokkerer all saklig realitetsorientert analyse, og etterlater kun et hysterisk retthaveri.
I kjernen er en slags strid mellom realisme og idealisme, mellom virkelighet og fantasi, mellom verden og utopi. De fantastiske idealistene, som er overrepresentert i maktapparatet, forholder seg nesten utelukkende til abstraksjoner, til selvkonstruerte drømmer og mareritt frakoblet virkeligheten, og det driver dem mot undergang.
La oss se på noen eksempler.
Biden uten sans og samling
Den 6. juni var vestlige ledere og krigsveteraner samlet på stranden i Normandie, hvor de markerte at det var 80 år siden D-dagen.
Hovedtaler var USAs 81 år gamle president Joe Biden, og i talen berømmet han heltemotet til krigsveteranene og den rettferdige krigen de kjempet. Deretter trakk han en rett linje fra andre verdenskrig til Russlands invasjon av Ukraina, iblandet en hyllest av Frihet og Demokrati, og Nato. Biden presiserte at kampen mot tyranniet fremdeles pågår, før han skrøt av hvor mange russere som har dødd, og fastslo at USA aldri vil bøye seg.
Ingenting av det Joe Biden sa, var skrevet av ham selv, åpenbart. Det var forfattet av et team med taleskrivere, før ordene ble projisert på en teleprompter som den sterkt reduserte presidenten gjorde sitt ytterste for å lese uten altfor store feil, gjennom sløret tale og dupp i åndsnærvær.
Like etter talen hadde Biden et senior-øyeblikk hvor han tilsynelatende mistet sans og samling, noe som inntreffer hver gang han viser seg offentlig. Han krøket seg og sto noen sekunder fremoverbøyd og stillestående, før han ble geleidet bort. Flere har spekulert i at han gjorde på seg akkurat da.
Kanskje han i et grusomt glimt innså den katastrofale krigen hans nasjon er i ferd med å fremtvinge gjennom Ukraina, og ble så rammet av skrekk at tarmene tømte seg. Det ville vært forståelig. Men sannsynligvis var det bare alderen som nok en gang satte hjernen hans på pause.
Kollektiv demens
Bidens vert i Normandie var Frankrikes unge og velpolerte president Emmanuel Macron, som bare er 46 år, og tilsynelatende et bilde på det unge Europa med et blikk mot fremtiden. Men også Macron er påvirket av alderdommen, illustrert av hans 71 år gamle kone, som også var til stede.
Denne forunderlige romanse er bare én av en serie merkverdigheter i livet og ideene til dagens vestlige toppolitikere som alle oppfordres til å overse, i den kollektive demens som utspiller seg i USA og Europa.
Det er en ubehagelig treffende symbolikk i at Joe Biden er Vestens øverste representant for krigen i Ukraina. En skrøpelig gammel mann som ofte ikke vet hvor han er, og formelt har makten til å sende oss alle inn i intetheten. I virkeligheten er derimot det absurde faktum at han fremdeles besitter sjefsstolen, et tungtveiende bevis for at alle viktige avgjørelser fattes av noen helt andre enn nasjonens (angivelig) demokratisk valgte leder.
Men Bidens mentale tilstand er representativ for innstillingen Vesten har inntatt overfor Russland og Ukraina – hissig, åndsfraværende og glemsk, mens man hjernedødt gjentar floskler skrevet av politiske propagandister i skyggene.
En karikatur av virkeligheten
Det finnes fulltidsansatte politiske kommentatorer som påstår i fullt alvor at Biden og Trump har sammenlignbar mental kapasitet, og at Biden er fungerende nok til å tildeles fire nye år i verdens mektigste posisjon. Dette viser hvordan vi lever i totalt separate virkeligheter. Vi har dem som ser hva som er rett foran øynene deres, og dem som lever i en fantasiverden.
De som befinner seg i fantasien, tror at krigen i Ukraina kan vinnes med å pøse på stadig mer våpen, og hvis ikke det hjelper, at utslettelsen av sivilisasjonen kan være et nobelt offer.
De har fornektet det som var geopolitisk sunn fornuft for kort tid siden, nemlig at Nato-ekspansjon inn i Ukraina var uakseptabelt for Russland, og ville føre til krig. Vestlige makters innblanding i ukrainske politiske prosesser, og den gradvise eskaleringen mot krig drevet av amerikanske og europeiske lederes skjødesløse kompromissløshet, er også visket ut av bevisstheten.
