Dette er grusomt og gøy

Tenåringsjenta Elvira (Lea Myren) har mye å fikse på for å leve opp til adelens skjønnhetsidealer. (Foto: Marcel Zyskind/Ymer media.)
Tenåringsjenta Elvira (Lea Myren) har mye å fikse på for å leve opp til adelens skjønnhetsidealer. (Foto: Marcel Zyskind/Ymer media.)
«Den stygge stesøsteren» er en utmerket mørk fabel om skjønnhetstyranniet. Det er bare én ting som skurrer, skriver Subjekts anmelder.
Terningkast
Cover
Fakta • Skrevet og regissert av Emilie Blichfeldt
• Skuespillere: Lea Myren, Thea Sofie Loch Næss, Ane Dahl Torp
• Kinopremiere: 7. mars
• Språk: norsk, svensk
• Lengde: 109 minutter
• Distributør: Ymer media
Sjanger Dette er en anmeldelse. Meninger og analyser er av anmelderens egne, men på vegne av Subjekt.
Saken er Anmeldelse av «Den stygge stesøsteren».

Siden en av fjorårets beste og mest omstridte filmer var Coralie Fargeats «The Substance», er det vanskelig ikke å ha den i bakhodet når man ser norske Emilie Blichfeldts debutfilm, «Den stygge stesøsteren».

Begge er nemlig feministiske exploitation-filmer om skjønnhetstyranniet, hvor den kvinnelige hovedkarakteren går ekstremt til verks for å gjøre seg vakker. Og siden en av body horror-sjangerens fremste impulser er å dra det kroppslige forfallet så langt som mulig, kan man lett konkludere med at «Den stygge stesøsteren» taper konkurransen: «The Substance» går mye lenger og innfrir forventningene til sjangeren i langt større grad.

Men en slik sammenligning er egentlig urettferdig. Forskjellene mellom de to er langt flere enn likhetene. Der «The Substance» skildrer en aldrende stjerne i den moderne eventyrverdenen Hollywood, handler «Den stygge stesøsteren» om den keitete tenåringsjenta Elvira (Lea Myren), hvis vanskjebne det er å være stesøster til den vakre Agnes eller Askepott (Thea Sofie Loch Næss).

Dersom man ser «Den stygge stesøsteren» for hva den er, nemlig en mørk fabel om hvordan en overdreven higen etter skjønnhet kan gjøre oss stygge både innvendig og utvendig, istedenfor å forvente overskridende skrekk, så fungerer den utmerket.

Annonse

Les også: Dette er NRKs mest sette kunstprogram noensinne

I filmskaper Emilie Blichfeldts visjon er Askepott (Thea Sofie Loch Næss) en bortskjemt, privilegert jente. (Foto: Marcel Zyskind / Ymer media.)

Små logiske brister

Moren i familien, Rebekka (Ane Dahl Torp), har giftet seg inn i en svensk adelsslekt som dessverre er bankerott. Nå gjør hun alt som står i hennes makt for å få giftet Elvira bort til den kjekke nevemagneten prins Julian (Isac Calmroth).

Blant annet blir hun sendt til førmoderne kosmetisk nesekirurgi. Det er noe merkelig at Dr. Esthétique (Adam Lundgren) ikke tilbyr bedøvelse, da det i en annen scene ser ut til å være oppfunnet, men kanskje det kommer av hans slagord: «Skjønnhet er smerte».

En annen inkonsekvens i historiefortellingen er at Elvira ber sin søster Alma (Flo Fagerli) ikke fortelle moren deres at hun spiser et bendelormegg som slankemiddel. Men dette virker da nettopp som noe den sadistiske moren selv kunne ha foreslått som del av den smertefulle forskjønnelsesprosessen? Slike små logiske brister svekker en ellers sterk fortelling.

Der fortellingen briljerer, er i dens lek med publikums sympati. Det opprinnelige eventyret om Askepott behandler, som eventyr flest, skjønnhet som tegn på iboende dyd, men slik er det ikke her. Først får vi hjerte for Elviras utilpasshet i en verden av vakre, potensielle prinsesser. Askepott er en bortskjemt jente som først vekker vår medynk da hun blir mishandlet av stemoren og stesøsteren. Prins Julian streifer omkring med gutta på jakt etter jomfruer å voldta.

Les også: Underholdende og uskyldsrent om ungdommens pornokultur

Lea Myren i «Den stygge stesøsteren» (Foto: Ymer Media.)
Lea Myren i «Den stygge stesøsteren» blir forsøkt giftet bort. (Foto: Ymer Media.)

Gruelig gøy

Eventyrklisjeen om skjønnhet som tegn på dyd har så klart blitt subvertert fra H.C. Andersens «Den stygge andungen» i 1843 og frem til Shrek-franchisen i vår tid, men «Den stygge stesøsteren» har sin egen kyniske vri på tematikken. Her får vi ikke servert en betryggende moral om at ytre uskjønnhet kan samsvare med indre skjønnhet.

Tvert imot blir Elvira så besatt av å vinne skjønnhetskonkurransen at hun ødelegger sitt eget ytre, blir moralsk korrumpert og mister mesteparten av publikums sympati. I disse slottene og herregårdene lagt til en diffus eventyrfortid er det lett å se et speilbilde av vår egen samtids kjendis- og influenserkultur.

Lea Myren, best kjent som den stridige taterjenta Monica i «Kids in Crime» (2022–2024), skinner nok en gang i rollen som en intelligent og følsom jente, hvis vanvittige omstendigheter tvinger henne til å ta dårlige valg. Og selv om forventningene til avskyelig body horror ikke helt ble innfridd, så er det gruelig gøy å se Elvira endelig kvitte seg med den bendelormen.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar