Jeg ser ut vinduet. Og minner ikke dette om bryllupsdagen min, og dagen etter, når jeg sto i kjelleren? Vannet i oppvaskkummen var ikke helt ulikt vannet i oppvaskkummen denne gangen, og jeg tenker for meg selv: «Hvordan kan det ha seg at jeg beveger meg, mens fjellet av oppvask står stille?»
Det står ikke stille, altså. Og å rydde opp etter et middagsselskap for 12 er noe helt annet enn å ta oppvasken etter 100 bryllupsgjester.
Like fullt tar jeg meg selv i å smile. Og verdsette denne kjedelige og repetitive oppgaven, lite intellektuelt stimulerende og uverdig som den er. For det var min idé å gifte seg i sommer. Det var min idé å invitere til etegilde her i høst etter å ha kjøpt et halvt lam fra en gård i Valdres. Og det var min idé å instigere de andre gjestene til en runde med hjemmelaget limoncello.
Limoncello som nå for alltid vil være et taktilt minne fra denne kvelden i form av en flekk på skjorteermet mitt.
Det er rart med det. Man kan jo ikke annet enn å smile diabolsk i møte med lidelse som er selvpåført. Når Faust selger sjelen sin til djevelen for å, i en begrenset periode, få magisk tilgang på all sanselig og intellektuell nytelse føler vi jo ikke medynk med Faust. Hans skjebne er først og fremst forseglet av en karakterbrist hos Faust selv, og det han må lide for, er ikke noen straff: Han tilbakebetaler et lån han selv ba om å få innvilget.
Derfor er det ikke, og bør ikke være, noen sympati å spore for de som vel vitende lar seg lede inn i fristelse uten å ense en tanke til hva som kommer med morgendagen.
Les også: Hva skjedde med selskapslivet, spør Knut Marius Uddu Skjerve
Utsikt over et landskap
Og er det ikke noe perverst vakkert over oppvasken?
I stedet for å miste motet der man står ved basecamp og skimter toppen av Oppvaskfjellet som skal bestiges, kan man heller ta en annen tilnærming. Snu på det! Berget av rot som nå er i ferd med å traseres, er enden på en ekspedisjon hvor jeg fikk nyte utsikten over det fagreste av landskap, og hvor jeg hadde medvind på den viktigste delen av turen.
Om ikke den teknologiske bildebanken er full av herlige nye øyeblikk, så er i hvert fall den mentale bildebanken det.
Da jeg sto i oppvasken dagen etter bryllupsdagen min, smertefullt bakfull og utarmet etter mange måneders forberedelser, var det besynderlig hvor sterk denne ene følelsen satt i meg: Dette fristet til gjentagelse! Misforstå meg rett; jeg er lykkelig gift. Men selskapet som iscenesatte kjærlighetens feiring var en heidundrende suksess som jeg gjerne gjentar, all opprydning til tross.
Et vitnesbyrd på at du har utrettet noe
Oppvask er et vitnesbyrd på at du har utrettet noe. Alle de tallerkenene representerer individer du har nøye valgt ut til å få være til stede.
Dette er den fineste egenskapen til selskap: De samler mennesker som kanskje aldri hadde oppsøkt hverandre til vanlig, eller som kjenner hverandre, men ikke har tid til å møtes. Løst prat om å dra på ferie sammen, komme på besøk på hytta, eller ta en tur ut med båten er problematiske nøyaktig fordi de er så fleksible. Om man alltids kan ta det igjen en annen gang, er risikoen stor for at man aldri kommer til å ta det noen gang.
Selskap er derimot rigide og bastante. Giftermålet står ved Sankthans! Etegildet står ved høstjevndøgn (eller noe sånt)! Vær til stede, eller for alltid lev i uvisshet om hva som virkelig skjedde den kvelden.
Plutselig har man nå klart å overbevise en bestemt samling mennesker, spredt for alle vinder, til å bruke penger og tid på å samles og hygge seg i hverandres selskap, uten noen annen formaning enn å anerkjenne anledningens særstilling.
Nøye kuratering
Alle de glassene. Å få arrangere selskap er litt som å kjøre en vernissasje. Akkurat som om man dekorerer et kunstgalleri med utvalgt verker, kan man kuratere sammensetningen av folk etter hvordan man tror de vil fungere sammen, hvilken stemning de gir til rommet.
