Danby Choi, takk for at du deltok på Muslimsk dialognettverks årskonferanse. Som en av konferansierene som tok deg imot – jeg var hun som håndhilste og tok et bilde med deg uten at verden gikk under – er jeg glad for at vi gjorde et godt inntrykk.
Din overraskelse over den varme velkomsten du fikk, sier likevel noe om fordommene som fortsatt eksisterer i samfunnet vårt.
Som norsk-muslim med palestinske og samiske røtter føler jeg et behov for å adressere resten av innholdet i artikkelen din. Det er en selvfølge at vold aldri kan aksepteres som svar på ytringer – dette er et grunnleggende prinsipp jeg står fast ved. Men jeg reagerer på premisset om at muslimer kollektivt må ta avstand fra voldshandlinger vi ikke har noe med å gjøre.
Les også: Staten kan ikke gamble på at islam er blitt liberalt innen 2050
Holdninger like skadelige som ekstremisme
Islam praktiseres av nærmere to milliarder mennesker verden over. Vi er like forskjellige som alle andre med eller uten religion – formet av våre unike erfaringer, oppvekst, kultur og samfunn.
Vår tolkning av troen er derfor naturligvis også forskjellig. Når enkelte begår voldelige handlinger i religionens navn, representerer de hverken meg, mitt verdigrunnlag eller min forståelse av islam. Som praktiserende muslim nekter jeg å bli holdt ansvarlig for handlingene til ekstremister jeg tar sterkt avstand fra.
Det er både frustrerende og trist at jeg i det hele tatt må påpeke dette – er det ikke åpenbart at to milliarder mennesker ikke kan holdes kollektivt ansvarlige for enkeltindividers handlinger?
Jeg synes det er problematisk hvordan du knytter konservatisme, anti-pride-holdninger og «sionistfiendtlighet» til islam som helhet. Min tro handler om fred, rettferdighet og medmenneskelighet – verdier som er dypt forenlige med både norsk kultur og demokrati. Dette er essensen av islam for meg, og nettopp derfor tok jeg det bevisste valget om å bli praktiserende muslim da jeg var 18 år.
Min sammensatte identitet har gjort at jeg vet mye om hvordan det er å bli stereotypisert og misforstått av majoritetssamfunnet. Det gjør det ekstra sårt å se hvordan muslimsk identitet blir forenklet og misforstått.
Dette kommer særlig til uttrykk i hvordan folk reagerer på min hijab. Som synlig, muslimsk kvinne opplever jeg altfor ofte at hodeplagget mitt blir det eneste folk ser. Dette enkle plagget overskygger tilsynelatende alt annet ved min identitet – min høye utdannelse, min karriere, mitt selvstendige liv med egen leilighet, og min rike sosiale omgangskrets som omfatter mennesker fra alle tenkelige bakgrunner og livssyn.
Det er frustrerende å konstant måtte bevise min «norskhet» og mine kvalifikasjoner, som om hodeplagget mitt på en eller annen måte skulle ugyldiggjøre alt jeg har oppnådd og erfart. Slike fordommer skaper kunstige barrierer mellom mennesker og hindrer ekte dialog og forståelse – og er dermed like skadelige for samfunnet vårt som ekstremisme.
Les også: I ordkrig etter debatt om islam og negativ sosial kontroll
Konstruktiv dialog
Nettopp derfor deltar jeg gjerne i samfunnsdebatten, men jeg nekter å gjøre det på premisset om at jeg først må «bevise» min menneskelighet eller ta avstand fra handlinger jeg aldri har støttet.
Du har rett i at flere muslimske stemmer bør høres i offentligheten, Danby, men ikke for å ta kollektivt ansvar for ekstremisme – heller for å vise mangfoldet i våre perspektiver og erfaringer. Som synlig muslimsk kvinne ønsker jeg å bli møtt for den jeg faktisk er – ikke gjennom et filter av forutinntatte holdninger og stereotypier.
La oss heller føre en konstruktiv dialog om hvordan vi kan skape et samfunn der ytringsfriheten står sterkt, samtidig som vi aktivt jobber mot fremmedfrykt og fordommer. For å få til dette må vi tørre å utfordre de fastlåste bildene mange har av muslimer.
Vi er ikke en homogen gruppe som kan puttes i én boks – vi er individer med egne drømmer, ambisjoner og meninger, akkurat som alle andre i dette landet.
