«We don’t have stars anymore», tvitret ekspresident Donald Trump i 2018.
Og fortsatte:
«Except your President.»
Å skrive noe så selvopptatt var selvfølgelig hinsides all fornuft og kutyme fra en sittende president i verdens mektigste land. Men det er også derfor det var morsomt.
Når fremstillingen av Donald Trump er så alvorlig og kritisk som den er, er det lett å glemme at mannen også har sjarm, humor og kulhet. Det betyr ikke at pressens kritiske oppslag ikke er berettigede eller viktige, men at en ensporet kritikk er egnet til å blende oss – for senere å sjokkere oss, hver gang vi innser hvor populær en av verdens mest populære menn er.
For eksempel kom det som et sjokk på norsk presse at hele 47 prosent av unge menn i Norge ville stemt Trump. At pressen lar seg sjokkere, vitner om at pressen ikke kjenner samfunnet sitt, og at offentligheten er en boble.
Den siste uken har vi i Subjekt vekket en stor debatt om Donald Trumps appell. Jeg har etterlyst forklaringer på hvorfor Donald Trump er så populær, og særlig blant de unge.
Det var selvfølgelig for mye å forvente av de fleste politiske kommentatorer. Jeg tror nemlig du må til kulturjournalistikken for å forstå deg på den republikanske presidentkandidaten.
Les også: Er norske journalister gode nok i engelsk til å dekke det amerikanske valget?
Et enormt fenomen
I oppløpet til valget i 2016 ble forretningsmannen Donald Trump et enormt kulturelt fenomen. Sosiale medier og nettfora bugnet av Trump-memes, videosnutter og en haug av vaporwave-inspirerte memes som innfelte presidentkampanjen i tidsånden. Det er en sånn effekt som bare kan oppstå organisk fra uoffisielt hold. Om ikke Trump var kul i seg selv, klarte nettet å gjøre ham det.
Både tilhengere og kritikere bidro til å sementere Trump som et kulturelt ikon. Enkelte kretser på internett liker å smykke seg med at han vant valgkampen mot motstanderen Hillary Clinton på grunn av deres mimetiske krigføring, og at Trump i stor grad vant på grunn av såkalt «meme magic». Jo da, det høres kanskje søkt ut, men understreker samtidig hvor relevant han er blant et yngre publikum.
Valget viste også hvordan internett og sosiale medier for alvor spilte inn i politikken i større grad en tidligere. Det oppstod en dugnadsbasert kultur rundt Trump, som Clinton bare kunne drømme om, og Trump, som den gode populisten han er, skjønte hvordan han skulle bruke den.
Også nylig tok Donald Trump kritikken på hel volley etter at Joe Biden gikk ut og kalte Trumps fanskare for «søppelmennesker». Trump tok på seg en refleksvest og valgte å bli søppelmann selv. Da kom kritikken mot Trump om at han hele tiden formulerer seg i negative ordelag om sine meningsmotstandere, men i det minste var ikke Donald Trump humørløs.
Hva var nøkkelen? Å fortsette å være seg selv, på godt og vondt. Eller utelukkende vondt, som norske medier vil ha deg til å tro. Den siste ukens debatt om valgkampen har nok en gang demonstrert denne tendensen.
Les også: Halvparten av unge menn ville stemt Trump. Da er det vel dem det er noe galt med?
Herlig og ærlig
Kidsa fra generasjon dataskjerm ville derimot ha en forretningsmann og tidligere reality-TV-deltager født i et annet århundre enn dem selv som president. Hvorfor? De skulle jo i prinsippet ikke ha noe til felles, eller?
Trump ble en naturlig kandidat å løfte frem fordi han passer den opprørske internettkulturen så godt. Han er politisk ukorrekt og snakker rett fra levra. Det innebærer at han både sier og tvitrer helt absurde ting som kan spinnes i alle retninger, men som huskes både fordi de er morsomme og surrealistiske. Jeg tror ungdommen responderte på en form for autentisitet.
Å forvente autentisitet av en forretningsmann i eiendomsmarkedet virker kanskje paradoksalt, men det var, og er fortsatt, en kulturell tørst etter å høre folk være ærlige. Ikke nødvendigvis ærlig med tanke på fakta. Men i motsetning til det påtatte omsorgsimaget til Hilllary Clinton – klarte Trump utrolig nok å fremstå emosjonelt ærlig.
Han oppførte seg kanskje hinsides alle forventninger, men på en «what you see is what you get»-aktig måte. Man trengte ikke å lure på om han var sint eller fornøyd, hoverende eller imponert.
Det var kult å se noe annerledes, og som brøt med status quo. At Trump kunne være helt av hengslene, var forfriskende i så stor grad at det markerte et slags klasseskille. Her var en ekte person med sterke meninger – og språket til mannen i gaten. Opprøret var ikke bare fra høyre til venstre, men også vertikalt. Det var et opprør mot det politisk korrekte.
Klumsete var han også. Det er en del av sjarmen.
Ingen av disse egenskapene har blitt trent bort av PR-apparatet når Trump nå går til valg igjen.
