Hver gang noen forsøker å utfordre etablerte sannheter i litteraturen, eksploderer det med skittkasting.
I fortsettelsen av den korte debatten mellom forfatter Ragnhild Yndestad og Dagbladets kritiker Cathrine Krøger på Dagsnytt 18 12. mars, må vi spørre om ikke Litteratur-Norge er i stand til å etablere et bedre ytringsklima. Gode diskusjoner om bøker og lesing fortjener sceneplassen.
«Kan et litterært miljø preget av latterliggjørelse fremme leselyst?» spurte Yndestad i kronikken som startet debatten. En sentral stemme i det litterære Norge svarte med å nettopp latterliggjøre henne. Krøger «blir helt svimmel av denne generasjonen, unnskyld meg!» og Yndestad blir kalt for en «emosjonell terrorist» av en annen forfatter.
Reaksjonene og retorikken Yndestad møtes med, bekrefter poenget hennes. Hvorfor er det så vanskelig for et etablert miljø av kritikere og forfattere å lytte til en ung stemme som har solid utdanning, og tør å mene noe om litterær kvalitet?
Litterær kvalitet er et bevegelig mål
I århundrer har begrepet «litterær kvalitet» formet hvordan vi leser, kritiserer og belønner bøker.
Enkelte verk løftes opp som stor litteratur, mens andre avskrives som kommersielle, enkle eller lavkulturelle selv om de blir mye lest. Forestillingen om litterær kvalitet er ikke bare subjektiv, men også et produkt av kulturelle fordommer, institusjonell portvokting og skiftende historiske trender.
Historien forteller oss at det som en gang var radikalt og nyskapende, blir konservativt og selvopprettholdende når det etableres i en maktposisjon (bare se på Elon Musk). Men er det ikke nettopp kunstens rolle å sparke oppover, og stille spørsmål ved det etablerte?
Den historiske syklusen innebærer at noen kommer til å utfordre. Kunstens voktere skulle vært de første til å gjenkjenne nettopp stagnasjon og beskyttelsespolitikk, og fornyende ordensforstyrrelser.
Forestillingen om litterær kvalitet er et bevegelig mål som avhenger av hvem som vurderer verket, i hvilken kontekst og til hvilken tid. En roman som avvises i dag, kan bli en klassiker i morgen.
Herman Melvilles Moby Dick ble mer eller mindre klassifisert som søppel for å bryte normene for god litteratur da den ble utgitt i 1851. På 1920-tallet hadde den amerikanske kulturen endret seg, og Melvilles bruk av flere synsvinkler, brå stilendring og filosofering ble sett på som visjonært. Karen Blixens bøker ble først avvist av kritikerne i Danmark som «sladder» og «perversiteter servert med sukkerklype». Senere ble hun nominert til Nobelprisen.
Skillet mellom «høy» og «lav» litteratur har historisk vært et verktøy for å opprettholde posisjoner. Verk som passer inn i gjeldende litterære konvensjon, belønnes med prestisjefylte priser og akademisk oppmerksomhet. Noen defineres som nyskapende, men fører sjeldent til omveltende endringer.
Samtidig blir såkalt sjangerlitteratur som fantasy, science fiction og krim avfeid som lettvektsunderholdning, til tross for at de både kan være sterkt samfunnskritiske, tematisk og språklig innovative og etterlate dype inntrykk hos leserne.
Lesere har egne kvalitetskriterier. Gode anmeldelser på Goodreads eller Booktok prioriterer ofte emosjonell effekt eller driv, eller om leseren identifiserer seg med hovedpersonen og historien. Men det ene utelukker ikke det andre, og kriteriene er ikke statiske.
Les også: Anklager NRK for personangrep forkledd som bokanmeldelse
Flere opplever leseskam
Cappelen Damm lanserte nylig en satsing på sjangrene feelgood og romantasy med Frid Ingulstads skrivestipend. Bøkene «Renessansefeminin horror» (2025) av Runa Borch Skolseg og «Soloppgang på arenaen» (2025) i Hunger Games-serien, har fått sjeldent seriøse anmeldelser på NRK, i forhold til hvordan sjangrene vanligvis behandles.
Hvorfor klarer ikke et kunstfelt som litteraturen er, å være mer nysgjerrig i møte med motforestillinger? Kunsten, som skal åpne og inspirere, vekke og provosere, har tjenere som stenger av ytringsrommet med latterliggjøring.
Sandra Lillebø skriver velmenende i Klassekampen: «Dersom det ikke finnes autoritative stemmer hverken i skolen eller offentligheten som kan fortelle arbeiderklassens litteraturinteresserte ungdom om hvordan man skiller skitt og kanel, hvor skal de da henvende seg?»
Vi kan starte med å gi ungdommen rom til å tenke selvstendig om bøker ved å formulere oss bedre enn å bruke ord som søppel og skitt. Hvis autoriteter stadig rakker ned på bestemte uttrykksformer uten å ta dem på alvor, stenges meningsrommet av og skaper frykt for å legge seg ut med de toneangivende stemmene. Gode lærere åpner for nysgjerrighet, utforskning, selvrefleksjon og respektfull diskusjon.
Det er ikke bare lesere som får smaken sin påskrevet og opplever leseskam. Hva gjør det med unge forfattere som ser hvordan de med nye meninger blir angrepet?
Les også: Skolen har mye av skylden for at unge leser mindre enn før. På tide å gjeninnføre romaner på pensum
Vi mister talenter
Litteraturfeltet har et utfordret ytringsklima. Å uttale seg imot konsensus har ofte massive konsekvenser. Med mindre enn allerede sitter i en svært trygg posisjon, risikerer man å bli utstøtt fra det gode selskap.
Inngruppene som ikke lager bråk, får omtaler, spalteplass og scenetid. Vi mister både talenter, kreativitet og eksperimenteringsvilje når det skal koste så mye å stikke seg ut.
Det svimlende med denne debatten er ikke Yndestads generasjon, men alle de kneblende motsetningene som preger ytringsrommet. Kunsten skal kritisere makten, men kunstmakten tillater ikke kritikk av seg selv. Lesing og skriving er redskaper for meningsdannelse, demokratisk deltagelse og fri ytring, men frie ytringer i litteraturfeltet møtes med retorikk som gjør det svært belastende å uttale seg mot strømmen. Det er på høy tid å skru til sakligheten et par hakk.
Et sunt ytringsklima kan godt være preget av dyp uenighet – men det er ingenting sunt med å latterliggjøre meningsmotstandere. Den beste måten å bidra til god debatt er å diskutere sak. Erfarne litteraturvitere, kritikere og forfattere, er fint i stand til å grave frem gjennomtenkte argumenter og en ærlig nysgjerrighet.
To av litteraturens store dannelseseffekter er at leseren kan sette seg inn i en annens perspektiv og øve seg på å utforme egne meninger, om innholdet. Nettopp fordi det ikke finnes et riktig eller galt svar. Selve poenget er å kjenne etter, reflektere og formulere det en selv opplever. I stedet for å avvise bestemte sjangere eller uttalelser som søppel og terrorisme kan vi stille spørsmål som kan åpne opp for nye tanker.
Hva gjør en bok meningsfull for leserne? Hvilke fortellinger utfordrer oss til å tenke annerledes enn i dag? Hva hindrer skylappene våre oss i å se?
Hvis vi behandler kvalitetsbegrepet som en uangripelig og uforanderlig målestokk, med den effekt at vi forhindrer nye stemmer å ta plass, gjør vi litteraturen en bjørnetjeneste.
