Polarisering har preget nyhetsbildet i kunstfeltet siden juletider. Konflikter mellom kunstformer og stilarter har blomstret til nye høyder.
Er målet et mangfold i kunstuttrykk, eller er vi fortsatt fanget i statlige og kunstinstitusjonenes normer? Debatten om Nerdrum-familien på NRK og Vebjørn Sands innlegg i Aftenposten om klassisk figurasjon peker på en tydelig kamp mellom modernismens «tvangstrøye» og figurative uttrykk.
Kunstner Astri Tonoian skriver at kunstlivet har blitt polarisert, og direktør for Kristiansand kunsthall, Cecilie Nissen, spør hvor bevisene for denne splittelsen er, da kunstfeltet er tøft for alle.
Er denne polariseringen utdatert, eller gir den oss innsikt i samtidens kunstfelt?
Modernistisk, klassisk og samtidskunst
Modernismen startet på begynnelsen av 1900-tallet og brøt med klassiske stilarter. Den var preget av abstraksjon, men omfattet også andre retninger.
Samtidskunsten, derimot, benevnes oppstått rundt 1960, ofte knyttet til postmodernisme, selv om dette er en mer perifer betegnelse. Samtidskunst i dag refererer til all kunst som produseres i vår tid, fra blant annet klassisk figurasjon til eksperimentelle former, inkludert digital kunst.
Modernistisk kunsttradisjon er dermed også samtidskunst, på lik linje med klassisk figurasjon med mer – dersom den produseres i dag. Samtidskunst representerer derfor et mangfold av stilarter, og er et uttrykk for vår samtid som gir rom for både gamle og nye kunsttradisjoner i samtidens klesdrakt.
Den kontemporære kunstepoken
Visuell kunst er en universell kommunikasjonsform som formidles gjennom estetikk, uavhengig om kunstneren tar opp politiske, sosiale eller miljømessige temaer.
Som betraktere møter vi kunstverk med våre egne øyne og referanser, og det er gjennom estetiske virkemidler vi kan få innsikt i kunstens budskap. I første møte med et kunstverk trumfer estetikken kulturen. Kunst kan belyse et mangfold av temaer og kunstformer, men den viktigste funksjonen er visuell kommunikasjon mellom kunstverket og betrakteren.
Dagens kunst er mangfoldig, fra figurative til abstrakte uttrykk, og kunsten har flere funksjoner. Den kan dokumentere tidsånden, gi oss estetisk glede eller vekke følelsesmessige reaksjoner. Visuell kunst kan også bryte med identitetsforståelser basert på kultur, geografi eller sosiale kategorier.
Uansett bakgrunn møter vi kunstverket først på et estetisk nivå, der hva vi liker eller ei, ikke nødvendigvis er avgjørende. Kunstverket en et universelt kommunikasjonsmedium.
Et eksempel på mangfoldet bare i mediet maleri er «Portrettmesterskapet» som vises på NRK. Flere kunstnere med forskjellige teknikker maler det samme motivet. Dette viser hvordan ulike estetiske tradisjoner kan uttrykke de samme ideene på forskjellige måter.
Kunstmangfoldet kan også ses i hvordan kunstformer og teknikker fra maleri til video og installasjon beriker vår forståelse av visuell kunst. Samfunnet må gi rom for dette mangfoldet. Er vi i ferd med å gjøre det, eller?
Les også: Hvem tør egentlig å skape ekte kunst i dag?
Kunstinstitusjonenes ansvar
Sosiologene Howard Becker, Vera Zolberg og Pierre Bourdieu påpeker alle at kunst ikke kan løsrives fra samfunnet.
Kunstens verdi bestemmes av de sosiale, politiske og økonomiske samfunnsstrukturene den eksisterer i. Denne bevisstheten pålegger kunstfeltet et enda større ansvar i forvaltning og formidling. De som tildeler midler til kunst, og som bestemmer hvilke former som blir ansett som kunst, har en betydelig makt.
