Forrige måned kunne man lese en lengre sak i Khrono om forholdet mellom Russland-forsker og professor ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), Glenn Diesen, og den norske Helsingforskomiteen.
Førstnevnte er mest kjent for å fremme teorier om en multipolar verden, med flere maktsentre enn USA, mens sistnevnte flere ganger har omtalt Diesens utspill om krigen i Ukraina som russisk propaganda.
Det er imidlertid flere gode grunner til å minimere bruken av uttrykket «russisk propaganda». For motstand mot våpenforsendelser og sanksjoner kan være grunnet i økonomiske motiver, mens fokus
på ukrainske høyreekstreme kan være grunnet i frykt for fremtidige terroraksjoner fra slike ekstremister, væpnet med vestlige våpen.
Uttrykk som «pro-putin» og «russisk propaganda» bidrar med andre ord til en forenkling av virkeligheten som gjør debatten mindre rasjonell. Ved å knytte visse argumenter til symboler for ufrihet, som er hva man må kalle utsagn som «pro-putin» og «russisk propaganda», så gjør man dem til skitne tabuer som hindrer folk i å vurdere argumentene klart.
På samme måte bidrar heller ikke å kontakte arbeidsgivere til en sunn debatt. Man skulle trodd at en organisasjon som jobber med menneskerettigheter, holdt seg for godt for dette.
Les også: Vil du stole på myndighetene til å definere «feilinformasjon»?
Absurde slagord
I en ny Khrono-sak fra september spør journalisten: «Hva er hensikten med å kontakte arbeidsgiveren hans og gjøre dem oppmerksomme på dette? Hva mener du universitetet bør gjøre?»
Generalsekretær Berit Lindeman i Helsingforskomiteen svarer: «Det synes jeg de bør finne ut av selv. Men jeg vil mene at en institusjon som hevder de er opptatt av å fremme sannhet, burde være litt
bekymret over at en av deres ansatte trekker USN med i propagandaen… Forskningsfrihet og ytringsfrihet innebærer også et ytringsansvar. Og vi synes ikke nødvendigvis
at USN har forstått det ansvaret godt nok».
Det er derfor gledelig å lese USN-rektor Pia-Bing Jonssons svar i samme avis: «En institusjon sikrer ikke ytringsfrihet og legger ikke til rette for en åpen debatt ved å møte ytringer man selv er uenige i med arbeidsgivermakt. Vi oppfatter at ytringsansvaret er et faglig ansvar for å møte det man mener er feil eller dårlig formidling, med riktig og god fagformidling.»
Om arbeidsgivere bøyer av for press fra denne typen virksomhet, vil det føre til at flere kvier seg for å uttale seg offentlig. Det vil ikke bare være en trussel mot meningsmangfoldet, men også hemme den politiske utviklingen. Det har for så vidt pågått lenge, og står i kontrast til hvordan de vestlige samfunn ellers har vært organisert.
Mens idealet innen økonomi har vært at flest mulig ideer må få komme på bordet, slik at folk kan velge det beste produktet, har politikken vært preget av sabotasje av motpartens ideer. I en tid hvor den politiske tenkningen var sentrert rundt klasser og visse partier representerte enkelte klasser, ga dette i større grad mening. Når sabotasjen nå videreføres under påskudd av farene ved «russisk propaganda», «konspirasjonsteorier», «vaksineskepsis» og lignende tvilsomme slagord, fremstår det hele absurd.
Man kan ikke si annet om et «forsvar» av det liberale samfunn gjennom ensretting av offentligheten, mens fri konkurranse mellom forskjellige forklaringer stemples som fri flyt av «desinformasjon». Samtidig som opplysningstidens idealer reduseres til symboler man tar på seg for å markere støtte til de bestående narrativene og imperativene.
Hvilke imperativ? Til nå har et av dem vært at Ukraina for all del må vinne og Russland må tape krigen. Nå som dette viser seg å være urealistisk, åpner det seg kanskje snart rom for å diskutere politiske veiskiller. Er det for eksempel en god idé at europeiske land går inn i en kald krig med Russland og dermed skjærer oss av fra billige naturressurser, som vi selv har få av? Og er det realistisk at det vi kaller for den regelbaserte internasjonale orden – i praksis et vestlig verdenshegemoni hvor internasjonal rett bestemmes av USA – vedvarer?
Les også: Det står mellom en som respekterer demokratiet, og en som ikke gjør det
Tør ikke debattere tabuer
Disse spørsmålene har, til tross for at de er viktige, fått liten oppmerksomhet. Især det siste, da en annen verden enn den vestlig styrte har vært tabu.
På den andre siden har utviklingen etter 1945 gått i retning av at den øvrige verden blir stadig rikere og mer selvstendig. Hvordan vi som tidligere koloninasjoner og verdensherrer skal møte denne utviklingen, burde vært fritt debattert.
I Norge hender det seg at vi diskuterer hva vi skal leve av etter oljen, men vi burde kanskje heller diskutere hvordan vi skal forholde oss til Libya-bombingen i 2011, hvis USA ikke lenger kan garantere
vestlig makt. Vil verdensopinionen tvinge oss til å se annerledes på vår rolle i bombingen?
Eller hvordan vi kan organisere økonomien mer effektivt, etter at våre europeiske handelspartnere har fått redusert kjøpekraft som følge av økende priser på naturressurser fra ikke-vestlige land. Eller når vi får reduserte inntekter fra USA som følge av dollarens fall. Eller kanskje vil dollaren stå seg en god stund til?
Disse spørsmålene har i for stor grad vært overskygget av blant annet paranoid snakk om russisk propaganda og frykten for en annen verden. Muligens vil et ukrainsk nederlag være beviset på umuligheten av et vestlig verdenshegemoni, og derfor tvinge frem diskusjon av de nevnte spørsmålene. Muligens vil muligheten for en ny krig med USA i Midtøsten utsette diskusjonene til et nytt amerikansk nederlag har blitt klart.
Uansett bør man gjøre som rektor ved Universitet i Sørøst-Norge og stå imot begrensning av den offentlige debatten. For heller enn å basere vår styrke på uvitenhet om «desinformasjon», bør den baseres på resultatene av fri meningsbrytning.