Les også: Osloelever lærer om Trump som Hitler
Legende på Twitter
Arenaen hvor Trump virkelig har vist seg som en slags kong Midas, er på Twitter, nå X, hvor han regelmessig ønsker alle «hatere» og «tapere» en fin dag.
I tiden som president skrev han bisarre, oppsiktsvekkende Twitter-meldinger til alle døgnets tider – flere av dem var hysterisk morsomme: enten i sin inflammatoriske ærlighet eller banale platthet. Om humoren var tilsiktet eller ikke, var ofte umulig å vite.
«Covfefe»-twittermeldingen gikk eksempelvis umiddelbart som en farsott gjennom verdensveven. Ekspresidenten skulle klage sin nød over «bad coverage» fra MSM, og la etter alt å dømme ikke merke til skriveleifen som hadde sneket seg inn. Da han logget på Twitter dagen etter, hadde han allerede rukket å bli punchlinen i utallige vitser og memer. Trump spilte bare videre på det:
«Hvem klarer å finne ut av ‘covfefe’ betyr? Kos dere!», skrev den daværende presidenten til publikumet rundt kloden.
Den ofte søte, direkte og usminkede kommunikasjonen levnet liten tvil om at det faktisk kom fra Trump, i motsetning til så mange andre politikere – hvor alt blir kjørt gjennom det samme PR-filteret vi er så lei av. Skrivefeil, humoristiske angrep og en god dose selvironi oljer folkeopinionen i en tid som er preget av overflate, byråkrati og regien til kommunikasjonsbyråer.
Da Kim Jong-Un truet med atomknappen hadde Trump ingen skrupler med å respondere. Han svarte at knappen hans både var «større» og at den «faktisk fungerte» i tillegg. Til tross for kjeklingen er Trump den eneste presidenten i historien som har krysset grensen til Nord-Korea i diplomatisk øyemed.
Da Joe Biden uttalte at han ville banket opp Trump bak gymsalen hvis de hadde gått på skole sammen, kunne den sittende presidenten forsikre verdenssamfunnet om at «Crazy Joe» ville gått ned for telling fort og hardt, «gråtende hele veien», og at han måtte slutte å true folk. Barnslig? Ja. Betimelig, for ikke å si morsomt? Ja!
Apropos morsomt. Under kvinnemarsjen i 2018, som av mange ble oppfattet som en slags ad hoc-demonstrasjon mot både Trumps person og presidentskap, uttalte han følgende:
«Beautiful weather all over our great country, a perfect day for all Women to March. Get out there now to celebrate the historic milestones and unprecedented economic success and wealth creation that has taken place over the last 12 months. Lowest female unemployment in 18 years!»
Sånn skal det gjøres. Man må huske å feire seg selv litt også.
Les også: Halvparten av unge, norske menn ville stemt på Donald Trump. Dette er grunnen
Erkeamerikansk
Når han ikke er opptatt med forhandlinger om å kjøpe opp hele Grønland, er heller ikke ekspresidenten fremmed for å trolle litt. Nylig gjennomførte han et stunt der han jobbet et skift som McDonalds-ansatt. Trump serverte pommes frites til kunder med et smil om munnen mens han gjorde narr av kampanjen til erkerivalen Kamala Harris.
Av alle merkelige konflikter i valgkampen er McDonalds-gate kanskje den rareste så langt. Det har nemlig florert et bilde av Harris i McDonalds-uniform på sosiale medier den siste tiden, men flere og flere har begynt å ane ugler i mosen. Stemmer i Trump-leiren mener bildet er forfalsket, og at ansiktet til Harris er redigert på det angivelig originale fotografiet av Suzanne Bernier fra 1983.
Trump mente i hvert fall at hele historien var løgn, og bestemte seg derfor like så godt for å jobbe på McDonalds selv. Han uttalte at han hadde jobbet i restauranten 15 minutter mer enn Harris, som det ikke fantes noe dokumentasjon på at hadde jobbet der. At han elsker McDonalds, og fastfood generelt, er heller ingen hemmelighet. Stort mer amerikansk blir det ikke.
Under presidentskapet vakte han også internasjonal oppsikt ved å servere et koldtbord av nettopp hurtigmat i en middag i Det hvite hus. En gest han gjentok i mange forskjellige anledninger. Av sine nærmeste betraktes han som en fastfood-junkie, og Trump selv virker ikke å se det som et imageproblem. Tvert imot: Han er ærlig om det han faktisk liker, og klarer å bruke sin upretensiøse smak svært effektivt for å etablere en kobling til arbeiderklassen. Denne koblingen markerer også et skille mellom folk og elite, som er et gjennomgående effektivt moment i retorikken hans.
Trump er mangemillionær, og under konstant angrep fra så godt som alle hold. Han har heller ikke så mye til felles med arbeiderklassen – bakgrunnen tatt i betraktning – annet enn grov språkføring og verdslige lyster. Legger du imidlertid på to Big mac, en Filet o’ fish, chips og vaniljeshake, vinner han deres gunst.
