7. oktober 2023 ble Israels 40 mil lange «smartgjerde» mot Gaza med toppmoderne radarsystemer, fjernstyrte maskingeværer og underjordiske sensorer fløyet over med paraglidere og ødelagt med bulldosere.
I stedet for å bli møtt med stridsvogner, helikoptre og tungt bevæpnede brigader, støtte invasjonsstyrkene på unge festdeltagere på musikkfestivalen Nova, som de slaktet som lam.
Hvordan skal vi i etterkant forstå den største svikten i militær etterretning og beredskap i Israels historie?
Etterretningssvikt og trusselbilde
Den israelske regjeringen har i en årrekke lagt til rette for pengestøtte fra Qatar til Hamas, som ledd i en strategi for å sikre at palestinerne forble splittet og delt mellom det Hamas-styrte Gaza og Vestbredden, som styres av de palestinske selvstyremyndighetene (PA).
Både det politiske og militære etablissementet i Israel trodde at Hamas var fornøyd med å styre Gaza som en protostat. Selv om Hamas ville fortsette å angripe med raketter, ville ikke Yahya Sinwar risikere å få sitt styre ødelagt ved en invasjon som med sikkerhet ville fremprovosere en massiv israelsk gjengjeldelse.
Varsler om et nært forestående angrep over grensegjerdet ble derfor bagatellisert og neglisjert, ifølge blant andre den israelske journalisten, Ronen Bergman.
Den amerikanske forfatteren og militærhistorikeren Edward Luttwak hevder at denne kritikken baserer seg på en feilaktig fremstilling av årsakene til at Israel ble tatt på sengen den 7. oktober. At Hamas hadde planer om spektakulære invasjoner, var lenge kjent. Den israelske hæren består imidlertid ikke av aktive styrker som er i drift døgnet rundt. Hovedtyngden av forsvaret utgjøres av reserveenheter med soldater som er i jobb og har familie. For å mobilisere disse enhetene i tide trengs det forhåndsvarsler, slik at soldatene kan gå til sine spesifikke depoter for å hente våpen og utstyr.
Denne typen reservesentrert hær kan ikke mobiliseres ved ethvert farevarsel. Ved en storstilt mobilisering ville Hamas avlyst terroraksjonen, slik at varselet ville fremstått som falskt. Den som varslet, ville bli lyttet mindre til neste gang, i motsetning til de som ikke varslet selv om det forelå faresignaler.
Én gang hvert femtiende år – oktober 1973 og oktober 2023 – svikter varslingssystemet. Å svare på enhver trussel med full mobilisering er imidlertid verre, fordi det ville gjort at Israel ikke hadde kunnet bygge et velferdssamfunn med en sterk økonomi.
Det kan innvendes mot Lutwaks resonnement at det ikke bare var konkrete invasjonsplaner som hadde blitt plukket opp av etterretningen. Det forelå i tillegg varsler om at Hamas drev en type invasjonsøvelser som deres spesialstyrker ikke hadde trent på tidligere. Selv slike varsler ble ikke tatt alvorlig, fordi det hos beslutningstagerne hadde dannet seg en oppfatning om at Hamas ikke hadde noen intensjon om å gjennomføre et selvdestruktivt angrep. De stående styrkene utgjorde en knapp ressurs, som generalstab til Israels forsvar (IDF) trodde man ikke trengte for å vokte grensen til Gaza. Styrkene kunne heller settes inn på andre frontavsnitt.
Helt siden Oslo-avtalen tillot PLO å vende tilbake fra sitt eksil i Tunisia i 1994, har Israel drevet en opprørsbekjempelse mot militante palestinske grupper – blant annet Fatah, Hamas og Islamsk jihad. Disse gruppene har ført en væpnet kamp på flere fronter – i Gaza, på Vestbredden, i Øst-Jerusalem og i selve Israel innenfor 1967-grensene.
I løpet av det siste drøye tiåret har denne indre palestinske flerfrontskampen blitt et ledd i en større iransk «motstandsakse», som også omfatter Hizbollah i Libanon, iranske militser i Irak og Syria, og Houthiene i Jemen. Denne «Ring of Fire» var visjonen til Qasem Soleimani, sjefen for Quds-styrken til den iranske Revolusjonsgarden. Han ble drept i et amerikansk droneangrep i 2020.
«Star Wars»-paradigmet
Strategien Israel har utviklet for å hanskes med dette trusselbildet, tar utgangspunkt i et militært paradigme som Michael Doran og Can Kasapoglu fra forskningssenteret Hudson Institute kaller «Star Wars».
