Professorer er ikke ansatt for å gi god PR for sine institusjoner

Prorektor for forskning og utvikling ved UIT, Jan-Gunnar Winther, mener to ansatte ikke skulle fått tillatelse til å dra på kulturfestival i Russland. Det mener Anine Kierulf han ikke har hjemmel til å nekte dem. (Foto: Marius Fiskum/UIT.)
Prorektor for forskning og utvikling ved UIT, Jan-Gunnar Winther, mener to ansatte ikke skulle fått tillatelse til å dra på kulturfestival i Russland. Det mener Anine Kierulf han ikke har hjemmel til å nekte dem. (Foto: Marius Fiskum/UIT.)
Norske professorer kan selvsagt delta på arrangementer i Russland om de selv ønsker. Det må UIT Norges arktiske universitet akseptere, skriver Anine Kierulf.
Om skribenten
Anine Kierulf er jurist og førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo og spesialrådgiver ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM).
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er To professorer dro på et arrangement i Russland. Det har skapt storm i nord.

Mandag skrev NRK Troms og Finnmark om at to norske professorer, tilknyttet UIT Norges arktiske universitet, har brukt sommeren på arrangementer i Nordvest-Russland, og at universitetet beklaget for dette, Jeg ble oppringt om denne saken her av NRK nordnytt, og ble oppriktig forbauset.

På hvilket grunnlag er det at UIT Norges arktiske universitet anser seg berettiget til å beklage at frie professorer drar på kulturfestival eller seminar der de ønsker? Eller vurdere sanksjoner mot dem for å ha gjort det? Med forbehold om at han er representativt gjengitt: Med hvilken hjemmel mener prorektor Jan-Gunnar Winther, som jeg oppfatter som en klok og sindig fyr, at han kunne nektet dem å dra?

Les også: Mener seg uthengt som «stalker». Alexander Rybak hevder hun er det

Ikke pålagt akademisk boikott av Russland

I vår iver etter (berettiget!) fordømmelse av Russlands angrepskrig kan vi komme til å glemme de rettighetene som gjør oss til et fritt demokrati fremfor en autoritær stat. Det er forståelig – i kriser og i møte med ytre fiender vil vi helst stå sammen og slutte rekkene. Som grunnlag for undertrykkelse av medborgeres grunnleggende friheter er imidlertid slike impulser uakseptable.

Annonse

Vi har akkurat den samme menings- og ytringsfriheten som før til å mene hva vi vil om Russland. Dette er jo nettopp det som gjør oss til noe annet enn Russland. Og som akademikere har vi den samme frihet til å søke sannhet på den måten vi selv finner best – nå, som ellers. Dette gjelder selvsagt også når Norge som stat gir anbefalinger om hva universiteter som institusjoner bør gjøre, hvilke samarbeid vi bør videreføre eller avbryte og hvor vi bør reise.

Norge har ikke, i motsetning til hva mange tror, pålagt universitetene akademisk boikott av Russland. Og staten kan ikke instruere frie forskere i hvordan de skal drive sitt akademiske virke. Det kan heller ikke universiteter som institusjoner gjøre overfor sine vitenskapelig ansatte – dette er kjernen i den individuelle akademiske friheten.

Les også: Vi kan ikke la kulturministeren velge politisk allierte til å styre statskanalen

Representerer kun seg selv

Professorer «representerer» ikke sine universiteter. De er frie forskere, og representerer kun seg selv. Universitetene kan gjerne smykke seg med dem når de er stolte av dem, og si mindre når de ikke er det, men de er altså ikke ansatt for å bidra til god PR for sine institusjoner.

Og til de som eventuelt måtte ville hive seg over tastaturet for å advare mot at slikt som dette kan bli misbrukt, i autoritære krefters tjeneste: Jeg aner ingen ting om disse forskerne eller dette arrangementet. Men selv jeg skjønner at det kan være scoop for Russland å få med seg norske akademikere eller andre til å legitimere arrangementer, og at også dette kan bli misbrukt til propaganda.

Det forhold at propagandamaskiner misbruker det de kan til slikt, er bare et utjenlig argument mot akademisk frihet. Vi beskytter ikke ytringsfrihet eller akademisk frihet fordi vi ikke skjønner at disse frihetene kan avstedkomme ufattelig mye ræl. Hadde vi trodd det, ville det vært utrolig mange ytringer og mye forskning vi burde skrotet umiddelbart.

Vi beskytter dem fordi uten dem er det umulig å oppnå sannhetssøken, demokrati og individers frie meningsdannelse.

Denne teksten ble først lagt ut på Facebook, og er publisert av Subjekt med tillatelse. 

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar