Norske myndigheter og norsk jordbruk skriver ned verdiene på råvarene jordbruket produserer.
Ja, prisene bonden mottar for varene sine – som for øvrig er i verdensklasse – er ikke engang i nærheten av å dekke produksjonskostnadene.
Prisene er kunstig lave, altså, og dette blir delvis kompensert for gjennom tilskudd av ymse slag. Men selv med tilskudd må den norske bonden betale mye av gildet selv.
Denne inntekten må hentes fra andre næringer. Næringer som ikke har noe med matproduksjon å gjøre.
Lave råvarepriser, tilskudd fra myndighetene og bøndenes egne finansielle bidrag gjør at innkjøpsprisene til norske dagligvarekjeder selvsagt blir kunstig lave. Mye lavere enn hva som egentlig er mulig i et land som Norge.
Og hva gjør dagligvarekjedene med dette? Jo, de skrur prisene opp, sånn at de matcher norsk kjøpekraft, som er høy.
Hvem sitter så igjen med mesteparten av de statlige tilskuddene og bidragene fra bøndene selv? Du og jeg?
Jeg tror ikke det.
Når kjøpekraften bestemmer pris
Vi får nemlig de prisene kjøpekraften vår tillater. Det er nettopp dette som er handelens oppgave: Å finne ut hva vi er villige og evner å betale. Ja, de forsøker selvsagt også å øke vår betalingsvilje så mye som mulig. Det er nemlig sånn markeder fungerer.
Nå finnes det strengt tatt ikke noe marked for omsetning av mat i Norge. Det finnes bare tre lukkede infrastrukturer for transport og omsetning av mat. Disse bestemmer hvilke varer som skal få plass i hyllene og hva de skal koste.
Så hvem sitter igjen med pengene? Og er dette virkelig norske myndigheter og norske bønder sitt ansvar å subsidiere dagligvarehandelen?
Jeg tror ikke det.
Les også: Er det greit å bruke blits på restaurant? Ja, faktisk, mener etiketteekspert
Ligner ingen annen bransje
Men det er sånn det fungerer.
Mye av disse pengene går med til å finansiere Norges i særstilling mest ineffektive bransje. Vi har nok dagligvarebutikker til å betjene en befolkning på minst 15 millioner mennesker. Overkapasiteten er betydelig og gir en samlet kapasitetsutnyttelse på maksimalt 50 prosent.
Hvilken annen bransje i Norge går med overskudd med så dårlig kapasitetsutnyttelse? Svaret er: ingen!
Les også: Reagerer på metanhemmere i kraftfôr: – Et helt vanvittig eksperiment
Hvor er politikerne?
De norske dagligvarekjedene vil med sikkerhet hevde at mange butikker gir sterk konkurranse, men syv Kiwi-butikker i Lier, eller over 50 matbutikker på en liten veistubb i Telemark, er ikke konkurranse. Det er overkapasitet.
Til alt overmål klager de over lave marginer!
De tre lukkede infrastrukturene må åpnes opp for å gi bedre utnyttelse. Og med de tre lukkede infrastrukturene menes Norgesgruppen, Reitan og Coop. De har tatt kontroll over forbrukerne gjennom å teppebombe landet med butikker. De har videre tatt over grossist- og distribusjonsleddet, og spiser seg målrettet videre nedover i verdikjeden for å eie eller kontrollere foredlingsleddet (næringsmiddelindustrien).
Det er vanskelig å tro dem på at de ønsker fri og ærlig konkurranse i de ulike leddene i verdikjeden fra jord til bord. Mer nærliggende er det nok å si at de søker kontroll over hele verdikjeden – der de selv definerer spilleregler, betingelser og hvem som skal få adgang.
Å åpne opp de tre lukkede infrastrukturene vil gi bedre konkurranse, større mangfold, riktigere priser, mindre makt til de som i dag eier de tre infrastrukturene og dermed økt mulighet for lønnsomhet for de som faktisk skaper verdiene. Det vil gi samfunnsøkonomisk gevinst.
Dette er helt innlysende – og en lavthengende frukt for politikerne våre. De vi har valgt for å ivareta våre og samfunnets interesser, altså.
Hvorfor gjør de ingenting?