Israel har investert tungt i høyteknologiske luftvernsystemer mot raketter og missiler (Iron Dome, David’s Sling og Arrow). I tillegg fanger avansert etterretning opp faresignaler, slik at Israel fra tid til annen kan gjennomføre større operasjoner med et presist luftvåpen, og om det er nødvendig, ta kortvarig kontroll over et fiendtlig territorium med spesialstyrker og kommandosoldater.
Hensikten er å «klippe gresset», altså ødelegge våpensystemer som kan skade Israel. Siden både Hamas og Hizbollah har bygd sine militære kapasiteter tett på der befolkningen lever, vil de israelske aksjonene nødvendigvis ramme sivil infrastruktur. Bruken av våpenmakt fra israelsk side har derfor et element av å være «uforholdsmessig». Dette er tenkt å gi en midlertidig avskrekkende effekt, slik de tre krigene mot Hamas i Gaza kan betraktes som eksempler på.
Star Wars-paradigmet har flere konsekvenser for Israel. For det første vil militære operasjoner mot ikke-statlige aktører som legger sine våpenarsenaler og kommandosentraler midt blant sivilbefolkningen, føre til beskyldninger om at Israel begår krigsforbrytelser, fra journalister og hjelpearbeidere som er øyenvitner til de sivile ødeleggelsene selv et presist angrep kan ha. Dette fører i sin tur til økt oppslutning om delegitimeringskampanjene mot Israel i medier, politiske fora og i internasjonale domstoler.
Israel har lenge vært avhengig av å få levert både jagerfly og ulike typer ammunisjon fra USA. Mellom 2019 og 2023 sto USA for 69 prosent av Israels import av større konvensjonelle våpen, og etter utbruddet av krigen i Gaza har amerikanske leveranser omfattet tusenvis av presisjonsstyrt ammunisjon, bomber med liten diameter, bunkerbomber og håndvåpen.
Det høyteknologiske forsvaret i Star Wars-paradigmet gjør at Israels avhengighet av USA øker. De sentrale komponentene i de avanserte rakettskjoldene samproduseres med USA. I tilfellet større angrep er det israelske luftvernet avhengig av å bli samordnet via US Central Command (CENTCOM), slik at det israelske forsvaret effektivt kan bli understøttet av jagerflyene og missilene til USAs alliansepartnere i Nato og i regionen.
Denne avhengigheten fikk vi demonstrert ved det store iranske angrepet med droner, raketter og ballistiske missiler 13. april. Uten den amerikanske, jordanske, britiske og franske innsatsen vil ikke nesten alle dronene, missilene og rakettene ha blitt skutt ned. Etterretningsopplysninger fra både Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater bidro også til suksessen.
Les også: Det er helt greit å ikke ta stilling i Israel-Palestina-konflikten
«Mad Max» og offensiv dominans
Det israelske Star Wars-paradigmet fører i tillegg til at Israel lett kommer på defensiven overfor den iransk ledede «motstandsaksen», som har lagt et rep rundt halsen på Israel.
«Motstandsaksen» opererer ut fra et «Mad Max»-paradigme som bruker både avanserte og enkle våpen. «Motstandsaksen» kombinere drone- og missilteknologi med spesialkommandoer av martyrkrigere som er bevæpnet med AK-47, termobariske granater og Shawaz-panservernsprengstoff.
Irans «motstandsakse» har utviklet en høy grad av operativ samordning og kan derfor koordinere angrep på tvers av regionen, slik vi har sett etter 7. oktober. Koalisjonen kan derfor utøve en offensiv dominans. Dette begrepet refererer til et militært konsept hvor styrkene i en konflikt er organisert og posisjonert på en måte som gjør det mer kostnadseffektivt og operativt fordelaktig å angripe, enn å innta en defensiv posisjon.
Å skyte raketter og droner er relativt billig, sammenlignet med det høyteknologiske forsvarssystemet til Israel. Det blir anslått at angrepet mot Israel den 13. april kostet Iran ti prosent av regningen på over en milliard dollar som Israel måtte betale for å aktivere rakettskjoldet mot det iranske missilangrepet.
