Venstresiden har endt opp med å motarbeide sine egne interesser.
På NRKs Helgemorgen 23. april 2022 fikk man et godt eksempel på hvordan.
Venstresideideolog Magnus Marsdal viste frem et venstresideproblem, som er blitt utbredt også langt utover venstresiden. Han hadde blitt invitert for å diskutere Steigan.no sin dekning av Ukraina-krigen. Manifest-sjefen var imidlertid like opptatt av å snakke om nettstedets dekning av lockdown under korona, som ifølge ham ikke hørte hjemme i dannet politisk debatt, fordi den var «monokausal» og «konspirasjonsteoretisk».
Marsdal var ikke uenig i at nedstengningen hadde endt med at verdens rikeste hadde blitt billioner av dollar rikere, mens vanlige folk hadde blitt billioner av dollar fattigere. Han var bare lite interessert i dette faktum. Kampen mot «konspirasjonsteorier» fikk altså fremstå som viktigere enn kamp mot gjeld og inflasjon, som folk åpenbart lider mer under enn konspirasjonsteorier.
Denne avsporingen var muligens ikke særlig gjennomtenkt. Likevel er den, som jeg har vært inne på før, symptomatisk for en konform venstreside som ikke bekjemper folks reallønnsnedgang. For å forstå hvorfor venstresiden de siste årene endte opp med å motarbeide sine egne interesser, bør man se til den østerrikske psykiateren Wilhelm Reich.
Skravleklassens lojalitet
I boken «The Mass Psychology of Fascism» (1933) tar Reich for seg hvorfor den tyske middelklassen på 1930-tallet endte opp med å støtte selvskadelig, imperialistisk politikk.
Ifølge Reich lå forklaringen i konkurransetilstanden som de levde i, som gjorde dem særs mottagelige for nasjonal-imperialistisk propaganda. De tyske funksjonærene, eierne av småbedrifter og småbønder levde liv hvor den enes brød var den andre død. Dette gjorde at de lett kjente seg igjen i nazistenes propaganda om lebensraum. I tillegg gjorde konkurransetilstanden at de aldri utviklet noen klassesolidaritet, da de anså folk av samme stand som sine konkurrenter.
For dagens skravleklasse virker det å være motsatt. Heller enn å anse hverandre som konkurrenter, fremstår de som gjensidig avhengig av en felles troverdighet som er knyttet til de samme narrativene. I tillegg settes visse begrensninger av at politikerstanden er medienes viktigste kilder. Dette gjør det vanskelig for mediene å gå imot et samlet storting som i tilfellet med lockdown.
Det er med andre ord mer enn rimelig å anta at det eksisterer en instinktiv minimumslojalitet innad i skravleklassen, mellom politikere og journalister. Ikke solidaritet mellom hvert enkelt individ som i en sekt, men som en form for klassesolidaritet. Denne interne selvreguleringen av selvkritikk i snakkeklassen er en av grunnene til at man holdt landet stengt lenger enn nødvendig.
Les også: Demokrati gir overklassen et insentiv til løgn
En stor ulempe
For venstresidens vedkommende ble vegringen mot å kritisere nedstegningspolitkken forsterket av ønsketenkningen om lockdown som en form for antikapitalistisk politikk. Endelig fikk humanistiske verdier overstyre markedslover ved at helsebyråkrater satte liv og helse fremfor penger.
Som om man hadde glemt 1929 og den tette sammenhengen mellom liv og økonomi. Når lockdown viste seg som feilslått politikk, var aversjonene mot å fokusere på dette sterkere på venstresiden. Derfor endte man opp med smått absurde opptredener, hvor venstresidens representanter reagerte kraftigere på spekulasjoner om hvorfor makt og rikdom ble overført enn selve overføringen.
Det mest interessante i denne forbindelsen er imidlertid relevansen dette har utover venstresiden. For ønsketenkning og emosjonelle vurderinger er ikke noe som er begrenset til den ene siden i politikken. Begge fenomenene er høyst allmenne, som vi må lære oss å takle gitt dagens komplekse verden. For mens man i tidligere tider levde i mindre samfunn, hvor forestillinger om det utenfor flokken var av sekundær karakter, lever man nå i en global verden hvor sannheten er langt viktigere. Steinaldermenneskets sosiale horisont var nærmest utelukket begrenset til flokken, som derfor i større grad kunne definere visse, sosiale sannheter uten at det fikk negative følger.
I dagens verden må man derimot i langt høyere grad forholde seg til mennesker utenfor flokken, i tillegg til vitenskapelige og komplekse spørsmål, som hvordan man best takler virus i en moderne økonomi. Så om man holder på dårlige løsninger for å unngå kollektiv ufred, vil man ha en stor ulempe i konkurranse med grupper som i større grad forholder seg til virkeligheten.
Les også: EU viser sitt sanne ansikt
Selvbedrag
Med andre ord strekker problemstillingen seg langt utover høyre- og venstre-aksen i politikken, og skittkasting på tvers av denne. Et mer ærlig og mindre fordomsfullt syn på verden burde derfor være et tverrpolitisk mål. Ikke bare fordi man da kan unngå kostbare overdrivelser som lockdown, men også fordi man internt i forskjellige bedrifter sliter med dårlige løsninger som følge av konformisme. I dagens oljerike Norge har man foreløpig råd til dette, men man kan ikke anta at man vil være oljerik for evig og alltid.
Derfor er man nødt til å starte arbeidet med innføringen av en ærligere moral, som begrenser rommet for selvbedragene. Flere av dagens løsninger er bygd på enkeltes forfengelighet og opprettholdes av flertallets uvilje mot å forstyrre husfreden. Om 50 år har vi neppe råd til denne aversjonen mot selvkritikk og de luksuriøst dårlige løsningene den fører med seg.
Ærlighet er også en forutsetning for frihet, da mangel på tillit fører til byråkrati, kontroll og overvåking som skal påse at folk gjør det de skal. Frihet er på sin side en forutsetning for vestlig suksess. Å forsøke å møte Østens vekst med en begrenset og konform befolkning, er neppe et klokt valg.
Fremfor en øvrighet som spiller på folks irrasjonalitet for å gjøre ting enklere for seg selv, trenger man folk som erkjenner sine egne og andres selvbedrag.
