Frykt er en primærfølelse, en grunnleggende egenskap mennesker, og dyr, har arvet for å holde seg unna det som er farlig. De individene som ikke hadde denne egenskapen, som ikke følte frykt, de gikk det ikke så bra med. Evolusjonen virker, og de som var fullstendig fryktløse er ikke lenger blant oss.
Alle skal vi ha noe å leve av, også mediehus, aviser og kringkastere som er avhengige av at vi andre bruker tid på det de formidler. For raskt å fange vår oppmerksomhet, for å pirre primærfølelsene våre, brukes ofte overskrifter som: «frykter», «reagerer på», «overrasket» og «bekymret». Med mengden av slike meldinger som daglig slippes ut, kan også veien til mistenksomhet og polarisering bli kort.
Både redaktørstyrte- og sosiale media tjener på vår oppmerksomhet – og spesielt vårt behov for å sjekke ut alt vi kan frykte, alt vi kan bli opprørt og indignert over. Men er det egentlig grunn til å føle all denne frykten som media vil beskrive for oss, er det nødvendig å være så bekymret? Hva gjør det med oss som samfunn, og med hver enkelt av oss?
De fleste er vanlige, fine folk
Forfatteren Mark Twain er ofte sitert på at «jeg hadde mange bekymringer i livet, de fleste ble det ikke noe av».
Forskere ved Cornell Universitetet satte tall på det samme som Mark Twain følte: statistisk sett vil 85 prosent av våre bekymringer ikke slå til. Om vi altså har 100 bekymringer, vil bare 15 av disse faktisk inntreffe. Og på toppen av det, av de 15 prosent av bekymringene som gikk fra «kan skje» til «vil skje», ble likevel 79 prosent av disse igjen håndtert bedre enn fryktet. Og vi (eller deltagerne i studiet) kunne lære noe av hendelsen – det kom altså noe positivt ut av bekymringen.
Regner man ut litt mer statistikk på disse tallene og sannsynlighetene, finner man altså at hele 97 prosent av bekymringene våre egentlig ikke er noe å bekymre seg for.
Ser man vestover til USA, til landet vi har vært og er avhengige og opptatt av, kan man få en viss idé om hva et polarisert og lemfeldig mediebilde og politikk kanskje kan føre til. Det er tross alt her uttrykket «alternative facts» kommer fra og hvor «fake news» debatteres friskt. Men er det så ille «der borte» da?
I en artikkel kalt «The Polarization Myth» i Time Magazine fra i sommer, vises det nøkternt og godt at den polariseringen man tror er gjeldende i USA, likevel ikke er så ille som det kan synes – og som noen vil ha det til. Undersøkelser viser at den store majoriteten av amerikanere er ikke ekstreme, de er lite polarisert, og ikke spesielt langt ut på flankene av politiske meninger. De fleste amerikanere er ganske enkelt helt vanlige, fine folk.
Men kanskje er det slik at det som er vanlig, ikke er interessant nok. For media. Og for politikere og andre interesse- og pressgrupper, slike som alle er avhengige av å dyrke forskjeller i samfunnet. Så drar man heller i strikken og peker på ytterkantene.
Les også: Anmelder Document for hatefulle ytringer
Fryktens konsekvenser
Vi skroller, leser og trykker på alt som strømmer mot oss, ofte spiller bilder og overskrifter på følelser – spesielt frykten for alt som kan skje. Dette gjør at vi fullstendig feilvurderer realitetene. Som det også er vist i sosialpsykologiske studier, har hjernen vår en tendens til å tolke det som gjentas ofte, til å representere flertallets mening og oppfatning.
En stemme, en mening eller påstand: om denne gjentas ofte nok, tolker våre enkle hoder slik påvirkning til å bli et helt kor, en kakofoni av meninger eller holdninger. Og slik tror vi feilaktig at flertallet tenker og mener noe de slett ikke tenker eller mener. Feilaktig tror vi at også at de frykter, er bekymret og indignert over dette og hint.
Mediedekningen er en del av samfunnskulturen. Det vil antagelig være en overforenkling å peke på medias følelsesfokus for å beskrive eller forklare de bredere samfunnsmessige forhold. Men det kunne vært spennende å vitenskapelig belyse forholdet mellom følelsesjournalistikk og samfunnsutviklingen. Noen faktorer å blande inn i en slik vurdering kunne vært rapportene om at: Norge ligger bak sammenlignbare land på innovasjon, produktivitetsveksten er knapt middelmådig, offentlig sektor eser ut, vi er sykere enn andre land, og våre unge scorer dårlig på Pisa-tester.
Men vi er ganske rike. I tillegg blir vi også mer og mer bekymret. Det rapporteres stadig om økt bekymring, angst og depresjon, spesielt blant yngre.
Les også: Fjern reguleringer som hindrer bygging. Det er eneste løsning på boligkrisen
Tapt oppslutning
På den annen side: kan det være at mange – folk flest – allerede er gått litt lei? Har flertallet allerede blitt mettet av føleri og fryktfokus, dette den tyske filosofen Alexander Grau kaller den nye indignasjonslysten, offerfetisjismen, som han hevder er et direkte produkt av massemedia? Det er i alle fall tilfelle at det er færre som bruker og som leser redaktørstyrt media.
At mange er lei av moralisering og pekefingre, kan kanskje også gjenspeiles i hvordan det politiske landskapet har skiftet de seneste årene, for eksempel at såkalte «grønne parti», spesielt i Tyskland, men også enkelte tilsvarende partier her hjemme, har tapt oppslutning.
Slik politikere og pressgrupper til en viss grad er avhengig av polarisering og uenigheter, spiller også media på noe av det samme. Gjerne ved bruk av følerioverskrifter, hvor frykten i ulike fasetter troner høyt. Trøsten får være at det fortsatt er opp til hver og en av oss hva vi faktisk vil bruke tid på, og hva vil tro på.
