I sommer var teamet for årets Olsokdager på Stiklestad «Trygg?», og årets olsokprofil, utenriksminister Espen Barth Eide (AP), hadde valgt tittelen «trygghet i en verden i rask endring» for sitt foredrag.
Samtidig har det pågått en debatt i Klassekampen, der flere kulturaktører har etterlyst en nasjonal plan for kulturberedskap, og en anerkjennelse av kulturens evne til å bygge samhold og motstandskraft i befolkningen. Når trygghet diskuteres på en så sentral kulturarena som Stiklestad, særlig sett i lys av sommerens debatt, blir det naturlig å stille spørsmålet: hvilken rolle kan og bør kulturlivet spille i en tid med økt fokus på beredskap?
Betydningen av et fritt kulturliv
I utenriksminister Barth Eides foredrag ble det framhevet at vår trygghet henger sammen med hva slags land vi er – hvordan vi oppfattes ute i verden, har betydning for vår rolle og evne til å jobbe for trygghet i utenrikspolitikken.
Hvordan andre ser på oss, henger igjen sammen med hvordan vi ser på oss selv, og hvilke verdier vi legger til grunn for vårt samfunn, sa Barth Eide. Kulturfeltet er den delen av samfunnet vårt som utforsker, utfordrer, uttrykker og gjenspeiler akkurat dette.
Et fritt kunst- og kulturliv er sentralt for et demokratisk samfunn, fordi det gir rom for ytring og meningsbrytning, mulighet for felles bearbeidelse av store og små hendelser, og er en arena for deltagelse og utvikling av kunnskap og kreativitet.
Vårt frivillige og profesjonelle kulturliv er med på å forme hvem vi er, både som individer og som samfunn. Hvis vår trygghet henger sammen med hva slags land vi er, er det åpenbart at vi må sørge for å ha et mangfoldig, inkluderende og tilgjengelig kulturliv – nettopp for å kontinuerlig undersøke, forstå og utvikle hvem vi er og hvilke verdier vårt samfunn skal bygges på.
Les også: Forstår nordmenn hvor alvorlig arrestasjonen av Telegram-sjefen er?
Samhold i krisesituasjoner
I tillegg har kulturlivet andre egenskaper vi trenger når vi skal tenke bredt på beredskap.
Vi har blitt godt kjent med hva vi bør ha på lager i kjeller og bod, av vann, mat og brensel. Myndighetenes råd for «psykisk helse i kriser», som omhandler hvordan vi kan bygge samhold og utholdenhet i krisesituasjoner, er ikke like mye omtalt.
Rådene går ut på å bruke tiden på noe som hjelper oss med å fokusere tankene våre og være til stede, og å oppsøke sosial kontakt for å kunne dele tanker og måter å håndtere ting på. Vi rådes til å prøve å finne humor i tøffe tider, og forsøke å se for oss andre utfall av en krise enn bare de verste. Forestillingsevne, kreativitet og sosiale fellesskap pekes altså på som viktig for psykisk beredskap og utholdenhet når kriser inntreffer. Til forskjell fra jodtabletter og batteridrevet Dab-radio er ikke dette bare å hente frem eller skaffe på en butikk – det må skapes og utvikles, mennesker imellom, over tid.
I kulturfeltet finnes dette i rikt monn, både for de som utøver og de som deltar som publikum. Myndighetene skriver at «kriser må møtes ved bruk av de samlede nasjonale ressurser». Da må også kulturlivet anerkjennes som en nasjonal ressurs befolkning trenger i møte med kriser og utrygghet. En ressurs vi må hegne om.
Les også: Krever styreleders avgang etter omstridt avtale. Nasjonalmuseet nekter skyld
Det som er vanskelig å måle
Opplevelse av tilhørighet og kulturell identitet styrker den kollektive handlekraften, og er med på å hjelpe en befolkning gjennom kriser, sier Fredrik Rosén, direktør i Nordic Centre for Cultural Heritage, til Klassekampen 13. juli. Økt fokus på beredskap bør dermed også bety økt fokus på kulturlivet vårt – her ivaretas og utvikles menneskelige egenskaper og fellesskap vi er avhengig av for å kunne løse komplekse oppgaver sammen, og for at vi skal ha tro, håp og utholdenhet til å klare brasene.
Vi kan spare oss til fant hvis vi ikke sikrer at vi har et rikt og inkluderende kulturliv som kan fortsette å utvikle seg, og helst blomstre, i en krevende tid for menneskeheten, verden og demokratiet.
Ser du deg rundt på Stiklestad under produksjonen av «Spelet om Heilag Olav», ser du mye godt beredskapsarbeid. Hvert år er ufattelig mange mennesker, i form av frivillige og profesjonelle kulturarbeidere, helt sentrale for å kunne skape en kulturopplevelse som når ut til mange tusen. Hver og ens innsats er betydningsfull, hver og en får øvelse i å dra i samme retning og finne måter å samhandle på for å nå et felles mål.
Først når forestillingen møter sitt publikum, hentes verdien fullt ut – i fellesskapet som oppstår mellom menneskene i amfiet, og alle menneskene på, bak, rundt, til og med under scenen. Vi opplever å være en del av noe som er mye større enn oss selv. Virkningen av opplevelsen sitter i lenge etter siste replikk er sagt, tonene fra «olsok» har ebbet ut og applausen har stilnet. Vi har styrket fellesskapsfølelsen og motstandskraften vår.
Det kan være lett å overse og nedprioritere det som er vanskelig å måle. Verdien av trygghet kan kanskje ikke måles, men er helt nødvendig for å kunne skape gode liv og gode samfunn.
Kunsten og kulturens verdi er også krevende å tallfeste eller måle. Kanskje er det fordi verdien er så stor at den sprenger enhver skala?