Tilbake står en karikatur av virkeligheten, hvor Putin irrasjonelt invaderte Ukraina nærmest ut av det blå, motivert av en slags hitlersk imperialisme, hvor hele verden står for tur hvis ikke den gale diktatoren stoppes ved Svartehavet. Vi skal akseptere forestillingen om at Russland, som tapte 27 millioner mennesker i krigen mot Nazi-Tyskland og i dag ledes av en eks-KGB agent, er det postmoderne tredje riket.
Sannheten er kun fiendens offer
De som uavlatelig stempler all kritikk av vestlig støtte til krigen som «russisk propaganda», har ingen problemer med å videreformidle disse banale overforenklingene, for ikke å si rene løgnene. For propaganda er noe de andre driver med, og sannheten er kun et offer bak fiendens frontlinje.
«Vi» derimot, kjemper for frihet og demokrati, høyttravende verdier som trumfer alle praktiske og realpolitiske forhold, og som man skal være villig til å ofre alt for – en offervilje Biden understreket i talen sin.
Det er liksom ikke bare Ukrainas frihet som står på spill, men friheten som sådan, selve ideen om det frie menneske og den frie nasjon. Men når verdens mektigste militær påkaller vage, rosenrøde ideer for å rettferdiggjøre krig og utvidelsen av egen maktsfære, bør det ringe noen bjeller. For historisk sett er det mer jordlige forhold som motiverer, og moralske høyverdigheter benyttes for å manipulere befolkningen til å akseptere øvrighetens voldelige innfall.
Disse to ordene har kommet til å bety sin rake motsetning i dette marerittaktige bakvendtland av en propagandakrig. Frihet er krig, og demokrati er undertrykkelsen og fordømmelsen av alle som argumenterer mot en eskalering med potensiell gjensidig utslettelse.
Vestens ansvar
Vi kan ta en kort påminnelse om et annet perspektiv på både friheten og krigens opprinnelse, og samtidig avvise at de kun formidles av paranoide nynazister.
En av verdens fremste eksperter på geopolitikk, professor John Mearsheimer, har lenge argumentert klart og faktabasert for at krig i Ukraina vil bli, og nå er, et resultat av trusselen om Nato-ekspansjon inn i Ukraina.
Et av hans mange argumenter er at Putin primært er en rasjonalist, og at det finnes ingen bevis, ingen dokumenterte uttalelser, for at Putin har imperialistiske ambisjoner. Forestillingen om Putins trang til erobring er en antagelse, hvor vestlige makter forutsetter at disse intensjonene er hemmeligholdt, og at han har skjulte planer om verdensherredømme.
I talen før invasjonen av Ukraina sa Putin derimot eksplisitt at krigen ble erklært på grunn av Natos ekspansjon i øst, som brakte deres «militære infrastruktur nærmere russiske grenser». At Russland opplever Nato-ekspansjon som en eksistensiell trussel, har vært klart i flere tiår.
Våre ledere svarer at Russland har ingenting å bekymre seg for. En militærallianse som er åpent fiendtlige mot Putin og Russland, og innlemmer land etter land langs grensen deres, utgjør ingen trussel.
Putin tror ikke på dem. En kan si han er paranoid eller løgnaktig, men han er ikke alene om mistillit til amerikanerne.
Ingen tillit til USA
En som deler Putins mistillit, er økonomiprofessor fra Harvard og nå ved Columbia University, Jeffrey Sachs, en mann med omfattende erfaring fra internasjonal politikk, og er kjent for arbeid mot global fattigdom og som økonomisk rådgiver for FN og flere postkommunistiske nasjoner.
I et intervju hos Piers Morgan 19. juni påpekte Sachs de mange amerikanske brudd på folkeretten de siste 30 år, og fastslo at han overhodet ikke stoler på amerikanske myndigheter fordi han «kjenner dem veldig godt». Sachs fortalte også at han «så med sine egne øyne» hvordan USA «styrtet» Janukovitsj-regjeringen i 2014.
Sachs har kalt troen på en militær seier over gigantnasjonen Russland for «reckless», og poengtert at den troen har sabotert fredsforhandlinger og forlenget lidelsene til ukrainerne. I juni 2022 signerte han et opprop publisert i Die Zeit underskrevet av 20 professorer, forfattere og diplomater som sterkt anmodet om at USA og Europa måtte igangsette fredsforhandlinger.
