Da Ronald Reagan ble spurt om hvorfor han forlot det demokratiske partiet, svarte han lakonisk: «Jeg forlot aldri demokratene. Partiet forlot meg».
I disse dager er det fristende for egen del å parafrasere Reagan; jeg forlot ikke det republikanske partiet (GOP) – partiet forlot meg. I 2008 brukte jeg noen måneder på å være frivillig for kampanjen John McCain 2008, fordi hans og GOPs verdier var samstemte med mine: Begrenset stat, velfungerende markedsøkonomi og en global verdensorden basert på demokratiske og liberale verdier.
Dette er verdier som fremdeles definerer min politiske etos. Like fullt – eller kan hende nettopp derfor – tenker jeg at Kamala Harris bør bli USAs neste president.
Jeg skal begrunne hvorfor.
Økonomisk analfabetisme
La meg understreke at det er mange politikkområder hvor jeg er uenig med Harris.
Hun har større tro på statlige virkemidler. Hun er ikke opptatt av å begrense staten. Hennes forslag om såkalt «price gouging» (priskontroll) er økonomisk analfabetisme; det var en dårlig idé under Richard Nixon og det er en dårlig idé nå. Den beste måten å redusere kostnaden for konsumenter på er effektiv konkurranse, og det er fristende å tolke Harris’ argumentasjon om priskontroller mer som et uttrykk for strategisk kommunikasjon enn et uttrykk for egen politiske overbevisning. For faktum er at velgere ofte bedømmer økonomisk politikk forskjellig fra hvordan økonomer bedømmer politikken.
Harris sine uttalelser om like muligheter opp mot like resultater er heller ikke spesielt imponerende. I denne videoen fra valgkampen i 2020 om «equality vs. equity» ønsker hun en økonomisk politikk hvor alle ender opp på samme sted. Altså like resultater.
Harris har rett i at vi mennesker er født med ulikt utgangspunkt, og at politikken bør ta hensyn til det. Men de politiske implikasjonene av en slik erkjennelse burde være å legge til rette for like muligheter, hvor alle stiller likt på startstreken, og man skaper incentiver for hardt arbeid og innsats; ikke en politikk hvor alle ender likt over målstreken.
Det ville i så fall redusere betydningen av egen innsats. Det er ikke urimelig å hevde at dette er lefling med sosialisme, men videoen står i kontrast til hennes nåværende fokus på en såkalt opportunity economy. Harris er nå positiv til kapitalisme, sterkt næringsliv, små og mellomstore bedrifter og skattelettelser for gründere. En politikk som er langt bedre egnet til å skape økonomisk vekst og muligheter for alle.
Les også: Kamala Harris fremstår som en økonomisk analfabet
Ukontrollert innvandring
Harris har fått mye kritikk for sin håndtering av innvandring og grensen mot Mexico. Mye av kritikken er fortjent. Biden-administrasjonens reversering av Trumps innvandringspolitikk bidro til å forverre problemene. Og la det ikke være noen tvil: Ulovlig innvandring til USA er stort problem. Intet land, uansett hvor liberal innvandringspolitikk det måtte ønske, kan ha en situasjon hvor millioner av mennesker ankommer i ukontrollerte former.
Bush jr. uttalte i sin innsettelsestale at «another foreigner coming to US only make America more American». Det gjenspeiler at de fleste amerikanere er positive til innvandring. Men det må skje legalt og i kontrollerte former. Og her sviktet Biden (og Harris) lenge. Det siste året har administrasjonen tatt grep, blant annet gjennom å fremforhandle en lov med tverrpolitisk støtte, som inneholder de tøffeste grensetiltakene i moderne tid. Dette greide demokratene å oppnå gjennom å gi republikanerne stort sett alt de ville ha. Harris har med andre ord kommet frem til en posisjon som er riktig, men ikke forklart hvorfor.
Det er et gjennomgående problem med Harris, at hun i begrenset grad forklarer hvorfor hun har endret mening; hvilke analyser ligger til grunn for at standpunktene har beveget seg over tid? Og det er viktig. For folk kan forstå og sågar like at politikere endrer seg. Velgerne liker pragmatisme. Velgerne liker ikke opportunisme.
