Julen er på en måte en ekstra lang helg. Godene som har blitt samlet gjennom året, kan nytes mens man har fri fra jobb og annet strev.
Flere opplever nok at det blir litt for mye mat etter hvert i juletiden. En studie har vist at voksne i snitt går opp rundt 0,5-1 kilo i julen. En annen studie har vist at denne vekten ikke forsvinner.
Det kan også bli litt for mange gaver, litt for mye å drikke, og litt for mye søvn. Kanskje det i det hele tatt blir litt for mye av det gode? Innenfor forskningen snakker man om en «Christmas holiday effect».
Rundt julaften er det spesielt mange som dør, noe som kan henge sammen med både kulde og alkohol, uten at det er klart hva årsakene er. Paradoksalt nok er altså julen både en tid med materiell overflod, men også mer død.
Selv må jeg ty til enten daglig faste eller syrenøytraliserende piller for å kunne være med på alle julebordene. Kroppen tillater ikke altfor store utskeielser lenger. Kanskje det er bra slik. Men hvorfor er det så mye av alt i julen?
Er den materielle utskeielsen en slags trøst i mørketiden? Det kan sikkert være noe i det, men jeg tror jeg har en bedre forklaring.
Jesusbarnet og lyset som kommer igjen
Man kan forestille seg at det er en kobling mellom det at mørketiden er over rundt julaften, og at Jesusbarnet fødes. På samme måte som lyset nå skal komme tilbake, er også ett nytt liv kommet til jorden.
Uten lyset, uten solen, ville det ikke eksistert noe liv på jorden. Det nye livet som kommer, våren, symboliseres av barnet. Men det jeg fort kommer til å tenke på i den sammenhengen, er at dette barnet senere, som voksent menneske, skal hånes, pines, og henges opp på et kors for å dø. Selv om dette er spesielt grusomt, er det jo slik at alt liv skal gå under. Alle de nye plantene som kommer om våren, skal før eller siden dø. Solen skal også slukke en gang. Alt skal bli mørkt og kaldt.
Men historien om Jesus handler ikke bare om at lyset kommer tilbake, at livets runddans starter på nytt, før et evig mørke en gang skal omslutte alt. Nei, med Jesu fødsel kommer det også et håp om at med dette nye livet skal alt bli annerledes.
Det store i denne fortellingen er at det materielle hører til det evige. Jesus gjenoppstår etter korsfestelsen med en åndelig kropp og viser seg for disiplene sine. Dette er nok vanskelig å tro på for de fleste. Selv en av disiplene til Jesus, Thomas tvileren, ber om å få stikke fingeren i såret når han ser den oppstandene Jesus, fordi han ikke tror på det han ser.
Les også: Vanlige folk er syke, blakke og desperate. Hva faen skjer?
Det evige i det materielle – julekransen og juletreet
Hva har dette med julen å gjøre?
Jeg tror at julen dypest sett handler om denne ideen – at det evige blir koblet til, gjenoppstår og gjenkjennes, i det materielle. Altså at det evige livet også manifesteres fysisk.
Selv i julepynten kan man finne igjen denne ideen. Julekransen forbinder livet, representert av bær, sopp og granbar, med sirkelens evige geometriske prinsipper. Det evige er nettopp det som ikke har oppstått og ikke går under. Og hva med juletreet? Hvordan har det seg at vi plasserer et tre inne i stuen? Det er uvisst hvor tradisjonen med juletreet kommer fra, men den er minst 500 år gammel.
Noen mener at juletreet svarer til livets tre i paradis. Adam og Eva spiste av kunnskapens tre, noe som førte til at de fikk bevissthet om godt og ondt, og ble kastet ut av paradis, slik at de ikke også skulle spise av livets tre, som ville gi evig liv. Juletreet er slik sett et symbol på det å komme tilbake til paradisets overflod og det evige liv etter «sjelens pilegrimsgang» i det jordiske.
Tradisjoner, slik som julefeiring, gjør også den materielle verden litt mer deltagende i det evige. Hvert år til samme tid skjer akkurat det samme. Dette kan ligne på livets stadige gjenskapelse av nye organismer. Det biologiske livet opprettholdes i stor grad av instinkter. Det krever menneskelig vilje for at tradisjonelle feiringer som julen skal holdes ved like.
På paradoksalt vis må det evige skapes og holdes ved like.
Men kroppen overlever jo ikke julen på lang sikt. Den rekker kanskje 70–80 julefeiringer før det er over for godt. Finnes det andre måter å bli evig på enn ved å delta i tradisjoner? Gjennom å få barn fører man noe av seg selv videre. Men når kroppen dør, vil man ikke se dem lenger, da er man jo borte.
Snart vil det sikkert bli mulig å laste opp en slags KI-versjon av seg selv til en robot som vil kunne leve videre etter at man selv tar farvel for siste gang. Men man lever jo ikke egentlig videre i den roboten. Noen ser kanskje for seg å leve videre i andres minne, men man gjør jo ikke det – ikke på en måte som kan ha betydning for en selv.
Les også: Fuck kulturkrigen – la oss leke!
Sjelen skal kles naken
Overfloden i julen tenker jeg har å gjøre med lengselen etter et ekte, evig liv, et liv hvor det ikke bare er nok til alle, men mer enn nok – også av liv – for alltid. Igjen: Det er som om man tar en kort tur innom paradis i julen.
Som vi vet, kommer januar etter desember, og da møter man konsekvensene av julens overdrivelser. Kanskje man har gått lei av mat, kanskje man har lagt til enda flere av de kiloene som man helst ikke skulle hatt, og man er uansett et skritt nærmere det øyeblikket hvor kroppen sier stopp for godt. I den Platonske dialogen «Gorgias» fortelles det at etter døden, så skal sjelen kles naken, slik at de moralske kvalitetene man har i seg og skal dømmes etter, skal bli synlige. Disse kvalitetene blir avgjørende for om man vil tilbringe evigheten i en god eller dårlig verden. Det blir jo som å ha en slags evig kropp.
Og kanskje er vi her er på sporet av hva det evige livet er. Den jungianske psykologen Marie Louise von Franz sa i et intervju at døden er en slags «big showdown», hvor du nettopp blir konfrontert med måten du har levd på. Spørsmålet er om du har klart å bygge noe som individualiteten din kan leve videre i. Og, med Platon, tror jeg kanskje det som blir evig, er de gode handlingene, tankene, og sinnelaget vi har klart å gjøre til vaner i møtet med vår egen kroppslighet.
Eksempelvis nettopp tendensen til måtehold som har blitt bygd gjennom erfaringene med kroppslig eksess og konsekvensene av den. Samler vi slike tendenser sammen i en sjel som kan fremtre konkret, slik Jesus gjorde for Thomas tvileren, så kanskje det er som et slags oppstandelseslegeme.
Dette legemet kan altså forsøksvis forstås som samlingen av alt det som fødes gjennom møtet med kroppens forfall – og er kanskje det som julens overflod, julekransen og juletreet egentlig forteller om, hvis vi lytter inn i romjulsnatten.
Riktignok hører jeg til de som også må stikke fingeren i såret.
