I dagens Aftenposten vil en sosiolog og professor ved UIO fortelle om de nyanserte og ambivalente holdningene til homofili blant unge muslimer. Basert på intervjuer med 90 av dem. Gjort for sju år siden.
Sveinung Sandberg ledet den gang et forskningsprosjekt som munnet ut i boken «Unge muslimske stemmer» (2018).
Intervjuene viste at noen av ungdommene var veldig mot homofili, og støttet offentlige straffer. Selv om de syntes steining og halshugging var en dårlig idé. Det var bedre med «veiledning».
Andre mente også at homofili var forbudt, ifølge islam, men at det var lov å ha homofil legning og følelser, så lenge man ikke levde dem ut.
Disse holdningene står i motsetning til det Sandberg kaller Abid Rajas «radikale» standpunkt om at homofilt samliv er greit.
Les også: Alle skjønner hvorfor så mange kommenterer «Stem FRP»
Alle støttet forbudet mot homofili
Altså: Den utbredte og offisielle holdningen til homofili i Norge er radikal, målt mot holdningene til unge muslimer i Norge.
Og en skepsis eller fiendtlighet til homofili som er uakseptabel hos majoritetsbefolkningen, og som ikke pleier å gradbøyes, skal forstås som «kompliserte resonnementer og kompromisser som balanserte svært ulike posisjoner»:
«Som med andre kontroversielle spørsmål i islam ga spørsmål om homofili næring til intense forsøk på å forhandle motstridende idealer, kontekstualisere og redusere betydningen av problematiske påbud og forbud.»
Mange fine ord om noe ganske enkelt: Alle de 90 som ble intervjuet, støttet forbudet mot homofili. De var bare uenige om tolkning og straff.
Her er det åpenbare tankekorset: Unge minoritetspersoner, vokst opp i et av verdens mest liberale, sekulære og tolerante land, der det er kontroversielt å ikke ville feire Pride, har outsourcet sin seksualmoral til en religiøs tekst fra 600-tallet. Som om moderniseringen ikke skjedde.
Er det ikke dette som er det oppsiktsvekkende – og urovekkende – funnet blant unge norske muslimer? Og forteller ikke det om en temmelig mislykket integrering?
Les også: Vil du stole på myndighetene til å definere «feilinformasjon»?
Håper det går seg til på sikt
Professor Sandberg sier riktignok at aksepten for forbudet er «dypt problematisk», men legger til at «toleransen for homofile personer og flertydigheten [i svarene] også gir håp om mulighet for endring.»
Jeg lurer på hvordan han ville stilt seg hvis han hadde intervjuet 90 kristne ungdommer (noen konservative, noen mer liberale) som alle var enige i at homofili er forbudt.
Eller hvis han intervjuet etnisk norsk og høyreorientert vestkantungdom, som alle mente at homosex var avskyelig og uakseptabelt, men at man burde avstå fra vold mot homofile.
Ville man sagt: Her er det håp! Nei, alarmen hadde gått i alle kanaler. Man hadde krevd politisk handling, økt innsats fra skolen og større ansvar fra foreldrene.
Men når det er snakk om unge muslimer, sier man seg fornøyd med «nyansene» og håper det går seg til på sikt. Selv om disse holdningene går ut over andre mennesker – nå. Særlig «avvikerne» i eget miljø.
Sandberg nevner ikke at en av guttene i undersøkelsen selv var homofil. Slik omtales han i boken: «Han var redd for at legningen hans skulle bli kjent i det muslimske miljøet og måtte leve et dobbeltliv.»
Hvordan hjelper det denne gutten – og alle andre i hans situasjon – at akademikerne som gjorde undersøkelsen, fokuserer på «ambivalensen» til miljøets homofobi?
Skal han være fornøyd med å ikke bli steinet?