Klassisk likestillingspolitikk er stort sett i mål, og det er oftere gutter og menn som faller ut av skolen, samfunnet og som tar sitt eget liv. Mannsutvalget ble derimot lagt i en skuff, og likestillingsstrategien som regjeringen la fram før jul viser at likestillingspolitikken henger tilbake i fortiden. Det er på tide å spare 600 millioner årlig og kutte finansieringen til et departement som ikke løser utfordringer i vår tid.
Det har alltid vært jenter og kvinners sak som har preget likestillingspolitikken, og det med rette. Det er derfor forståelig, men ikke klokt at omtrent 90 prosent av kjønnsforskere er kvinner, og de siste 30 årene, så har det nesten utelukkende vært kvinner som er «kultur- og likestillingsminister». Kvinner og jenter har derimot i dag alle rettigheter som gutter og menn, gjør det bedre i alle fag på VGS utenom kroppsøving, og dominerer høyre utdanning. Dagens virkelighet passer ikke inn i historien til kjønnsforskerne i likestillingsdepartementet. Det er dermed en hel institusjon som ikke har kompetansen til å løse kjønnsutfordringene i dag.
Likestillingsdepartementet jobber etter en likestillingslov som skal «særlig bedre kvinners stilling», som ifølge Aftenposten på lederplass viser at det ikke er «kjønslikhet for loven». Det viser seg i likestillingsplanen til 2030, som regjeringen la fram før jul. Den har som «hovedmål nr. 1» å fikse forskjeller i lønn og arbeidsliv for kvinner og menn. Mannsutvalget viste derimot at forskjellen i medianlønn er på 6,5 prosent, en marginal forskjell som kan forklares i bransje og ønskede stillingsprosenter. De må løse utfordringer innenfor sitt ansvarsområde, og i et av verdens mest likestilte land, så ender vi dermed opp med «hovedmål» som ikke baserer seg på virkelige utfordringer i samfunnet.
Prestisjeprosjektet i regjeringens likestillingspolitikk har vært å lovfeste representasjon i private selskap, og med det ta kjønnskampen til næringslivet. Kravet tredde i kraft fra nyåret, og hindrer selskap i å velge de som er best kvalifiserte, og tvinger næringslivet til å plukke på bakgrunn av kjønn. Private selskap skal drive etter egne vurderinger for produktivitet og vekst, og ikke etter kulturell symbolpolitikk. Næringslivet har nok av utfordringer i dyrtid, og trenger ikke at likestillingsdepartementet lager nye.
Det er og vil være reelle utfordringer for begge kjønn, men likestillingsdepartementet ser ikke ut til å være veien til å løse dem. Likestillingsposten henger tilbake i fortiden, og er i beste fall en 600 millioners symbolerklæring, og i verste fall politikk som øker kjønnsgapet og gjør mer skade enn nytte. Vi bør heller bruk ressursene på en praktisk variert skolehverdag, med anonyme prøver og like muligheter for gutter og jenter. Det vil være det beste for begge kjønn, næringslivet og samfunnsdebatten.
Mannsutvalget skisserte «likestillingens neste steg», men når dette ikke reelt ble følget opp med et skifte i politikken, så er det reelt å skissere opp «likestillingens siste steg».