Og det finnes selvfølgelig mange, mange fler. Så nei, det er ikke bare oppviglerske høyreekstreme som gjenkjenner Vestens ansvar for katastrofen i Ukraina, og den livsfarlige retningen konflikten går. Det er heller ingen «konsensus» om klokskapen i gamble på Putins moderasjon og på å presse Russland til kollaps gjennom en proxy-krig i Ukraina.
Den fremstillingen er åpenlyst propagandistisk, akkurat som den banale feilslutning at hvis man deler et argument med Putin, så har man automatisk feil og er ondskapens sendebud.
Motstand mot Nato-ekspansjon er blitt ufattelig
Jens Stoltenberg har også anerkjent at invasjonen av Ukraina ikke oppsto ut av det blå, men muligens var innrømmelsen ufrivillig.
For Jens fremstår stadig mer rabiat i intervjuer og taler, hvor han snakker kontinuerlig i fistel mens den karakteristiske hodevuggingen som ledsager tiradene hans har begynt å anta heavy metal-proporsjoner. Det er som mangelen på sammenhengende argumenter forsøkes erstattet av fakter og innstendighet.
Særlig påfallende var det for noen måneder siden, da han i en pressekonferanse opprørt formidlet Russlands opprinnelige krav før invasjonen, nemlig at Ukraina ikke kunne bli medlem av Nato. Han fastslo at Nato sa utvetydig nei til dette kravet, og dermed utfordret Russland til å invadere.
For kun ti år siden var det stor uenighet innad i Nato om hvorvidt Ukraina kunne bli medlem, ifølge Stoltenberg selv. Men nå er avvisning av medlemskapet blitt til en nærmest ufattelig provokasjon fra atommakten i Øst, så hinsides fornuft at Stoltenberg knapt klarte å stotre frem ordene.
Stoltenberg har også stadfestet at konseptet «interessesfærer», stormakters innflytelse over nærområdet, noe USA historisk regelmessig og åpenlyst har praktisert, er helt uakseptabelt.
For Natos rett til ekspansjon langs grensen til Russland er nå så selvfølgelig at bare tanken på noe annet bringer generalsekretæren ut av fatning. En motstand mot ekspansjonen kan bare utføres av en gal mann, en totalitær, imperialistisk diktator som det er umulig å forhandle med, og som må overgi seg betingelsesløst.
Og hvis den gale mann ikke gjør det, skal «vi» stå klare til å utvide krigen, helt til siste slutt.
Den rene ondskapen
Vi skal akseptere bevegelsen mot storkrig, ikke bare for gudene Frihet og Demokrati, men nettopp for å bekjempe ondskapen. Og der er det særlig én figur som dominerer.
Henvisningene til Hitler og andre verdenskrig er ustanselige, som om ingen annen parallell eller referanse er tilgjengelig. Og den ble igjen melket for alt det var verdt på D-dagsmarkeringen, foran 100 år gamle soldater, av en eldgammel president og et vestlig etablissement som er uhelbredelig fanget i fortiden. Eller som vet å benytte seg av de kraftigste følelsesmessige verktøy for å oppnå sine mål.
Adolf i Nazi-Tyskland er det sekulære vestens svar på Djevelen i Helvete, og hans nærvær fortolkes med en nyanseringsevne inspirert av den spanske inkvisisjonen. Den rene ondskapen påklistres alt som er i utakt med Pavens befalinger i Washington og Brussel. De som er uenige, tar ikke bare feil, de er farlige kjettere – eller de moderne variasjoner, putinist og konspirasjonsteoretiker.
Om det er kynisme eller idioti som står bak disse tankeløse fremstillingene, er alltid et åpent spørsmål, og sannsynligvis er begge leire representert i etablissementet. Men det er skremmende tegn på at en overvekt i maktapparatet er true believers, og har overbevist seg selv om denne moderne mytologiens sannhet.
Karrierepolitikerne fra dessertgenerasjonen, Biden, Scholz, von der Leyen, Støre, Stoltenberg og deres eurokratiske entourage, ser på seg selv som helter, de som kan stanse den nye Führer. Folk som aldri har kjempet noen krig, og sannsynligvis aldri har vært i en fysisk konfrontasjon, eller engang hatt en vanlig jobb. Heltedåden deres skal utføres ved å ofre de unge, først ukrainere, og senere, om nødvendig, unge i sine egne nasjoner.
