Det er en grense for hvor mye et menneske tåler, helt uavhengig av om man er minister, stortingsrepresentant, bussjåfør, lærer eller i dette tilfellet: tilfeldigvis sønn av ei som tilfeldigvis ble kronprinsesse i Norge.
I august ble Marius Borg Høiby nevnt i media over 2.300 ganger, ifølge medieovervåkingstjenesten Retriever.
Det holder nå.
Ikke opp til media å dømme
Dette er ikke et forsvar for mennesker som begår ugjerninger. Men jeg vil slå et slag for å la domstolene og rettssystemet gjøre jobben sin.
Det er ikke opp til media å dømme hverken Høiby eller noen andre.
Da Høiby dro til Italia, ble det ramaskrik. Flere mente at han slapp unna fordi han hadde diplomatpass. Men realiteten er at hvem som helst kan reise fritt i påvente av dom eller rettssak, gitt at de ikke har blitt pålagt noe annet.
Absolutt alle har fått med seg anklagene nå. De er ikke til å unngå. Mediene har et samfunnsansvar som informasjonsformidlere. Selvfølgelig er Høibys posisjon gjenstand for offentlig interesse, all den tid han er sterkt tilknyttet kongehuset.
Likevel er det noe med medias dekning av denne saken som overhodet ikke står i stil med presseskikken vi ellers er så opptatt av i dette landet. Spørsmålene rettes ikke lenger bare mot Marius selv, men også mot nære venner og familie.
Les også: Hva blir veien videre for Marius Borg Høiby?
Kan gi verst tenkelig utfall
Kronprinsen og -prinsessen får ikke lenger gjøre jobben sin, fordi naive journalister fotfølger dem i håp om at de skal få en liten kommentar. Ta for eksempel da kronprinsparet besøkte en eplehage i Oslo forrige uke.
Små barn har gledet seg til å møte prins og prinsesse, kanskje noe av det gjeveste et ungt menneske kan oppleve. Det som skulle være et hyggelig besøk til glede for store og små, fikk amerikanske tilstander og var hverken hyggelig for pressen eller prinsessen.
Tore Tønne-saken burde lært hele det norske mediesamfunnet at spekulasjoner og forhåndsdømming ikke er, og aldri har vært en del av journalisters pensum. Tønne var helseminister i Stoltenbergs første regjering (2000-2001), og ble senere ansatt i et privat selskap. Han fikk etterlønn av staten, noe som førte til påstander om dobbeltbetaling, da det ikke var lov å få etterlønn samtidig som man mottok honorar for annet arbeid. Før saken ble avsluttet, tok Tønne sitt eget liv, i desember 2002. Dette utløste en stor debatt om medias rolle i saken.
Uten sammenligning mellom sakene for øvrig, står man i fare for å gjøre samme feil igjen. Forfølgingen og presset Høiby står i nå, kan gi verst tenkelig utfall. Etterfulgt av at media spør seg om de kunne gjort noe annerledes.
Svaret på det er ja, og det bør de innse allerede nå. Når Nora Haukeland, som er en av de fornærmede i saken, viser mer respekt for Høiby enn hva media gjør, er det noe grunnleggende galt. Det betyr ikke at det Høiby står tiltalt for, er mer rett, men at pressen må gå noen runder med seg selv.