Flere mener de kjenner ekspresidentenes foretrukne meny, men de lærde strides om enkelte detaljer. Den gastronomiske vulgariteten blir uansett et ledd i krigen mot snobberiet, som samtidig blir et bilde på det politiske etablissementet og verdiene som etter Trumps syn ødelegger Amerika. Et jafs av bigmacen er verdt mer enn teoriene til ti PR-konsulenter. Det er unektelig både kult og uortodokst.
Les også: Norsk presse forstår ikke Trump-velgere, mener Tonning Riise. De forstår ikke USA, svarer Seltzer
Skytingen
Flere har denne uken reagert på at jeg har beskrevet Donald Trump som «kul», men det står jeg ved. Så du hvordan mannen reagerte på å bli skutt, eller?
Trump ble forsøkt drept under et valgkampmøte i Pennsylvania juli. Han fremstod som en resolutt leder, og alt annet enn en feiging.
Da han reiste seg igjen, med knyttneven opp mot været, eksisterte – tross melding om «shooter’s down» – unektelig en risiko for at dette kunne være hans siste melding. Med knyttneven uttrykte han: «Kjemp videre!»
Det var fett. Jeg, men også hans argeste kritikere, har sett oss nødt til å innrømme det.
At over halvparten av alle norske gutter ville stemt på Trump er kanskje ikke så rart. Han har suksess, han er fryktløs og han viser at han kan lede under enorme mengder press. Egenskaper mange av oss vil ha.
For i tillegg til politikken hans, som også mange finner appellerende – om innvandring, økonomi og internasjonale relasjoner, fremstår Donald Trump som en sterk leder mange kanskje ser nødvendigheten av i møte med sterke fiender i Russland og Kina.
Skytingen har også blitt sett på symbolsk. Siden opptakten i 2016 har murringen i media og sosiale medier malt et bilde av ham som en superskurk som for all del ikke burde få lov til å komme til makten. Det har også vært alludert til at han burde vært drept, og det har i det hele tatt ikke vært noen nedre grense for usaklighetene skrevet av en rekke mennesker med såkalt Trump derangement syndrome. Pressen må selvfølgelig skrive kritisk om Donald Trump, men sannsynligvis lever Trump godt med dette.
Da attentatforsøket «endelig» kom i 2024, overlevde han med englevakt. X flommet over av skuffelse fra folk som ellers liker å markedsføre seg som moralens voktere. Ikke fordi han ble forsøkt drept, men fordi skytteren bommet.
Vi får de presidentkandidatene vi fortjener
Dette er et forsøk på å forstå appellen til Donald Trump fra et kulturjournalistisk perspektiv. Det betyr ikke at vi må slutte å kritisere Donald Trump. Det finnes det flere enn nok grunner til å gjøre.
Men kan det være at en uproporsjonal motstand mot Trump etter hvert fungerer mot sin hensikt? At interessen for Trump har økt med alle forsøkene på å diskreditere ham?
Da Subjekt snakket med unge, norske menn om hvorfor de ville stemt Trump, trakk flere frem at de så på ham som en leder som hele tiden ble angrepet, men som aldri knakk. Det ble ansett som en styrke.
Dessverre frykter jeg at den ensporede kritikken av Donald Trump kan bidra til å skape den monstrøse fienden Donald Trump har blitt mot demokratiske institusjoner og fri presse. For vi får faktisk de presidentkandidatene vi fortjener. Donald Trump livnærer seg på å gjøre den kritiske pressen til sin fiende.
Det kan tenkes at en presse som oppleves mindre partisk, i større grad vil inkludere ham i den redigerte offentligheten, og til å benytte seg av de demokratiske verktøyene og spillereglene.
Kom dere på jobb
Folk vil naturligvis begynne å danne sine egne oppfatninger. De som faktisk leser gjennom 15 år med Trump-halloi på X vil eksempelvis se at mannen både har humor og selvironi. Og de som – gud forby – ser på hans faktiske politiske resultater og ambisjoner, vil kanskje si seg enige med den intellektuelle bautaen og legendariske forfatteren Michel Houellebecq, som skrev følgende i Harper’s Magazine:
«In summary, President Trump seems to me to be one of the best American presidents I’ve ever seen. On the personal level, he is, of course, pretty repulsive».
Så lett kan det være. Trumps feil er uansett hans største styrke med tanke på PR. Lastene virker humaniserende. De gjør ham enklere å relatere til enn opposisjonen, samtidig som mangelen på filter med de stadige komiske absurditetene eksponerer hvor trykket ordskiftet vårt og relasjonene våre faktisk er. At unge menn nå sogner til en verboten skikkelse kan man altså takke sin moralske selvrettferdighet for. Kidsa er lei av humørløse formaninger om å gå i takt fra folk som uansett ikke har deres beste i tankene.
Trump er en trykkventil og et løfte om noe annet i et moralistisk og dysfunksjonelt landskap på overtid. Det er dette norske medier simpelthen ikke har evnet å begripe. De bidrar heller helhjertet til det som nå rapporteres som et stort og uforståelig problem.
Kanskje er dette gulroten som skal til for at enkelte snart kommer seg på jobb.