Støre og DN deler krigsnarrativet
Statsminister Jonas Gahr Støre var også i Normandie på D-dagen, hvor han ble avbildet av Dagens Næringsliv, vandrende med bøyd hode i pen dress langs strandkanten, der hans grånende vesen fremstår tynget av alvor. Overskriften gjengir statsministerens tunge tanker: «Jeg tror unge menn og kvinner er villige til å ofre livet igjen».
Vi får ikke vite hvor denne troen stammer fra, men den virker fantasifull, for å si det mildt. «Send meg til fronten» er foreløpig ikke noe trendy budskap blant zoomers iallfall, en generasjon som aldri hadde hørt om Donbas før for et par år siden, og som muligens knapt vet hvem Jonas Gahr Støre er. Til og med Støres egen sønn, neo-hippie og pusteterapeut Magnus Jonas Støre, har sagt at han ikke tror på politikk.
Den konfliktsky og karismaløse statsministeren sliter med å motivere selv sin innerste sirkel, og leder en regjering hvor halvparten har måttet gå av for filleting, men han skal altså bli en slags Braveheart som maner Tiktok-generasjonen til å dø for friheten. Kanskje får Støre tilstrekkelig drahjelp fra pressen skal overbevise 20-åringer om storheten i å ofre livet for Ukrainas Nato-medlemskap.
DN gjør i hvert fall det de kan, og i portrettet av statsministeren videreførte de aktivt det gjeldende krigsnarrativet og de påståtte parallellene til andre verdenskrig, med faktasjekkgodkjente setninger som «i 1944 var det Hitler som skulle nedkjempes. I dag er det Putin».
Journalistenes troskap til objektiv innlevelse ga seg ytterligere til kjenne ved å karakterisere Russland som «en totalitær fiende», og med uttrykk som «den Putin-skapte gasskrisen» – den hvor EU innførte sanksjoner mot Russland og nektet å importere gass, før Nord stream ble sprengt (høyst sannsynlig av USA).
DN nærmest presset Støre til å innrømme de unges offervilje, som kom etter gjentatte spørsmål. Men innrømmelsen er en enkel følge av krigsretorikken, av referansene til andre verdenskrig, og av tiltroen til en viss amerikansk krigsmytologi.
Med Gud som alliert
Portrettet vier mye plass til å fortelle om sosialdemokraten Støres beundring for erkekonservative Ronald Reagans tale på D-dagen i 1984, komplett med bilde av Støre og en statssekretær som ser talen på Youtube mens de flyr privatfly mot Normandie.
Statsministerens beundring for Reagans budskap den dagen, og for mannen i seg selv, er verdt å merke seg, og gir innblikk i historikken til den moderne mytologien. Talen til Reagan, som Bidens, hyllet heroiske krigsveteraner og den rettferdige krig, og bemerket særlig den utvetydige moralske forskjellen på krig for frigjøring og krig for erobring, og fastslo at USA ville fortsette å kjempe for frihet verden over.
Reagan beskrev hvordan soldatene på D-dagen hadde en «beinhard tro» på at «Gud var en alliert i deres sak», og det er nærliggende å tro, gitt Støres beundring av talen, at vår personlig kristne statsminister mener at en slik metafysisk assistanse er gjeldende også i Ukraina.
I talen berømmer Reagan D-dags-soldatene som visste at enkelte ting er verdt å dø for, og stadfester at demokratiet er blant disse tingene, fordi demokratiet er «den mest ærbare statsform noen gang skapt av mennesket». Den er opp mot guddommelig, kan det virke som, en overordnet verdi som kan rettferdiggjøre hva enn de retthaverske tar seg til.
Disse fagre ord står i en viss kontrast til Ronald Reagans virke som president, et virke som også kaster skygger over nåtidens idealistiske prinsipper.
Sikre seg mot ondskapen
Reagan er berømt for å ha fremmet uttrykket «the evil empire» for å beskrive Sovjetunionen – en formulering med religiøse konnotasjoner som har fått svært fornyet relevans – og skuespiller-presidenten gis gjerne fortjenesten for Sovjetunionens kollaps, blant dem som legger mindre vekt på at kommunismens indre motsetninger medførte det. Men dessverre virker ondskapen å ha vedvart i den russiske sjelen.
Regimeskifter er en amerikansk spesialitet, og Reagan er også særlig kjent for Iran-Contras-affæren, hvor Reagans undersåtter ulovlig solgte våpen til Iran og ga fortjenesten til den nicaraguanske høyrevridde opprørsgruppen Contras, som kjempet mot det sosialistiske sandinistregimet.
