16. januar gikk Hamas med på en seks uker lang våpenhvile med utveksling av israelske gisler mot palestinske fanger, selv om Israel ikke har forpliktet seg til å avslutte krigen.
Siden den palestinske befolkningen kan vende tilbake til Nord-Gaza, er Hamas overbevist om at selv om Netanyahu skal ha fått forsikringer fra president Trump om at de israelske forsvarsstyrkene (IDF) kan fortsette krigen mot Hamas på et senere tidspunkt, vil dette ikke være mulig med den nye situasjonen som kommer til å bli skapt på bakken med en økt tilstedeværelse av både hjelpearbeidere og journalister.
Hamas forstår seg selv som en nasjonal frigjøringsbevegelse, og utnytter et juridisk rammeverk som gir dem rett til å skjule seg blant sivile, samtidig som den krigførende staten, Israel, er pålagt å beskytte den samme sivilbefolkningen.
Det er slik de bevisst vage og tvetydige bestemmelsene i tilleggsprotokollene av 1977 til Genève-konvensjonene av 1949 har blitt tolket av såkalte motstandsgrupper som Hamas, og blitt akseptert i praksis av menneskerettighetsgrupper som Amnesty og Human Rights Watch.
Priviligerer geriljagrupper
Genève-konvensjonene av 1949 fanget ikke opp at de fleste kriger etter andre verdenskrig ikke lenger er regulære kriger mellom stater, men borgerkriger og frigjøringskriger.
Det internasjonale Røde kors tok derfor i 1974 initiativet til en diplomatisk konferanse for bedre å beskytte sivilbefolkningen i disse nye formene for kriger. Forhandlingene må forstås på bakgrunn av avkoloniseringsbølgen som rullet over verden. FN hadde tatt opp tidigere kolonier som selvstendige stater og både i Afrika og Asia førte frigjøringsbevegelser en militær kamp mot restene av de europeiske kolonirikene.
Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) betraktet seg som del av denne antikoloniale kampen, og ble invitert som observatør til de diplomatiske forhandlingene i Sveits som munnet ut i de to tilleggsprotokollene til Genève-konvensjonene.
I motsetning til Genève-konvensjonene av 1949 anerkjenner tilleggsprotokoll I irregulære styrker og geriljasoldater som «lovlig stridende». Medlemmer av irregulære armeer og militser har rett til å gjemme seg blant sivilbefolkningen med våpen og ikke tre frem som stridende før like før et angrep (artikkel 44, 3, protokoll I).
Ifølge en av verdens ledende eksperter på tilleggsprotokoll I, den amerikanske obersten og militærjuristen W. Hays Park, privilegerer de nye reglene irregulære styrker og geriljagrupper på bekostning av deres konvensjonelle militære motstandere. I tillegg utsettes sivilbefolkningen for en økt risiko ved at skillet mellom sivile og stridende blir utvisket – et skille som det var et av hovedformålene med internasjonal humanitær rett å opprettholde.
Ved konferansens slutt i 1977 stemte Israel nei til å slutte seg til tilleggsprotokollene. Etter en omfattende gjennomgang konkluderte USAs Reagan-administrasjonen i 1987 med at Protokoll I ikke kunne ratifiseres uten å sette amerikanske militære styrker i fare og svekke USAs strategiske interesser. Ifølge den amerikanske administrasjonen undergravde Protokoll I Genève-konvensjonenes grunnleggende prinsipper og la en urealistisk byrde på militære styrker når det gjaldt å beskytte sivile. Senatet ble derfor anbefalt å avvise ratifiseringen av protokoll I.
Tilleggsprotokollene skaper etter mitt syn incentiver for begge parter i en asymmetrisk krig til å tilpasse seg den nye rettsordenen på måter som øker risikoen for sivilbefolkningen hos den militært svake og underlegne parten, slik vi har sett i krigen i Gaza.
Les også: Anklager Nasjonalmuseet for å ta parti med Israel
Ansvaret ligger på Israel
For Hamas gir tilleggsprotokoll I deres krigere en rett til å dukke under og søke tilflukt blant sivilbefolkningen.
