Det er ville vesten-tilstander om dagen. Verden brenner, og vi er heldige om den står til påske.
I Gaza massakreres mennesker for åpen Instagram-scene. Russland lagrer atomvåpen i Hviterussland. I Sudan angriper militæret sivile, mens Pakistan har beef med Iran, som har beef med ganske mange, men særlig med damer. Sånn som i Afghanistan, der vi kvinner igjen er gjort til slaver, og det til og med er blitt forbudt for oss å snakke så andre kan høre det.
Kirsebæret på den internasjonale kaken er den oransje mannen som gjør Amerika alt annet enn great again.
De liberale verdiene frihet, likestilling, demokrati og rettferdighet er under angrep. Der ute og her hjemme. Donald Trump og Andrew Teit, unnskyld Tate, har nådd halvparten av norske menn mellom 18 og 29. Bare at de ser helst at vi damer kler av oss og ikke på oss.
Det er til å grine av, men man kan ikke slukke brann med tårer, så vi bøyer hodet, går på skole og jobb, pusser opp husene våre, kjører barna på aktiviteter og lager middag. Vi gjør det vi kan. Demonstrerer litt her, deler litt greier på instastoryen der. Mens jeg – og mange av mine venninner med meg – noterer meg bak øret hvem som står bak alt dette.
Hvor enn jeg snur og vender meg, ser jeg det: Menn med issues. Menn som føler seg berettiget til å ta dritten sin ut over andre når de er frustrerte, sinte, triste, redde, kåte, irriterte eller bare har lyst.
For hvem gjemmer seg bak overskriftene? Hvem er det som bomber Gaza? Hvem er det som «grab em by the pussy»? Hvem er det som skyter rundt seg på offentlige biblioteker, dreper kjærestene sine og skremmer familien sin? Hvem er det som runker til barneporno, smugler nazi-kokain, undersøker kvinnelige pasienter med «egenutviklede instrumenter»?
Det er menn. Det er ikke damer. Plain and simple. Det er menn.
Berettigelse er problemet
Etter lang tids grubling og opphopet irritasjon har jeg forstått et par ting: 1. Menn har et problem med sin egen kultur. Og, 2. altfor ofte bortforklarer vi menns dårlige oppførsel med at han er sint eller lei seg eller frustrert eller ensom, og at vi må prøve å forstå han og legge til rette for han, slik at han kan bli et bedre menneske. Vi strekker oss og strekker oss. Helt til vi forstår oss i hjel.
For problemet er ikke at menn føler seg triste, redde, ensomme eller utilstrekkelige. Vi damer føler disse tingene hele tiden. Det er helt normale følelser som er en del av den menneskelige tilværelse. Vi kvinner går ikke rundt og skyter opp biblioteker av den grunn.
Nei, problemet er at altfor mange menn lever med denne grunnleggende holdningen: berettigelse. De har en dyptliggende tro på at de er berettiget til å ta plass på andres bekostning. Dette viser seg i alt fra «jeg gidder ikke tørke opp pisset på dosetet etter meg» til «kona ordner med ungene mens jeg er ute og realiserer meg selv» til «hun voldtar jeg mens hun sover» til «jeg starter en krig».
Eksemplene har ulik alvorlighetsgrad, men de stammer fra samme holdning: Berettigelse. Felles for alle eksemplene er at han gjør sitt piss til andres problem – og han synes det er greit.
Les også: Gjør Amerika kjedelig igjen, please
Goder de ikke har gjort seg fortjent til
Dagens menn sutrer og gneldrer og hyler om at de ikke klarer «å skaffe seg» dame. Hva nå enn det betyr.
Det er vanskelig å si, for de er ikke utdannet nok til å klare å definere det. Men det man kan lese av den retoriske vinklingen, er at menn stadig ser på oss som funksjoner, og ikke som mennesker.
Majoriteten av menn behandler fortsatt kjæresten sin som en ubetalt hushjelp og prosjektleder, og forstår ikke problemet. Tvert imot. Når menn blir konfrontert med sin egen følelse av berettigelse, har de en tendens til å peke fingeren mot en som er hakket verre enn dem selv, og føler seg stolte over at de i alle fall ikke er som ham.
I dette vakuumet av manglende selvinnsikt er ikke sex lenger en «act of love», det er blitt en «act of domination». Og vi damer må leve med at et altfor høyt antall menn ikke klarer å skille mellom kjærlighet og kontroll. De vil beundres, selv om de ikke har gjort noe beundringsverdig. De vil lyttes til, selv når de sier idiotiske ting. De vil elskes, selv når de har gjort seg frastøtende.
Kort sagt vil de ha goder de ikke har gjort seg fortjent til.
Og jeg – og mange damer med meg – er så lei. Vi er så syyyykt lei.
Og vi er redde.
Les også: Du må til kulturjournalistikken for å forstå Donald Trump
På tide å be dem skjerpe seg
Fordi for hver gang noen snakker om å «ta disse mennene på alvor», gir vi dem enda mer plass, enda mer makt, og tar ett steg nærmere kjønnsapartheid.
Damene i Afghanistan hadde stemmerett og miniskjørt de også. De var også høyt utdannede, kulturelle og beleste. Se på dem nå. Tror du at Afghanistan ligger 50 år bak oss? Nei, de ligger 50 år foran. Hvis ikke vi får shiten vår together.
Derfor spør jeg: kjære menn, hvor mye dritt fra dere skal samfunnet måtte tåle? Når skal dere begynne å stille kompisen deres med grumsete holdninger til veggs? Når skal dere begynne å se på dere selv? Jeg skal si dere når dere kan begynne. Dere kan begynne nå.
Og kjære alle sammen – og særlig alle damer – vi er nødt til å slutte å sy puter under armene på menn. De har tatt altfor mye plass, altfor lenge. I stort og smått. Det er på tide at vi ber dem skjerpe seg.