Maten og drikken er selvfølgelig også nøye kuratert, hvor man kan servere gjestene det ene kunstverket etter det andre, på tallerken eller i glass. Et perfekt skalkeskjul for skapekshibisjonisten i meg til å dandere meg selv på en scene, uten å faktisk måtte blotte meg. Her er det masse rom for å vise sin egen personlighet.
Til bryllupet vårt for eksempel, som gikk av stabelen på hjemgården på Inderøy, ble det til middag servert Inderøysodd, akkompagnert av hjemmebrygget øl (Navn: «Brølløpsøl 2024»; slagord: «Til gode og onde dager». Jeg tar copyright på den!). På kakebordet sto det kling og hjemmebakt, rett fra dypeste Telemark hvor bruden har sitt opphav.
Serveringsfatene! Når ellers ville du funnet på å faktisk ta i bruk det veldig fine, men litt for dyre serviset som er forbeholdt «spesielle anledninger»? Til og med spesialølglassene som står til pynt i vitrineskapet, kjøpt (stjålet) for å servere en upraktisk spesifikk øltype på optimalt vis, tas frem altfor sjelden. Hvert eneste fat representerer minner skapt.
Brudens fars ord om følelsen av å følge datteren sin opp kirkegulvet i talen han fremførte over forretten. Euforien i øynene til barna da de kom inn i festlokalet og så slushmaskinen og popcornmaskinen. Eller praten som gikk rundt middagsbordet da det halve lammet mitt fra Valdres gjorde sin entré.
Les også: Vi har snart et matmonopol. Hvor blir det av politikerne våre?
Ikke forbann den tomme flasken
Jeg er nygift. Kanskje ser jeg på ting i et urealistisk rosenrødt lys. Hvetebrødsdagene er ikke over helt enda, og det kan godt hende at jeg resignerer til holdningen om at «utakk er verdens lønn», bare nok vann får renne under broen.
For det oppleves unektelig urettferdig å, i tillegg til å ha planlagt og organisert og i stor grad finansiert et selskap, også må være den som vasker opp. Dette vil for alltid være det åpenbare riset bak speilet når det kommer til arrangementsplanlegging: Den som har makten til å fylle dagen med innhold, er også den som må tømme dagen derpå for rot. Jo større ambisjoner, jo mer opprydning. Og enda verre: Jo lavere budsjett, jo mindre penger til å betale andre for å avlaste deg selv.
Men det vi ikke-velhavende mangler i hard valuta, har vi historisk sett kompensert for i myk valuta: organisasjon, arbeidskraft, samarbeid. Og det er støtten du må lene deg på for å komme deg igjennom også denne vanskelige tiden. Håpet om at andre stiller opp for deg.
For hver eneste rødvinsflekkede duk som går i søppelet, send en liten tanke til all den andre bordpynten som opp gjennom årene dine har blitt ofret til Dionysos, guden for vin og nytelse.
Ikke forbann den tomme flasken med prisvinnende og uansvarlig dyr whisky du dro frem, som mest sannsynlig ikke ble verdsatt for sin kompleksitet og sitt sherryfatpreg fordi den kom på bordet altfor sent. Velsign i stedet all den fine drikken du nok også har tyllet i deg i altfor høy hastighet på noen andres regning.
Heldigvis vokser oppvaskfjellet
Vær takknemlig for at du, i all din midlertidige ulykksalighet, får lov til å utføre så banale operasjoner som å skrubbe kjeler og gnukke vinglass. Mist ikke motet av at hvor enn mye du beveger deg, så står oppvaskfjellet så stille.
Det står ikke stille. Det vokser, fordi du fortsetter å legge sten til byrden. Ikke fordi du vil deg selv vondt. Tvert imot, det vokser fordi du vil deg selv godt. Du fortsetter å invitere. Du fortsetter å bruke tiden din med andre mennesker. Du fortsetter å dele det du har. Fordi du har noe å gi.
Og måtte dagen aldri komme hvor du står foran oppvaskkummen og det er ingen oppvask å ta. For du har ingen å invitere. Ingen å spandere på. Ingen å feire. Og det er ingen som feirer deg.