I tillegg er det militærstrategisk rasjonelt for Hamas å gå under jorden og bygge tunneler for å unnslippe overvåking og beskytte seg mot motstanderens overlegne ildkraft og luftstyrke. Hamas utnytter at tilleggsprotokollene gjør skillet mellom sivile og stridende mindre skarpt og har forankret sammenblandingen av kombattanter og befolkningen fysisk og materielt i den urbane infrastrukturen i Gaza.
Samtidig har de menneskerettighetsgruppene og humanitære organisasjonene, samt ulike FN-organer, som over lang tid har vært tungt inne i Gaza, sett gjennom fingrene med det festningsverket over og under jorden som Hamas bygde opp midt blant sivilbefolkningen.
Nå skriver selv Amnesty i sin siste rapport som beskylder Israel for å ha begått folkemord i Gaza, at Hamas har benyttet egen befolkning som sivile skjold i strid med folkeretten. Men som organisasjonen legger til: Slike brudd fra Hamas sin side fritar ikke Israel fra sin forpliktelse til ved angrep å ta alle gjennomførbare forholdsregler for ikke å skade sivile.
Det er dette som er kjernen i tilleggsprotokollene: Ansvaret for sivile tap flyttes fra forsvareren til angriperen, uansett hvilken oppførsel forsvareren legger for dagen.
Israels dilemma var at riggingen av slagmarken fra Hamas sin side med en bevisst sammenblanding av sivile og stridende gjorde at IDF måtte forsøke å minimere risikoen for egne soldater.
IDF forsto at de ikke kunne pålegge soldatene å gjøre noe mer enn å varsle sivile om forestående angrep via flyveblad, tekstmeldinger og telefonoppringning, selv om denne kommunikasjonen i mange tilfeller ikke nådde frem på grunn av strømbrudd og ødelagte mobilmaster. Skulle soldatene bli beordret til fysisk å måtte oppsøke omgivelsene for ved selvsyn å forsikre seg om det ikke lenger oppholdt seg sivile i eller ved det potensielle angrepsmålet, så ville dette bety å sende soldatene inn i det som fra motparten var planlagt å bli en dødsfelle.
Les også: Hva med pridefest hos Irans ambassade? Dit blir ikke Israel invitert
Er alle sivile like mye verdt?
Til forskjell fra tidligere kriger, hadde IDF denne gangen satt seg som mål å ødelegge mye av det underjordiske tunnelsystemet som Hamas hadde bygd opp. Dette utgjorde en tilleggsrisiko som det gjaldt å beskytte egne infanterisoldater mot, ved at det blant annet ble gjennomført en mye mer intensiv bombing.
For å skjønne hvorfor en nesten samlet norsk presse og det norske UD mener at Israels krigføring bryter med den internasjonale humanitærretten, kan vi se på regelen om proporsjonalitet, slik den er formulert i et standardverk om internasjonal humanitær sedvanerett, som Det internasjonal røde kors tok initiativet til:
«Det er forbudt å iverksette et angrep som kan forventes å forårsake utilsiktede tap av sivile liv, skade på sivile, skade på sivile gjenstander, eller en kombinasjon av disse, som ville være overdrevent i forhold til den konkrete og direkte militære fordelen som forventes».
Hvilke størrelser er det man her skal vurdere forholdet mellom? Mellom egne soldater og fiendens sivile? Hvis det å angripe med luftvåpen fremfor med bakkestyrker sparer X antall soldatliv, så kan ikke denne taktikken brukes om den kan forventes utilsiktet å forårsake «overdrevent» mange flere enn X antall sivile liv blant fienden – enten direkte eller indirekte på grunn av ødeleggelsen av vital sivil infrastruktur, eller på grunn av en kombinasjon av de begge?
I en etnisk krig om territorier og grenser tror jeg vi kommer nærmere hvordan Amnesty, Det internasjonale røde kors og det norske UD tolker regelen om proporsjonalitet, ved å anta at forholdet dreier seg om sivile tap på begge sider.