Reagan-regjeringen trente og økonomisk støttet Contras gjennom hele 80-tallet. I en tale i 1986 forklarte Reagan hvorfor: Sandinistene var «en sovjetisk alliert på amerikansk fastland bare to timers flytur fra våre egne grenser», og for sin «egen sikkerhet» måtte USA «nekte Sovjetunionen et brohode i Nord-Amerika». Vi kan bare spekulere i hva Reagan ville gjort hvis Sovjet skulle etablere en konkret militærallianse med Mexico.
Støtte den jevne ukrainer
Den reaganske demoniseringen av russerne har massiv gjenklang i dag, og formidles udiskré i media. Ett av mange eksempler er en kommentar i Aftenposten i vinter, med overskriften «Det er en russisk eim i teslaen», hvor kommentator Therese Sollien angriper Elon Musk for å ytre motstand mot videre amerikansk finansiering av krigen.
En kan se for seg reaksjonene hvis det var en islamsk eller afrikansk eim i den teslaen, og samtidig registrere hvordan kjempeetiske journalister åpent deklarerer sin forakt for hele folkeslag, så fort det passer inn i det anstendige narrativet.
Sollien gjentok et kjent dogme fra Nato-religionen da hun fastslo at «det er kun Ukraina som kan avgjøre hvor mye krig landet tåler før det eventuelt kapitulerer». Dermed må vestlig våpenstøtte fortsette så lenge «Ukraina» ønsker det.
Tap av støtte vil ikke tjene «den jevne ukrainer» mente hun, mens Vesten i praksis benytter den jevne ukrainer i sin kamp for å svekke Russland, og mens vanlige ukrainere dør og landet blir stadig mer utarmet av kampen for å oppnå vestlig frihet.
Hvem som egentlig representerer og styrer avgjørelsene til Ukraina som nasjon, kan man vitterlig spørre seg, men de er i hvert fall ikke alliert med de ukrainske mennene som er i skjul for å unngå den obligatoriske verneplikten, som blant annet håndheves ved at soldater sjekker papirene til tilfeldige menn på gaten.
Absurde astronomiske summer
Finansieringen Musk stilte spørsmål ved, beløper seg nå til drøyt en billion kroner, eller 1.130.000.000.000 kroner, fra et USA hvor 37.9 millioner mennesker lever i fattigdom, og den nasjonale gjelden er på om lag 34 billiarder kroner, eller 34.700.000.000.000.000 kroner. En absurd astronomisk sum som er enda mer tabu å nevne enn Bidens svekkede sjelsevner.
Norge har som kjent et stort nasjonalt overskudd, og har økt dette betraktelig gjennom salg av gass under krigen, noe vi skyldtynget tar imot. Skylden lettes dog ved at vi har investert 85,7 milliarder kroner i Ukraina over en seksårsperiode, hvorav en vesentlig andel går til stadig mer omfattende militært materiell, i strid med norsk praksis frem til februar 2022, som foreskrev at vi ikke ga militær støtte til nasjoner i krig.
I tillegg har vi tatt imot over 70.000 ukrainske flyktninger, som hver har fått støtte tilsvarende en halv million i året, som samlet utgjør 31 milliarder kroner bare i 2024.
Støtten beløper seg til omtrent et tiendedels statsbudsjett, foreløpig. Men hvem kan sette en pris på krig, fred og nødhjelp? Det eneste etiske spørsmålet er hvorfor vi ikke gir alt vi har. Ja, hvorfor ikke? Er du mot frihet og demokrati?
Samtidig lever vi med den slitsomme motsigelsen i at det sendes ingen tropper for å hjelpe, kun utstyr og penger. Vi kan liksom betale oss ut. Og spørsmålet er hvor lenge denne siste rest av realpolitisk forstand kan vedvare, den som allerede er godt strukket ved å sende stadig kraftigere våpen.
Les også: I Norge blir fremtidens lærere indoktrinert i kritisk raseteori
Amerikansk frihetskamp
DN og Støres plutselige fascinasjon for Ronald Reagan og hans forsvar av Nato og krig for Frihet, er selvfølgelig drevet av frykten for den andre store Satan, Donald Trump – som også er Hitler. Reagan skal vise oss en republikaner av den gode sorten, den ærverdige konservative, som ikke er proteksjonistisk og snur på dollaren, men villig viderefører ideen om USA som verdenspoliti og freedom fighters.
