Helt siden jeg var liten har jeg alltid vært fascinert av Robin Hood, men nå blir jeg kalt radikal og ekstrem for samme syn.
Jeg var rundt åtte år gammel da jeg første gang så den animerte filmen om Robin Hood. Hovedbudskapet – å ta fra de rike og gi til de fattige – var noe jeg umiddelbart sympatiserte med. Men hvorfor har stor økonomisk omfordeling blitt et så kontroversielt tema? Burde det ikke være en selvfølge at vi deler ressursene mer rettferdig?
Hvorfor er Robin Hood en rev?
I filmen er Robin Hood er fremstilt som en rev, som kanskje ikke det beste dyret for å representere en person med sosialistiske meninger. For rever er jo kjent for å være slu og flinke til å lyve. I filmen ser vi hvordan han bruker dette for å lure den rike kongen.
Robin Hood stjeler diamanter fra kongens ringer ved å diskret ta dem i munnen mens han kysser hånden hans. Men hvorfor ble Robin Hood fremstilt som en rev? Var dette en måte å portrettere tanken om å ta fra de rike og gi til de fattige som en slu ting å gjøre, noe bare en rev hadde fått til? Eller er det rett og slett bare en måte å gjøre historien mer underholdende?
Handlingene hans speiler en debatt vi har i samfunnet i dag: Skal de som har mest, bidra mer? Mens Robin Hood fysisk tok fra de rike og ga til de fattige, skjer det i dag gjennom skattesystemer. Progressive skatter, formuesskatt og velferdsordninger er jo moderniserte versjoner av Robin Hoods prinsipp. Vi hører ofte argumenter om at høye skatter «straffer suksess» eller at omfordeling skaper latskap. Hva skjedde med dem som elsket Robin Hood som liten og nå går tvert imot prinsippene hans?
Vår revolusjonære arv
I dag er det lettere enn noen gang å få tak i informasjon fra hele verden. Det finnes utallige tekster tilgjengelige med bare noen få tastetrykk. Det er ikke som i gamle dager da man måtte sette seg ned og lese en bok.
De revolusjonære tankene var svært tydelige under opplysningstiden. Da var det spesielt to menn som var veldig opptatt av å «ta fra de rike og gi til de fattige», nemlig filosofene Rousseau og Voltaire. De sa aldri dette direkte, men basert på deres meninger tror jeg ikke de ville vært uenige i påstanden.
Voltaire var ikke imot rikdom i seg selv, men var kritisk til hvordan aristokratiet og kirken misbrukte makten de hadde. Han mente at samfunnet burde være mer rettferdig, men han støttet ikke en fullstendig omfordeling av rikdom. Rousseau var derimot mer radikal i sin kritikk av eiendom og sosial ulikhet. Han mente at privat eiendom var roten til urettferdighet og argumenterte for en mer egalitær samfunnsstruktur der folket hadde mer makt.
Jeg husker å ha lest i Knut Nærums essay «Vår tids forakt for kunnskap» om hvordan det var på Rousseaus og Voltaires tid. Adelen og kirken holdt kunnskapen unna massene, for at de ikke skulle begynne å stille ubehagelige spørsmål, som «kan vi få mer av det dere har?». Og dette var jo fundamentet til problemene de beskrev – at arbeiderklassen ikke fikk mulighet til å lære at det fantes en bedre måte å leve på.
Les også: Hun er selverklært «superfeminist›. Nå vil hun fjerne kvinners fordeler i loven
Det handler om empati
Mange kan føle seg fanget i hverdagen de lever i. De vet ikke hvordan de skal bidra og ender opp med å sitte og snakke om store spørsmål ingen av dem kan svare på. Det er noe jeg har spesielt lagt merke til på skolen.
De fleste skulle ønske de kunne svare på spørsmål om samfunn og politikk, men svarer at de ikke har nok informasjon om temaet. Er det fordi de er redde for å bli stemplet som naive eller radikale, om de nevner økonomisk rettferdighet? Hvorfor har vi akseptert at ulikhet er en naturlov? Hva om vi lærte unge mennesker at økonomisk rettferdighet ikke er en radikal tanke, men en nødvendig del av å bygge et samfunn som fungerer for alle?
Jeg tror at de fleste innerst inne har lyst til å ta fra de rike og gi til de fattige. Det handler jo om noe så grunnleggende som empati! Hadde du spurt meg som liten om det er rettferdig at noen nesten ikke har noen ting mens andre drukner i penger – da hadde jeg sagt stolt at jeg vil at alle skal ha det bra. Hvorfor ler vi og smiler når unge snakker om at Robin Hood gjorde det riktige, men snur ryggen og himler med øynene når jeg som 18-åring fortsatt har den samme meningen?
Kanskje jeg er naiv. De voksne sier alltid at du endrer synet ditt på verden når du blir eldre, du slutter å se ting så «svart-hvitt». Men når er det jeg slutter å bry meg om andre mennesker? Hvor gammel må jeg bli for at utsagnet «ta fra de rike og gi til de fattige» ikke gir mening lenger?
Les også: Nå har Slovenias fattige mer «cash» enn sine kamerater i Storbritannia
Hvorfor er det radikalt å ønske rettferdighet?
Jeg er lei av høyrevridde, hvite menn i fine «uniformer» som skal proppe hodet mitt fullt av tulleutsagn, som «de jobber ikke hardt nok» eller «hadde du hatt mye penger, ville du heller ikke betalt skatt». Som så fint skrevet på aller siste side av «Animal Farm» (1945) av George Orwell: «Alle dyr er like mye verdt, men noen er mer like enn andre».
Dette minner om en holdning mange har, men aldri vil si høyt. For etter loven er vi jo teknisk sett alle like? Men det er så lett å finne unnskyldninger for å forklare bort ulikhet. Det brukes rasebaserte påstander og anklager om latskap for at alle skal tro at denne løgnen vi lever i dag er den eneste utveien. For er du en av de rike, vil du jo ikke gi til de fattige. De «fattige» har ikke gjort noe for deg. Du kjenner dem ikke, så hvorfor skal du bry deg?
Hvorfor er det så radikalt å ønske et mer rettferdig samfunn? Hvorfor blir Robin Hood sett på som en helt i eventyrene, men en trussel i virkeligheten? Selv om vi lever i en annen tid enn Robin Hood, er tanken om å omfordele ressurser fortsatt like relevant.
Vi ser det i dagens debatter om skattlegging, velferdsordninger og økonomisk ulikhet. Men jeg mener at alle innerst inne vil at alle skal ha det bra. Alle ønsker et samfunn der man ikke trenger å være en slu rev for å få det man fortjener.