Den offensive dominansen som Iran og landets proxier utøver, tvinger Israel til å utkjempe en utmattelseskrig som de ikke har erfaring med, fordi den hverken ligner på regulære kriger eller terror. Skyting av raketter og missiler, i kombinasjon med pogromlignende invasjoner som den som skjedde 7. oktober, vil føre til at Israel langsom slites i stykker av intern uro og at både moralen og økonomien svekkes, slik at den mest produktive og skattebetalende eliten velger å forlate landet, fordi den ikke ser noen fremtid i Israel for sine barn.
7. oktober spilte Star Wars-paradigmet fallitt. Nukhba, spesialstyrken til Hamas, som ledet terrorangrepet den 7. oktober, er blitt bygd opp etter modell av Radwan, spesialstyrken til Hizbollah i Libanon. IDF hadde forventet at Radwan ville forsøke å raide landsbyer i det Øvre Galilea, ikke at noe tilsvarende ville skje i sør fra Gaza.
Allerede umiddelbart etter 7. oktober må toppene i det israelske forsvars- og sikkerhetsapparatet ha innsett svakhetene ved at de i for stor grad har basert seg på et Star Wars-paradigme. Å foreta større endringer i dette paradigmet vil ta lang tid, fordi det blant annet vil innebære å utvikle en forsvarsindustri som i mindre grad er avhengig av samproduksjon og leveranser fra utlandet. Samtidig må hæren bli større og verneplikten utvides til å omfatte de ultraortodokse jødene (haredim), en gruppe som vil utgjøre en stadig større del av befolkningen.
Hvordan slå tilbake?
Det IDF raskt kunne gjøre som et svar på 7. oktober og rakettangrepene fra Hizbollah dagen etter, var å forsøke å gjenopprette avskrekking gjennom offensive operasjoner både i Gaza og i Libanon.
IDF kunne ikke forhindre at titusenvis av israelske borgere måtte forlate sine hjem i nord mot den libanesiske grensen som følge av missil- og droneangrepene fra Hizbollah. De israelske svarene kunne imidlertid fra dag én bli så kraftige at de sendte et signal om at Israel var villig til å klatre opp eskaleringsstigen.
Etter det massive iranske angrepet med raketter, missiler og droner 13. april gikk det bare seks dager før Israel svarte med skyte missiler som ødela det iranske S-300-missilforsvarssystemet, en viktig del av luftforsvaret for atomanleggene i Esfahan og Natanz. Israel sendte dermed et sterkt signal til Iran om landets sårbarhet overfor israelske angrep mot dets atomvåpenprogram.
Nå i høst tok Israel eskaleringsinitiativet på nytt ved en serie målrettet drap på militære kommandanter både i Hamas og Hizbollah, inkludert drapet på Hamas sin øverste politiske leder, Ismail Haniyeh, i Teheran.
Den pågående krigen mot Hizbollah følger opp at Israel forsøker å etablere en eskaleringsdominans. Nå er det Israels fiender som frykter hva IDF og Mossad vil gjøre i neste trekk og ikke omvendt, som tidligere.
Jeg tror krigen mot Hizbollah så vidt har begynt, og vil fortsette til Israel har etablert en sikkerhetssone fri for Hizbollah-krigere i Sør-Libanon (opp til Litani-elven). Bare en stasjonering av bakkestyrker fra IDF vil kunne håndheve denne effektivt, i motsetning til de UNIFIL-styrkene som skulle sørge for at Hizbollah etterlevde sikkerhetsrådets resolusjon 1701 fra 2006 om et demilitarisert Sør-Libanon.
Hizbollah sitter også på mer langtrekkende og presise missiler, som er stasjonert nord for Litani-elven. Hvis de fyres av, vil de kunne treffe samtlige større israelske byer. Sammen med arsenalet av droner er disse missilene ment å avskrekke Israel fra å eskalere konflikten med Iran.
Det eksisterer en synergi mellom Hizbollah og Iran. Missiltrusselen fra Hizbollah tjener til å beskytte Irans atomvåpenprogram fra å bli angrepet av Israel. Det er flere indikasjoner på at Iran har brukt utmattelseskrigen mot Israel og det spetakkelet krigen i Gaza har skapt, som en massedistraksjon for å akselerere marsjen mot masseødeleggelsesvåpen.
I det øyeblikket Iran skulle få atomvåpen, vil relasjonen mellom proxyen og oppdragsgiveren bli snudd om. Atomtrusselen fra Iran vil da kunne beskytte Hizbollah mot israelsk gjengjeldelse etter at sjiamilitsen har utført massive missil- og droneangrep mot Israel. Trusselen om å bruke atomvåpen fra et millenaristisk teokrati som kommuniserer at det er overbevist om at det kommer til å vinne, så lenge noen få sjiaer overlever, vil gjøre at en motstander som ikke dyrker den samme martyrkulten, har tapt.