Utallet av historiske forskjeller på D-dagen og for eksempel USAs flukt fra Afghanistan etter 20 års krig, kan overses like lett som de enorme forskjellene på en businessmann-realitystjerne og en massemorderisk, ideologisk besatt diktator.
De velger også å ignorere hvordan Trumps popularitet henger sammen med den katastrofale «frihetskampen» i Irak, igangsatt av sønnen til Reagans visepresident George Bush I, med full støtte fra journalistisk etablissement fra New York Times og nedover. Krigen som republikaner George W. Bush’ regjering startet basert i en løgn, som medførte billionvis av dollar sløst, titusenvis av amerikanske dødsfall, hundretusenvis av irakiske og etterhvert syriske dødsfall, og deretter en flodbølge av migrasjon.
Og etter Irak kom finanskrisen som fratok millioner av amerikanere hjem og pensjon, også den forårsaket av Reagans etterkommere, med starthjelp fra Bill Clinton.
Vanlige amerikaneres raseri og fortvilelse over sviket hele etablissementet leverte i Irak og på Wall Street, skal behandles med Bidensk glemsel, mens man forføres av nostalgi for 40- og 80-tallet og fortrenger at 2000-tallet i det hele tatt forekom. Samtidig skal Trumps populære motstand mot å involvere seg i kriger i utlandet fremstilles som livsfarlig, umoralsk nasjonalisme – for da er uviljen mot utenlandsk erobring plutselig fascisme.
På toppen skal USAs og Europas forfall inn i kommunist-inspirert klimareligion og woke-mani, både fortrenges og forherliges.
Fornektelsen av strømmen med ubeleilige fakta forsterkes av at det er nettopp typer som Støre, Stoltenberg og DN-journalister det amerikanske og etterhvert europeiske opprøret retter seg mot. Den anstendige, veltalende «eliten» som kikket nedlatende mot underklassen mens de gradvis saboterte samfunnet med virkelighetsfjerne idealer og inkompetent styring.
Udemokratisk folkeopprør
Både amerikanske og europeiske politiske eliter står overfor et demokratisk opprør mot deres hegemoni, noe både EU-valg og amerikanske meningsmålinger viser. Noe av opprøret er motivert av den ekstremt lemfeldige omgangen med ressurser og sikkerhet i Ukraina, kritisert av befolkningen i nasjoner med et lass av egne problemer å ty til.
Elitene vil derimot overbevise om at den demokratiske motstanden mot dem er drevet av udemokratiske krefter. Velgerne er villedet av det alltid diffuse «ytre høyre», som ikke forstår verdien i å nedbygge industri for å redde klima, å ta inn massive mengder flyktninger for å redde den krigsherjede tredje verden, å feire pride på barneskoler, eller å bruke hundrevis av milliarder på å opprettholde en krig i et land som umulig kan vinne.
Spørsmålet er om det blir behov for å sende ungdom til fronten hvis en storkrig skulle bryte ut. For begge parters tilgang på atomvåpen visker ut alle tradisjonelle forestillinger om heltedåder på slagmarken.
Den merkelige situasjonen verden befinner seg i, er at halvgale Donald Trump kan være den som forhindrer en potensiell kjernefysisk katastrofe. Han har i hvert fall klargjort at han vil presse på for fredsforhandlinger, og er dessuten den eneste amerikanske president i moderne tid som ikke startet en krig mens hans regjerte.
Tross en åpenbart politisk motivert rettsprosess mot ham, og utallige skandaler og ville uttalelser, er Trump fortsatt favoritt til å vinne høstens valg. Og folkets vedvarende, upassende støtte til republikanernes kandidat gjør etablissementet nervøse.
Når folket ikke gjør som elitene vil, da er det noe galt med folket. Dette er den postmoderne forståelsen av demokrati. Og når elitene føler seg truet, så kan de finne på veldig mye rart, i desperasjonen som oppstår i frykten for å tape makt.
For dem som er oppvokst med en følelse av et selvfølgelig krav på lederroller, kan tanken på tapet av makt fremstå som en skjebne verre enn døden. Slike som Macron og Støre, som begge har gått på den franske eliteskolen Sciences Po, hvor de ble kjærtegnet med følelsen av å være berettiget samfunnets øverste posisjoner.
