Den siste tiden har debatten om klassisk figurative maleres plass i kunstmiljøet blusset opp.
Debatten er på ingen måte ny, men har blitt aktualisert i kjølvannet av NRKs enormt populære dokusåpe «Familien Nerdrum». Stortingspolitiker Anna Molberg (H) har brukt anledningen til å fremme en av sine kampsaker: å gjenåpne studier i klassisk kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo.
Ja takk, sier vi.
Det sa også kirke- og utdanningsminister Gudmund Hernes (AP) i 1995, og ga øremerkede midler til to professorater i figurativ skulptur og maleri.
Da Molberg i Stortinget i 2023 spurte daværende høyere utdanningsminister Sandra Borch (SP) om hvordan disse pengene hadde blitt forvaltet, var svaret at hun og departement ikke hadde oversikt over dette. Videre sa Boch at hun ikke ønsket å detaljstyre kunstfeltet.
Heldigvis ville hun ikke det. Det er dog kort vei fra å følge prinsippet om «armlengdes avstand» til total politisk ansvarsfraskrivelse i møte med kunstfeltet.
Les også: Kritisk til at Kulturrådet skal forvalte scenekunststøtte
En ny glød i miljøet
Når vi først har et kunstfelt som er dominert av skattebetalernes penger, er det helt rimelig at disse skal få mulighet til medvirkning. Politikerne er deres eneste mulighet.
Rektorer ved kunstskolene, museumsdirektørene, komitémedlemmene eller organisasjonslederne har enorm makt over kunstfeltet, men vi som betaler lønnen deres, har ingen innflytelse på dem. Det er her politikerne kan rette opp den skjevheten som uunngåelig har sneket seg inn i kunstfeltet.
Mennesker foretrekker dem som ligner oss selv. Vi liker å hjelpe dem vi oppfatter som like- og vennligsinnede. Så når modernister og konseptkunstnere fikk ta kontroll over det statlig støttede kunstfeltet for over 50 år siden, er det ikke overraskende at deres kunstsyn nå gjennomsyrer hele feltet.
Dette beskriver Vebjørn Sand godt i sin kronikk i Aftenposten 23. januar. «De som har definisjonsmakten for hva som er den «riktige kunsten», forvalter de offentlige midlene og institusjonene med en «slik er det bare»-mentalitet», skriver den figurative maleren.
Kollegaene William Heimdal (maler) og Astri Tonoian (skulptør) kastet seg på debatten i Subjekt. Det snakkes nå, mer enn på lenge, om organisering, egne utstillinger og andre initiativer i det klassisk figurative miljøet. Men er det nok? Nei. Her må også politikerne på banen.
Les også: Nasjonalmuseet kjøper kunst for 12 millioner i året. Men 4 av 5 verk havner i kjelleren
For viktig til å ignorere
Hadde ikke nordmenn elsket klassisk figurativ kunst, hadde ikke denne saken betydd så mye. Men det er udemokratisk å aktivt undertrykke en kunstform nordmenn flest setter stor pris på.
I dag må alle kunstnere betale kunstnerskatten til Bildende kunstneres hjelpefond (BKH) på fem prosent av salgsinntekter. Dette gjør at de som selger mye, finansierer kunstnere som selger lite, og at klassisk figurative kunstnere tvinges til å finansiere institusjoner de ikke opplever at jobber for dem, og som deler ut stipender til andre kunstnere (les: modernister). Det er på ingen måte rimelig.
I tillegg til å innføre professorater i figurativ kunst på Khio kan politikerne avvikle kunstnerskatten (kunstnere betaler jo også vanlig skatt som alle andre) og sette krav til likestilling av stilarter i kunstnerkomiteene som deler ut pengene fra din og min lomme.
Dette er ikke detaljstyring av kunstfeltet, men å ta tilbake demokratisk kontroll over et felt som er altfor viktig til å la seile sin egen sjø.