Les også: Hva med pridefest hos Irans ambassade? Dit blir ikke Israel invitert
Biden-administrasjonens Midtøsten-strategi
Israels forsøk på så raskt som mulig å gjenopprette en militær avskrekking etter 7. oktober har hele veien møtt motstand fra Biden-administrasjonen.
USA kritiserte den israelske bombingen i Gaza, utsatte våpenleveranser og frarådet at IDF gikk inn i både Khan Younis og Rafah. USA vil ha en våpenhvile i Gaza, som betyr at Hamas overlever som en politisk maktfaktor, selv om organisasjonen er sterkt svekket militært. Sammen med Frankrike ber USA også om våpenhvile i Libanon.
USA gir Israel våpen til å forsvare seg, men Biden-administrasjonen forsøker å forhindre Israel fra å gå på offensiven for å vinne og påføre sine fiender så definitive nederlag at stadig større deler av befolkningen erkjenner at det er håpløst å fortsette den væpnede kampen. Iran har derfor kunnet la sine proxyer og klienter føre en utmattelseskrig mot Israel i visshet om at USA ville holde Israel tilbake fra å «eskalere» konflikten.
For Israel gjaldt det imidlertid etter 7. oktober å vise at landet ikke var en ren amerikansk vasall, men i besittelse av en relativ operasjonell uavhengighet, slik at det igjen ble fryktet av sine fiender i regionen. At Israel stadig tydeligere har demonstrert en vilje til eskaleringsdominans, kommer imidlertid i konflikt med det amerikanske målet om en ny regional orden i Midtøsten, der alle parter må lære seg å dele «naboskapet» med hverandre.
USA vil skape en allianse mellom Israel og den sunnimuslimske verden ledet av Saudi-Arabia. En betingelse for en slik allianse er imidlertid at man tar fatt i den palestinske «rotårsaken» til konfliktene i regionen, ved at det så raskt som mulig etableres et diplomatisk spor i retning av en tostatsløsning.
Den nye regionale orden skal også omfatte Iran. De demokratiske administrasjonene under både Obama og Biden har betraktet mullahregimet som en rasjonell aktør, som kan integreres i en ny politisk orden ved ulike typer incentiver – økonomiske og sikkerhetspolitiske – som regimet ikke vil risikere å miste ved handlinger motivert av religiøs fanatisme.
USA håper å påvirke Iran til å agere som en Leviathan, som sørger for å avvæpne ikke bare sjiamilitsene i Syria og Irak, men også Houthiene i Jemen og Hizbollah i Libanon. Ved å etablere en westfalsk inspirert regional orden kan USA bruke mer av sine militære ressurser på trusselen fra Kina.
Det israelske perspektivet
En region orden i Midtøsten som anerkjenner stater og ikke-statlige aktører med en genocidal agenda, kan imidlertid den jødiske staten ikke leve med.
Israel har to valg. Den første muligheten er å nedkjempe Irans viktigste proxyer – Hamas og Hizbollah – én etter én, for så å gå etter Iran. Regimet i Iran vil imidlertid så lenge det sitter ved makten, fortsette å gi sine proxyer finansiell og militær støtte, som gjør at disse kan bruke våpenhviler til å ruste opp på nytt.
For å få slutt på utmattelseskrigen, må Israel angripe Iran direkte ved for eksempel å ramme oljeinstallasjoner, droneindustrien og Revolusjonsgarden. Uten en sponsor i Teheran, vil de ikke-statlige aktørene svekkes. Dessuten vil et israelsk angrep som rammer den iranske økonomien hardt, kunne bidra til å fremskynde en regimeendring. En misfornøyd befolkning som nettopp har sett hvor raskt Israel er i stand til å ødelegge store deler av det våpenarsenalet Hizbollah har fått fra Iran, vil protestere mot at deres skattepenger enda en gang skal gå til å finansiere nye militære eventyr utenfor landets grenser.
Med en regimeendring i Teheran vil Israel trolig relativt raskt igjen kunne utvikle gode relasjoner til Iran, slik tilfellet var før sjahens fall. Antisemittismen er ikke dypt forankret i folkedypet, slik den er blant palestinerne. Å etablere bedre relasjoner med palestinerne er en mye lengre og vanskeligere oppgave.