Én historisk velkjent metode for å bevare makt i urolige tider er å starte krig. Innføre unntakstilstand, og fortelle at nå er det krise og at vanlige demokratiske prosesser ikke lenger er i spill, fordi bare sittende ledelse kan redde oss. Kanskje er det uunngåelig at noe slikt skjer igjen, men vi bør ikke la det skje uten motstand.
Les også: Hvorfor stemmer så mange unge på ytre høyre? Svaret er enkelt
Kanonføden til det gode imperium
At halvparten av Ukrainastøtten går til våpenprodusenter, blir akseptert med selvfølgelighet, selv av ytre venstre. Per mars 2024 var det samlet gitt 1.2 billioner kroner i militær støtte til Ukraina. Selve størrelsesorden på pengesummene, til utstyr som kontinuerlig krever oppgradering og påfyll, forteller noe om hvilke gigantiske overskudd krig produserer, og at enkelte næringer har en klar interesse av mer konflikt. Så kan man undersøke hvor de er, og hvilke maktinstanser de påvirker.
Men alt dette handler ikke bare om penger, selv om krigsprofitørene gnir seg i hendene. Det handler om dominans, om å kapre og erobre, slik krig alltid har gjort. Finansieringen av ukrainernes forsvar, et land som ville falt på et par uker uten den kontinuerlige nødhjelpen fra Vesten, og som aldri ville havnet i krigen uten Vestens invitasjon, er åpenbart en krigshandling, uansett hvor mye Nato lener seg på teknikaliteter.
Ukraina er bare frontlinjen, de er kanonføden til det gode imperium, som vil underlegge seg nok en russisk nabo, i ferden mot å tvinge Putin til å fjerne seg eller underkaste seg. Og hvis det tjener USAs interesser, deres maktekspansjon, så vil de bruke oss også – våre unge som igjen er villige til å dø.
Verdens mektigste militær valgte en åpen provokasjon mot Russland, og nærmest utfordret dem til å reagere aggressivt. Russland har fornærmet det liberale hegemoni, som i realpolitisk forstand bare er det amerikanske hegemoni, USAs rett og evne til å underlegge seg ethvert område de ønsker seg. What are you going to do about it? Ja, det er spørsmålet. Hva vil Putin gjøre nå? Hele Europas sikkerhet er spilt på det geopolitiske rullethjulet, fordi oddsen virket gunstig.
For hva? For at Ukraina skal bli medlem av Nato så de kan beskyttes fra Russland? For Donbas? For pride-parader i Kyiv? For «ideen om frie stater»? Prøv å finne en begrunnelse som ikke refererer til abstrakte, kvasireligiøse begreper som «frihet» eller «uavhengighet» og du ender opp tomhendt.
Hvis det er regelen om at aggresjon og invasjon og brudd på folkeretten ikke kan tillates, så vil enhver som bruker et minutt på historieboken oppdage at USA er unndratt alle slike regler, fordi reglene bøyes av størrelsen på kanonen. Det er ikke noe «prinsipp» her, like lite som det er «frihet» i Ukraina nå. Regler og moral er her som alltid bare verktøy for de sterke, som kan benyttes når det passer dem.
Putin er ikke en engel, og Russland er ikke et idyllisk liberaldemokrati. Men er det derfor vår oppgave å fremtvinge et regimeskifte i verdens tredje største nasjon og største atommakt? Nei.
Les også: Norge trenger flere barn. Lavere skatter til foreldre kan være løsningen
Krigens realiteter
6 og 9. august 2025 er det 80 år siden USA slapp atombomben over Hiroshima og Nagasaki, og det spørs om det blir en like andektig seremoni for å feire dét jubileet. Om lag 200.000 mennesker ble drept der, flesteparten sivile, i et land allerede på randen av overgivelse.
I mars 2025 kan man også markere 80-årsdagen til brannbombingen av Tokyo, hvor 100.000 sivile ble drept, og en million ble hjemløse. En kan også markere brannbombingen av Dresden, der 25.000 ble drept på én dag.
Da blir det ikke like lett å påkalle den opphøyde godhet til frihetens land, eller henvise til den utvetydige moral som andre verdenskrig skal representere.
De datoene bør få en like fremtredende plass i offentlighetens bevissthet, for å få frem at krigens realiteter ikke alltid overensstemmer med idealbildet tegnet av seierherrene, særlig når dette idealet brukes for å rettferdiggjøre nye kriger, med særdeles tvetydige moralske fundament.
