Inntar Stavanger med stil. Hun fortjener en bedre kuratering

Kunsthall Stavanger har blitt overtatt av store skulpturer i forvrengte former. De henger fra taket med tynne snorer, slik at det nesten ser ut som om de svever.

Mens de henger der, ser de ut som fantasidyr eller store insekter som hviler inne i kokongene. Laget av syntetiske materialer som tape, tekstil, VHS-tape og plastrør, men også papp og papir, utstråler de en lekende kunstnerisk tilgang, hvor materialene går i symbiose med hverandre.

Den britiske kunstneren Nnena Kalu har skapt de fargerike skulpturene in situ med sin unike kunstneriske metode. Kalu bygger verkene sine i en intuitiv og intens prosess, hvor formene på skulpturene gjenspeiler rekkevidden og høyden på armene hennes. At verkene henger fra taket, gjør at Kalu kan bevege seg rundt dem og forme dem fra alle kanter basert på hennes umiddelbare ideer.

Les også: Dette var de største utstillingene i 2023

Annonse

Nnena Kalu blir presset sammen

Du kan føle Kalus intuitive tilgang i utstillingen. Noen av verkene gjenspeiler en mer uregelmessig tilnærming, der de svært ulike materialene er fullstendig viklet inn i hverandre. Her veksler materialstrukturen mellom tette knuter og løst hengende tau og bånd. Andre verk er helt tett sammenvevd og gir inntrykk av en glatt og ugjennomtrengelig overflate.

De sterke neonfargene gir skulpturene et barnslig og lekent uttrykk. De krever en nysgjerrig tilnærming, der du går rundt og undersøker deres mange former og teksturer fra forskjellige perspektiver.

Dessverre er kunsthallens tak for lavt for de store skulpturene og de virker presset sammen i rommet. På Kulas bidrag til den store europeiske biennalen Manifesta i fjor høst ble tilsvarende verk hengt opp i et industribygg med høyt tak og takvinduer – den perfekte rammen for Kalu og noe helt annet enn Kunsthall Stavangers lokaler.

Les også: Statsbudsjettet ignorerer små og mellomstore kunstinstitusjoner

Skapt av repetisjon

Kalus tegninger i de mindre rommene passer bedre til stedet. De er skapt gjennom lange repeterende bevegelser, hvor pennens fargenyanser får dybde og lag.

Nesten identiske tegninger henger ved siden av hverandre og skaper en dobbel repetisjon av både tegnestrøk og motiver. Dette gir en meditativ opplevelse som inviterer til langsomhet og til å oppdage de små forskjellene som verkene sakte avslører hvis du tar deg tid.

I forbindelse med disse repeterende motivene nevner utstillingsteksten autisme. Dette virker litt tilfeldig, men senere i teksten står det at Kalu selv har en utviklingshemming og har begrensede verbale evner. Jeg er i tvil om kunstgalleriets formidling av dette forholdet.

Det er viktig at Kalu har hatt sin hittil største utstilling her, da det må være vanskeligere å ha et liv som kunstner med disse utfordringene. Men det er ikke hensiktsmessig for utstillingens verker at det rettes oppmerksomhet mot dette i selve formidlingen, når det gjøres så pass overfladisk.

Mangel på kompleksitet i formidlingen

Det står at de besøkende får «muligheten til å se verden gjennom et annet perspektiv». Men er det ikke slik for enhver kunstner at de gir publikum muligheten til å se verden gjennom et annet perspektiv, uansett hvilket perspektiv dette er? Ved å fremheve Kalus utviklingshemming skapes det en oss-dem-struktur i utstillingsteksten, noe som virker litt uheldig når ikke hennes unike situasjon utforskes mer i dybden.

Dessuten er ikke utstillingens innramming av Kalus arbeider med omsorgsbegrepet den mest nøyaktige måten å tolke hennes praksis på. I løpet av de siste ti årene har «omsorg» vært det mest brukte ordet i kuratoriske utstillingstekster. Ved å inkludere dette ordet som primært for utstillingen, er det mange andre nyanser i Kalus praksis som ikke kommer frem. Er det ikke også kaos, villskap, frustrasjon og kompleksitet å spore i disse skulpturene?

Teksten viser til kunstnerens dyrking av materialene i skulpturene før de er «klare til å gå ut i verden» og sammenligner dette med morsrollen. Dette er igjen en utslitt metafor – at den kunstneriske prosessen er som å føde et barn er en av de eldste sammenligningene. Gjennom disse generiske referansene til morskap og omsorg, blir formidlingen av Kalus praksis begrenset og yter henne faktisk ikke rettferdighet.