Så langt i kampanjen har hun ikke evnet å forklare årsaken til at «politikken er forandret, mens verdiene er de samme». Hun kunne eksempelvis forklart at hun og administrasjonen undervurderte problemene på grensen, at de videre var for opptatt av å reversere politikken til Trump, uten å ta innover seg at dette ville forverre problemene. Samt at de burde tatt tak i det raskere.
En slik tilnærming ville bidratt til å styrke Harris’ troverdighet, og det er uklart hvorfor hun ikke stiller opp i mediene og forklare disse endringene med egne ord. Det samme gjelder hennes økonomiske politikk. Det er fint at hun nå argumenterer for mer marked, bruk av skatteincentiver og private bidrag i helsevesenet. Men hun bør forklare hva som har ført til endringene i hennes politiske overbevisninger.
Det er med andre ord mye å være kritisk til når det gjelder Kamala Harris.
Men hun er ikke Donald Trump. Og det er simpelthen umulig å skrive en støtteerklæring til Harris, uten å komme innom Donald Trump.
Vanvittige konspirasjonsteorier
Jeg kan vanskelig tenke meg en mindre egnet kandidat til Det hvite hus enn Trump. En ting er at han i begrenset grad har interesse for eller forstår politikk («policy»). Men det store problemet er at Trump mangler et demokratisk sinnelag, og er moralsk fordervet.
Han greier knapt å åpne munnen uten å lyve eller spre helt vanvittige konspirasjonsteorier. Dette er en person som bare finner på ting mens han taler. Det er knapt mulig å overdrive hvor ille adferden er. Han respekterer ikke den amerikanske grunnloven eller grunnleggende politiske normer. Dette er en person som kun anerkjenner valg hvis han vinner.
Trumps tidligere visepresident, stabssjef, sikkerhetsrådgiver, forsvarsminister, utenriksminister, justisminister – i tillegg til en lang rekke andre personer som har observert Trump på nært hold – forteller alle om en person som er uskikket til å være president.
Noen vil sikkert beskylde meg for å ha såkalt «Trump derangement syndrom» (TDS), men den reelle formen for TDS er ikke å forstå hvor unikt uegnet Trump er som president. Og dette kunne jeg fortsatt ganske lenge med å hente eksempler på, og egentlig kunne «The case for Kamala Harris» blitt oppsummert med én setning: Hun er ikke Donald Trump. Eller med ordene til journalist P.J. O’Rourke da han ga sin støtte til Hillary Clinton i 2016: «She’s wrong about absolutely everything, but she’s wrong within normal parameters».
Les også: Er Donald Trump skyldig i voldelig opprør? Høyesterett er endelig på banen
Kamala er patriot
Selv om den viktigste grunnen til at Kamala Harris bør bli president, er at hun ikke er Trump, finnes det mye positivt å si om henne og kampanjen.
Mens Trump appellerer til det verste hos velgerne, appellerer Harris til det beste hos amerikanerne. Harris-kampanjen markerer seg på det mest grunnleggende amerikanske credo: Patriotisme. Og undervurder ikke betydningen av patriotisme, ettersom det er et credo som holder det amerikanske, multietniske samfunnet sammen.
Patriotisme er troen på at USA er best uavhengig av hvilken bakgrunn, klasse eller kjønn du måtte ha. Denne retorikken marineres i en enorm mengde amerikanske flagg. Privilegiet Harris snakker om, er privilegiet av å være født i verdens beste land – USA. Borte er alle antydninger til woke – om hvite privilegier, grupperettigheter, interseksjonalitet, offerkultur og det meste annet av identitetspolitikk.
Harris understreker betydningen av at USA skal ha «The Most Lethal Fighting Force». Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Harris har lovet full støtte til Ukraina, og omtaler Putin som diktator. Med Harris får USA en president som er opptatt av liberale og demokratiske verdier og USAs ansvar for globalt lederskap. Noen vil innvende at dette er ord og staffasje, ikke politikk. Men måten en kandidat velger å ordlegge seg på, forteller velgerne noe om hvem vedkommende er. Hvilke verdier og moralsk kompass vedkommende vil styre etter.
Konservative Liz Cheney oppsummerte valget ganske presist: Det står mellom en kandidat som ikke respekterer demokratiet, og en kandidat som gjør det. Nettopp derfor er USA og verden tjent med at USAs neste president heter Kamala Devi Harris.