Det er i overensstemmelse med sionismen eget prinsipp å anerkjenne at palestinerne har den samme retten til nasjonal selvbestemmelse som jødene selv. En realisering av denne selvbestemmelsesretten i form av en tostatsløsning eller et annet politisk arrangement kan imidlertid først skje etter at palestinerne har oppgitt «retten til retur», som er en eufemisme for å ødelegge den jødiske staten ved demografisk endringer.
Israel aviser med god grunn den rådgivende uttalelse fra den internasjonale domstolen (ICJ) som ber Israel om å trekke seg tilbake fra de okkuperte områdene på Vestbredden, i tillegg til i Øst-Jerusalem så snart som mulig og uten forutgående bilaterale forhandlinger om spørsmål som vedrører Israels sikkerhet.
Hvis Israel ikke kan drive opprørsbekjempelse på Vestbredden, risikerer de at Hamas og andre terrorgrupper vil skyte missiler – produsert og levert av Iran – fra høydedragene over Tel Aviv og den internasjonale flyplassen.
I Israel er det ingen demokratisk valgt regjering som kan rette seg etter en anbefaling om å gi fra seg den strategiske dybden staten trenger til å forsvare seg mot fiender, som åpent har erklært sin hensikt om å utslette staten. De religiøse nasjonalistene som inngår i Benjamin Netanyahus regjeringsgrunnlag, bidrar trolig til en mer realistisk vurdering av hva slags fiender Israel står overfor, da de religiøse og ultranasjonale gjenkjenner sin egen fanatisme i de andres.
Les også: – Kunstnere er det siste folk i Israel bryr seg om
Showdown med Iran?
Om kvelden 1. oktober angrep Iran Israel med 181 ballistiske missiler. Som tilfellet var ved rakett- og droneangrepet 13. april, ble nesten alle missilene avskåret av det israelske luftvernsystemet med bistand fra både USA, Storbritannia, Frankrike og Jordan.
Det iranske angrepet må forstås på bakgrunn av Israels militære offensiv mot Hizbollah. Terrorgruppens kommando- og kommunikasjonskjeder har blitt ødelagt og sentrale toppledere, inkludert Hassan Nasrallah, likvidert.
Det iranske angrepet er et sjansespill. Iran kan ha innsett at de måtte reagere på den israelske offensiven mot Hizbollah, for ikke å fremstå svakt og svekket både utad og i forhold til sine proxyer og klienter. Samtidig risikerer Iran at Israel kommer til å gjengjelde angrepet.
Vil Israel angripe anleggene som anriker uran til bruk i atombomber? Eller vil de angripe terminaler for utskipning av olje, som står for 83 prosent av Irans eksportinntekter? Det vil føre til et prishopp på olje med negative konsekvenser for verdensøkonomien, og høyere pumpepriser i USA kan påvirke Demokratenes valgkamp negativt, selv om det kan være ønskelig sett med øynene til Benjamin Netanyahu, som sikkert foretrekker Donald Trump i presidentstolen.
Et alternativ til å angripe oljeeksporten vil være å angripe oljeraffinerier som reduserer det innenlandske forbruket og skaper økt misnøye i befolkningen. Eyal Hulata, tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver i Israel, holder muligheten åpen for at Israel både vil angripe iranske luftvernsystemer, som svekker forsvarsevnen før neste israelske angrep, og angripe de iranske missilanleggene, for å redusere deres evne til å gjengjelde.
Ifølge Tormod Heier, professor i militær strategi og operasjoner ved forsvarets høyskole, fremsto det iranske angrepet likevel som svakt og unnfallende. Han tror derfor at Israel vil «svare med samme mynt i respons på angrepet». En slik moderat tit for tat-strategi vil ifølge Heier gjøre at atomvåpen-anlegg i Iran mest sannsynlig ikke vil bli ødelagt.
Selv om Heier skulle ha rett i at Israel i første omgang ikke vil gå etter de iranske kjernefysiske anleggene, så tar han etter mitt syn feil, når han tror at Israel opererer etter en militær doktrine om avskrekking, som går ut på en ekvivalent gjengjeldelse (øye for øye, tann for tann eller tit for tat). Den israelske strategien har hele veien, også før Gaza-krigen, vært å svare kraftige og voldsomt – «uproporsjonalt» på ethvert angrep.
Det er bare slik det har vært mulig å overleve blant naboer som ønsker den jødiske staten utslettet. Og det siste iranske missilangrepet vil ikke få Israel til å gi avkall på den eskaleringsdominansen som de nå har etablert. Tvert imot gir det iranske missilangrepet nok en legitim grunn til å trappe opp konflikten med Iran.