Siden skader på sivil infrastruktur indirekte vil ramme sivile liv, kan vi bruke tap av og skade på sivile liv som en proxy for de størrelser som vi ønsker å måle og sammenligne. Den forventede militære gevinsten ved et israelsk angrep må derfor bli oversatt til et anslag over hvor mange sivile i egen befolkning som vil reddes fra død og skader ved at angrepet lykkes og den militære trusselen elimineres. Står dette anslaget i forhold til hvor mange sivile i den fiendtlige palestinske befolkningen som et vellykket angrep kan forventes å enten drepe eller alvorlig skade?
Et angrep må ikke gjennomføres om det foreligger et «overdrevent» misforhold mellom de to størrelsene. Hva skal det bety? Dobbelt så mange? Fem ganger eller ti? Er ikke alle sivile like mye verdt? Teller ikke sivile i fiendens befolkning like mye som sivile i egen? I så fall kan det ikke være store forskjeller mellom de to anslagene over sivile tap og skader på hver side, før et angrep blir karakterisert som uforholdsmessig.
Men hva om fienden systematisk har distribuert sine militære styrker og kapasiteter slik at de til enhver tid er omgitt av sivile og innebygd i sivil infrastruktur? Da vil ethvert angrep på militære mål bli uforholdsmessig, fordi det som en teknologisk underlegen part i en asymmetrisk krig kan påføre den andre befolkningen av drap og skader, som regel vil være mye mindre enn det den sterkere parten kan påføre den svake.
Konsekvensen vil bli at den sterke parten ikke vil kunne forsvare seg ved å gå offensivt til verks med luftangrep og bombing før en bakkeinvasjon. Den sterke parten kan søke beskyttelse bak murer og rakettskjold, og må – som en «okkupasjonsmakt» – begrense seg til å gjennomføre politiaksjoner og strafferettslige reaksjoner.
Les også: For å få slutt på krigen må Israel gå etter hodet på blekkspruten de kjemper mot
Nyhetsjournalistikkens logikk
I denne sammenhengen siterer Amnesty i sin rapport (side 72- 73) en rådgivende uttalelse fra den internasjonale straffedomstolen (ICJ) om at Israels forpliktelser – i henhold til okkupasjonsretten – står i forhold til graden av effektiv kontroll over Gazastripen.
Amnesty neglisjer imidlertid at Hamas har skapt harde militære fakta på bakken, som effektivt forhindrer Israel i å utøve den graden av kontroll som landet hadde før tilbaketrekningen fra Gaza i 2005.
Det er ikke bare den humanitærrettslige tilnærmingen til krigen som spiller på lag med strategien til Hamas. Det samme gjør logikken eller dramaturgien i nyhetsjournalistikken, der Dagsrevyen-sendingene til NRK kan stå som en illustrasjon. Hamas ønsker å fremprovosere voldsomme reaksjoner fra Israel, og disse «uforholdsmessige» reaksjonene vil i nyhetssendingene bli løftet frem som toppsaken og få mer oppmerksomhet enn det angrepet eller den trusselen som utløste reaksjonen.
Først senere i innslaget vil det kort bli fortalt om bakgrunnen, ikke sjelden blir foranledningen knapt nevnt. Derimot blir ofte representanter for Leger uten grenser eller andre helseteam som NORWAC intervjuet om den nøden og lidelsen som de israelske angrepene har forårsaket.
Prioriteringen av det siste og mest dramatiske som har skjedd, gjør at nyhetsjournalistikken etterlater et inntrykk av at den parten som «slapp bomben», er en krigsforbryter, slik også den humanitærrettslige tilnærmingen har overbevist oss om. Både nyhetsjournalistikken og humanitærretten blander imidlertid feilaktig sammen årsaken til drap og skade på sivile med ansvaret for det samme.
Slik stimuleres strategien til Hamas, som ved å tilrettelegge for drap og skade på sine egne sivile, vinner propagandakrigen.
At mediene og de som mener å forsvare humanitærretten, har brukt den samme synsvinkelen på hvert eneste israelske angrep i Gaza, skyldes selvfølgelig at de mener at dette perspektivet forteller den sanne historien:
Det palestinske folket er et evig offer for sionistisk kolonisering og israelsk okkupasjon og aggresjon. Hvis palestinerne i desperasjon ser seg nødt til å bryte krigens folkerett, så blekner dette sammenlignet med den moralske uretten de har vært og er utsatt for.