Dette arbeidet tar jeg opp i min (ikkedisputerte) doktorgrad under tittelen «Statlig estetikk og gudegitte nådegaver». Hva slags kunst får offentlig støtte? Hvilken kunst formidles av museene? Er det mulig å skape et kunstfelt som reflekterer det mangfoldet vi ser i samfunnet, eller er det andre faktorer, som politiske trender, som bestemmer kunstens verdi?
De statlig finansierte kunstakademiene og institusjonene har et ansvar for å fremme kunstmangfold. Professor Gunnar Danbolt taler om vår tid som kontemporær, men klassisk figurasjon har lenge følt seg marginalisert. Også i det frie kunstfeltet, der ulike kunstformer produseres.
Det er viktig å anerkjenne at det finnes et mangfold i dagens kunstproduksjon – både innenfor maleri og i andre medier. Dette mangfoldet bør reflekteres i tildelinger av statlige midler og i formidlingen gjennom kunstinstitusjoner.
Det er uheldig når kunstmuseer nekter å formidle visse verker på grunn av politiske synspunkter. Som da Nasjonalmuseet avviste å vise Christian Krohgs maleri «Da Leiv Eiriksson oppdaget Amerika» (1893), eller når Nordnorsk kunstmuseum bygde inn skulpturen av Roald Amundsen for å belyse mangelen på kvinnelige skulpturer i offentlig rom.
Begge disse eksemplene viser hvordan politiske interesser kan hindre et åpent kunstfelt. Kunstverker skal ikke vurderes etter politiske synspunkter, men på grunnlag av deres kunstneriske innhold.
Les også: Stjal «gulldass» til 60 millioner. Så skal tyven ha dritt seg ut
Anerkjennelse av mangfold
For å opprettholde et reelt mangfold i kunsten er det viktig at de som tildeler midler til kunst og de som underviser, har en bred kunstkompetanse. Dette gjelder både kunsthistorisk kunnskap og forståelse for samtidskunst.
Kunstakademiene må ha professorer som kan undervise både i klassisk figurasjon og moderne teknikker, slik at studentene får et bredt grunnlag for kunstproduksjon og kunsthistorie. Om strukturelle barrierer, nedfelt i stat, kunstinstitusjoner/museer og kunstneriske utdannelsesinstitusjoner får fotfeste etter for eksempel sosiale, økonomiske, geografiske faktorer, kan det få fatale konsekvenser for kunstens egenverdi som en visuell kommunikasjonsform.
Ikke alle store kunstnere har gått på kunstakademi, og ikke alle kunstnere er med i kunstorganisasjoner. Publikum møter kunst på sine egne premisser, og kunstens kommunikasjon er avgjørende for anerkjennelsen. Alle disse faktorene må tas i betraktning for å vurdere om vi har et ekte mangfold i kunstproduksjonen i dag.
Kunstsmak er underordnet kunstmangfold
For å ivareta et mangfold i kunstformer er det viktig at midler tildeles, kunst formidles og undervisning skjer på en bred og inkluderende måte.
Dette ansvaret ligger på både staten, kunstmuseene, kunstorganisasjonene og utdanningsinstitusjonene. Kunst skal vurderes ut fra sine estetiske verdier og kommunikasjonskraft, uavhengig av stil eller politiske trender.
Som Vera Zolberg sa, handler det om hvordan vi møter kunst, hvordan vi snakker om den, og hvordan vi relaterer den til eksisterende verker som avslører om vi har et kunstmangfold på strukturelt nivå. Hvis vi undergraver kunstformer, eller hverandres maleteknikker, svekker vi kunstens verdi i livene våre.
Kampen om definisjonsmakt basert på kunstformer og -stiler er ikke viktig. Kunst er et universelt kommunikasjonsmedium, og kanskje vi nå kan være på vei mot et reelt mangfold i kunstfeltet?