Først et døgn etter det iranske missilangrepet på Israel navnga og fordømte den norske utenriksministeren, Espen Barth Eide (AP), Iran. Denne nølingen var like lite tilfeldig som at vår forrige utenriksminister, Anniken Huitfeldt (AP), vegret seg for å kalle Hamas en terrorgruppe umiddelbart etter den redselsfulle nedslaktingen av sivile den 7. oktober.
Reaksjonene til våre to utenriksministere uttrykker Midtøsten-diplomatiets grunnleggende antagelse om at det i ekstreme bevegelser og stater, som har utryddelsen av den jødiske staten Israel på programmet, finnes «moderate» krefter som diplomatiet kan koble seg på og på ulike måter styrke.
Dette premisset deles av de fleste forskere og journalister som interesserer seg for Midtøsten. Alle er på leting etter «moderate» krefter både blant palestinernes politiske representanter og innad i det iranske regimet. Tanken er at ved å forsøke å styrke disse kreftene, kan det etableres en palestinsk stat som del av en ny regional orden i Midtøsten, som også omfatter det islamistiske teokratiet i Teheran.
Haken ved dette resonnementet er at hatet mot den «sionistiske enheten» ikke henter sin næring bare fra «okkupasjonen» av Vestbredden, Gaza, Øst-Jerusalem (og Golan-høydene og Sinai) etter seksdagerskrigen i 1967. Den grunnleggende urettferdigheten som palestinerne mener de har blitt utsatt for, var opprettelsen av staten Israel i 1948. For at rettferdigheten skal skje fyldest, må den sionistiske staten forsvinne (selv om verden skal gå under).
Helt fra PLO, som del av Oslo-avtalene, fikk vende tilbake til Gaza og Vestbredden i 1994, har palestinske motstandsgrupper brukt områdene med et begrenset palestinsk selvstyre som et springbrett for å lansere terroraksjoner inn i selve Israel. Målet med terroraksjonene var å gjøre livet i Israel så usikkert og uutholdelig at ingen ville besøke landet og store deler av befolkningen emigrere.
I de siste ti til femten årene har den palestinske terrorismen blitt en del av en større «motstandsakse», ledet og koordinert av Iran. Det iranske regimet har en strategisk interesse i å fortsette utmattelseskrigen som de har viklet Israel inn i ved å omringe den jødiske staten med en «Ring of Fire» av terrorgrupper. Derfor bedyrer regimet i Iran hele tiden og uansett hva det gjør, at de ikke ønsker en eskalering av konflikten og ikke er interessert i en stor krig i regionen.
Dette er en utmattelseskrig som har til hensikt – i likhet med PLOs terror på 1960- og 70-tallet – langsomt å undergrave Israel ved å ødelegge landets økonomi og indre solidaritet. Denne utmattelseskrigen vil lykkes best i skyggen av et fredsdiplomati, der våpenhviler kan brukes til å forsyne regimets nettverk av terrorgrupper med mer penger og flere våpen.
For å få en slutt på utmattelseskrigen må Israel gå etter hodet på den åttearmede blekkspruten (ja krigen foregår på 8 fronter, siden islamismen har bidratt til å radikalisere den arabiske minoriteten i Israel). Fredsdiplomati og appeasment-politikk forhindrer dette, og dens talspersoner er derfor nyttige idioter for det iranske regimet.
Bjørgulv Braanen avslutter i sin lederkommentar – «Stopp krigen» – i avisen Klassekampen lørdag med at veien til fred og forsoning i Midtøsten ikke går gjennom en israelsk seier, men ved at rettighetene og verdigheten til palestinerne anerkjennes.
Etter mitt syn går veien til politisk selvbestemmelse for palestinerne gjennom at Israel seirer over de kreftene blant palestinerne og deres støttespillere i regionen som avviser den sionistiske staten. Først da kan det innledes forhandlinger med pragmatiske representanter for palestinerne, som har oppgitt «retten til retur» og vil samarbeide med en jødisk stat, fordi det vil bety økonomiske og politiske fremskritt ikke minst for palestinerne selv.
Selv om Israel ikke kommer utenom å påføre sine islamistiske og antisionistiske motstandere definitive militære nederlag, så bør det også brukes politiske virkemidler for å øke det betydelige mindretallet blant palestinerne som alltid har vært interessert i kooperasjon fremfor krig.
