Velfortjent Oscar-kandidat fra Bergmans barnebarn

Jeg må innrømme at den noe langsomme åpningen på «Armand», først fikk meg på tanken at dette bare skulle være en pastisj over Roman Polanskis «Carnage» (2011) og Dag Johan Haugeruds «Barn» (2019).

Til tross for noen virkelighetsbrudd, som fremstår mer psykologiske og ekspresjonistiske enn overnaturlige, ligger mesteparten av filmens ubehag i hvordan mennesker behandler hverandre.

Resultatet er en kunstnerisk vellykket og samtidig nervepirrende spillefilmdebut, som bør blåse bort enhver mistanke om at Halfdan Ullmann Tøndel (Linn Ullmanns sønn og dermed Ingmar Bergman og Liv Ullmanns barnebarn), skulle være en såkalt «nepo baby».

Dårlig grensesetting

I tillegg til et strålende skuespillerensemble blir filmen betraktelig hevet av Pål Ulvik Rokseths foto. Han filmer den alminnelige norske skolen hvor det hele utspiller seg, som om den skulle være en gotisk katedral med høye tårn og trange, snirklete korridorer. Hit blir Elisabeth (Renate Reinsve) tilkalt i all hast, fordi hennes seks år gamle sønn Armand har banket opp og kanskje begått et seksuelt overgrep mot en annen elev.

Annonse

Siden Elisabeth er en berømt skuespiller og notorisk drama queen, vil rektor Jarle (Øystein Røger) helst dysse ned hendelsen. Derfor sender han den tilforlatelige læreren Sunna (Thea Lambrechts Vaulen) inn for å megle mellom Elisabeth og den andre moren Sarah (Ellen Dorrit Petersen). Mye av filmens sympati hviler hos nervøse Sunna, som overhodet ikke er rustet for disse to amasonene. Det som gjør filmen så spennende og herlig melodramatisk, er det konstante dryppet av ny informasjon som hinter til at det mulige overgrepet og de omkringliggende omstendighetene, kanskje er langt verre enn først antatt.

Men lite eller ingenting av dette er sikker kunnskap. Altså kan det også være at de koker opp en skandale, hvor det kanskje hadde vært nok med en tydelig samtale om grensesetting. Problemet er bare at disse såkalte voksne, er minst like grenseløse som barna.

Manipulerende svigerinner

Jo mindre man vet om denne filmens mange vendepunkter på forhånd, desto bedre. Men jeg tror ikke jeg røper altfor mye ved å si at Elisabeth og Sarah er svigerinner. I alle fall var de det, frem til Sarahs bror og Elisabeths ektemann døde. Her ligger det årevis med oppspart agg – men kanskje også komplisert, familiær kjærlighet? – som vanskeliggjør en ryddig behandling av saken.

En av filmens mest uhyggelige konflikter er Sarahs insistering på at alle følelsesutbruddene til Elisabeth, bare er en manipulerende skuespillers forsøk på å gjøre seg selv til et offer. Og med sine hysteriske latterutbrudd og lynchianske dansetrang er hun unektelig en evig performer (dermed var det også perfekt å gi rollen til en av Norges største filmstjerner etter regissørens egen mormor).

Men Petersen, som alltid er dødsgod, spiller Sarah som et minst like manipulerende hespetre. Hun bruker moralske og rettferdige argumenter – hun bruker sin egen sønn! – til å hevne seg på svigerinnen.

Barns bestialitet

Røger gjør også en solid innsats som en feig, nølende og lite tillitsvekkende rektor som allikevel forsøker å gjøre det rette. Ingen av skuespillerne i denne filmen gjør en dårlig jobb, men dessverre har jeg ikke plass til å nevne dem alle.

«Armand» har til felles med ovennevnte «Barn» at begge disse filmene er svarte satirer over institusjonenes hjelpeløshet i møte med barns bestialitet. Ikke minst fordi voksenpersonene som styrer dem, selv er barn.

Men «Armand» er også noe annet: et mørkt og mystisk mareritt om menneskets evige frykt og fascinasjon for overskridelse. Derfor fortjener den å være årets Oscar-kandidat fra Norge.