25. november skriver statsviter Mai Lene Hæåk i Vårt Land at hun er «drittlei» Trump og hvordan unge menn henter inspirasjon fra ham. Selv begynner jeg å bli ganske lei av den arrogante holdningen som gjennomsyrer både hennes tekst og de andre som har dominert de siste årene. Donald Trump og hans tilhengerskare er en respons på nettopp den.
Det blir ikke stort mer selvrettferdig enn når Hæåk feier til side alle som mener Trump «har nokre poeng». Poenger har han åpenbart. Bare spør over halve USA.
Det kan dreie seg om økonomi, innvandring, ytringsfrihet, internasjonale relasjoner og så mye mer. Det finnes faktisk gode grunner til å stemme på Donald Trump. For eksempel hvis det er en viktig sak for deg at vi ikke lager politikk som om det fantes syv kjønn.
Men er Hæåk egentlig noe interessert i å forstå seg på sine meningsmotstandere? Eller har hun selv bare tenkt til å bidra til polariseringen hun frykter?
Her i Subjekt tror vi på å lytte til våre meningsmotstandere. Slik forstår vi bedre hvorfor kandidater som Donald Trump blir president i USA. Vi tror heller ikke på at han ikke har kvaliteter. Det er et grunnleggende kristent menneskesyn å tro at vi alle består av gode og onde sider. Å legge til grunn at alle andre enn en selv handler i verste mening, gjør en selv bare dummere.
Vi skal stille høye krav til amerikanske presidentkandidater, men vi får også de verdenslederne vi fortjener. Noen ganger må vi se inn i oss selv og spørre oss om de ikke er resultat av den samfunnsdreiningen vi selv har bidratt til. Donald Trumps popularitet er faktisk en respons på noe.
Les også: Du må til kulturjournalistikken for å forstå Donald Trump
Macho forbilder er OK
Hæåk går så videre til å belyse hvor problematisk det er at sterke og macho menn nå har fått bli forbilder for unge gutter. Kan også dette være en reaksjon på den mangeårige femininiseringen av samfunnet?
Jeg er enig i at machoidealene kan gå for langt, men for å bli klokere på hvordan vi havnet her, må vi ikke bare skylde på alle andre. At gutter får mer maskuline forbilder enn før, er en helt naturlig konsekvens av de siste årenes utvikling, hvor maskulinitet stadig har blitt rakket ned på. Her er eksemplene mange.
Så når Trump strutter frem, og tilsynelatende ikke lar seg affisere av disse nymotens sosiale konvensjonene, så er det ikke overraskende at gutter som har latt seg kue finner det noe forfriskende og inspirerende. Om det nødvendigvis betyr at de ser opp til alle verdiene og holdningene hans, er det faktisk ingen automatikk i.
Det er her jeg mener Mai Lene Hæåk tar feil: Når hun latterliggjør at noen synes synd på guttene. Det er noe grunnleggende ukristelig over tilnærmingen.
Les også: Ikke hør på Teknologirådet-direktøren
Har Hæåk noe bedre å tilby?
Guttene topper lønnsstatistikken, men de topper også selvmordsstatisikken, russtatistikken, kriminalitetsstatistikken og er skoletaperne. De har kortere levealder og omkommer mye oftere i arbeidsulykker. De har lenge opplevd seg oversett i en kultur som har rakket ned på det som er unikt ved deres personlighet eller natur. Nå skal til og med de som synes synd på guttene, bli latterliggjort av Hæåk og likesinnede. Man kan finne på å støtte Donald Trump av mindre.
Deler av problemet er en nymotens feminisme som ikke ligner den positive vi så på 70-tallet. Denne grenen er mindre opptatt av å fremme kvinners sak, enn den er av å kastrere menns sak. Men likestilling er ikke et nullsumspill.
Trumps seier i USA-valget gir guttene sin selvtillit tilbake. De har blitt lovet å kunne være seg selv fullt ut. Selvfølgelig høres det ut som et mer fristende tilbud enn det enkelte feminister har lyst å gi dem.
Så hvis Donald Trump er det verste en vet, bør en kanskje se på om eget tilbud til guttene ikke er attraktivt nok, rett og slett. Er Hæåk interessert i å prøve?
Les også: Er norske journalister gode nok i engelsk til å dekke det amerikanske valget?
