Abid Raja (V) er aktuell med en ny bok, «Vår ære og vår frykt». Etter at han i Aftenposten nylig «avslørte» at mange muslimske elever i Oslo sier at de hater både jøder og homofile (intet er nytt under solen), kommer de vanlige uttalelsene fra offisielt og ansvarlig hold.
«Slike holdninger kan vi ikke ha, de må bekjempes». Men hvorfor det? Man behandler dette som fordommer, men det stikker mye dypere enn det. Slike holdninger er religiøst og kulturelt basert, og kan ikke bearbeides for å bli korrigert, slik man gjerne anbefaler med fordommer. Det samme gjelder for enkelte nordmenns hat mot islam.
Les også: Rasetenkningens gjenkomst
Naiv Raja
Generalsekretær iLIM, Dana Manouchehri, skrev i en god artikkel i Subjekt 19. august at kriminaliteten blant unge muslimer skyldes importert voldskultur. Det samme argumentet om «import» kan brukes om de nevnte hatytringene.
Manouchehris brannfakkel ble – typisk nok – møtt med øredøvende taushet i mediene.
Abid Raja virker en smule naiv i sine uttalelser etter skolebesøket på Østkanten. Det var den samme Raja som i et portrettintervju for ti år siden sa at «vi fikk jødehatet inn med morsmelken». Trodde han virkelig at dette hatet var utryddet i muslimske familier siden hans egen oppvekst?
Hat er en legitim menneskelig følelse og reaksjon, og er ikke straffbart når den ytres i generelle vendinger, uten ytterligere karakteristikker og personangrep. Jødehat og homohat som sådan er lovlige ytringer og holdninger. De rammes ikke av «hatytringsparagrafen,» § 185 i Straffeloven; en lov som for øvrig bør avskaffes. Det finnes andre lover som dekker dette, og det finnes muligheter for sivilt søksmål.
Jeg pleier å si når jeg hører noen si at slike holdninger burde vært forbudt: «Men det er jo bare en mening». Det skal vi tillate i ytringsfrihetens og toleransens navn, selv om det er aldri så ufyselig. Hvor er det blitt av Voltaires formaning oppe i alt dette prektige pratet? Toleranse er å tåle, og det gjør ofte vondt. Krenkelser gjør også vondt, men det bør man ignorere.
I vårt samfunn må alle ta et oppgjør med sitt eget «krenkelsesnivå», og jobbe med å heve det. Norge kan ikke til enhver tid bestå av fem millioner sårede personer.
Les også: Hendelsene i Vikersund kan gi et frempek til fremtidens Norge
En konsekvens av Koranen
Det er forståelig at det bak slike nevnte forbudstanker ligger en frykt for at disse holdningene skal endre seg til handlinger. Mange sier at det beste er å forebygge, før radikaliseringen skyter fart, og holdninger blir til handlinger.
De som egentlig har ansvaret for dette, er foreldrene og storfamilien. Men så lenge disse trolig har samme holdning som tenåringen de skal oppdra, kan ikke samfunnet stole på at dette skjer. Oppdragelsen til sunne holdninger skal skje i hjemmet, men i denne saken blir det en illusjon. De prektige på både høyre- og venstresiden skylder på «samfunnet» og alle myndighetspersoner. På den måten pulveriserer de det personlige ansvaret og valget hos hver enkelt og familien.
Abid Raja beskriver sin egen frigjøring i en meget god kronikk i Aftenposten 27. august. De som hjalp ham med å bli kvitt de forstokkede holdningene, var «en landsby av etnisk norske». De ga ham motstand og forstand. Uten disse hadde han havnet på skråplanet. NRK reagerte lynraskt og mobiliserte to motstandere til Raja i Dagsnytt 18 samme dag.
Der fikk vi servert den vanlige frasen om «vi kjenner oss ikke igjen i dette», og den vanlige taktikken om å snakke om noe annet og snu saken på hodet til å handle om islamofobi. Raja kommer til å møte mye motstand i mediene, og få vil støtte ham. Som vanlig i slike saker.
Viktig å vite er at hatet mot jøder og homofile faktisk er nedfelt i Koranen, og har man gått på Koranskole, er man selvsagt drillet i dette. Der bruker man originalteksten og ikke den norske oversettelsen. Den bruker forskjønnende omskrivninger (eufemismer på godt norsk) for å skjule slik hatefull religiøs lære, slik Almir Martin skriver i Subjekt 21. august. Guttene og jentene må pugge leveregler som er i direkte motstrid til hva etnisk norske lærer og hva som er common sense i det norske samfunnet.