Norsk filminstitutt (NFI) er hovedaktøren for statlig støtte til film, serier og spill i Norge. Her kan man søke støtte gjennom en rekke ulike ordninger – alle med sine egne kriterier. Konkurransen om midlene er hard. Hvert år deler NFI ut rundt 700 millioner kroner av fellesskapets midler.
NFI har nylig bekreftet at de i flere år har praktisert unntak fra egne formelle krav – uten at dette har vært synlig for søkerne.
Bakgrunnen er et innlegg av tidligere NFI-konsulent Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen i bransjenettmagasinet Rushprint, der han avslørte at Joachim Triers Cannes-aktuelle film «Affeksjonsverdi», som fikk rekordstor støtte på 20 millioner kroner, ble innvilget det på grunnlag av et såkalt treatment – en kortere beskrivelse av historie og struktur – og ikke et ferdig manus, slik regelverket krever.
Dette handler ikke om mistillit til filmskapere, men om tilliten til systemet.
Beklagelse vill vært på sin plass
NFI svarte i Rushprint at skjønn har blitt brukt i tråd med «etablert saksbehandlingspraksis», altså sedvane. Da må det også være mulig å få innsikt i hva denne praksisen konkret har bestått i.
At NFI nå erkjenner at praksisen har eksistert, og sier at de vurderer å oppdatere retningslinjene, er positivt – om enn sent. Men flere sentrale spørsmål er fortsatt ubesvart. En beklagelse overfor bransjen ville heller ikke vært urimelig.
Dette handler om forvaltning av offentlige midler – skattebetalernes penger – ikke midler fra en privat aktør. Derfor er prinsippet om likebehandling avgjørende. Det er vi som finansierer ordningene – og vi som søker dem.
Les også: «Adolescence» er nok et slag i trynet på unge gutter og menn
Fleksibilitet må forvaltes åpent
Når praksis avviker fra reglene, må det synliggjøres. Sedvane og skjønnsbruk må tåle innsyn – og stå skrevet i retningslinjene.
I dag vet vi ikke hvilke andre prosjekter som har fått unntak. Hvor ofte har det skjedd? Hvilke krav er fraveket? Har fleksibiliteten vært tilgjengelig for alle – eller bare for de mest etablerte?
Når unntak skjer i det skjulte, undergraves prinsippet om likebehandling. Da vet ingen hvilke regler som gjelder – og usikkerheten sprer seg.
Jeg heier på at NFI ønsker å utvikle et mer fleksibelt tilskuddssystem, noe som er i tråd med den raske utviklingen av levende bilders uante muligheter, både i form og distribusjon. Men fleksibilitet bak lukkede dører gir ikke styrke – det skaper uforutsigbarhet.
Sedvane som beslutningsgrunnlag må være kjent, forstått og forutsigbart. Hvis den bare eksisterer internt uten å være synlig i veiledere eller retningslinjer, er det ikke reell sedvane, men vilkårlighet.
Skal NFI fravike krav, må det fremgå tydelig. Skal skjønn brukes til å godkjenne søknader som ikke oppfyller krav, må vurderingene være åpne. Skal sedvane brukes, må både rammer og historikk være kjent.
NFI har sagt at de vil revidere rutinene i dialog med bransjen. Bra! Da må dialogen være konkret:
- Hvilke krav er absolutte?
- Hvilke kan fravikes?
- Hva kreves for at unntak gis?
Første steg er å rydde opp i retningslinjene og gjøre praksisen synlig. Bare slik får vi et rettferdig og forutsigbart system.
Et system der kritiske spørsmål er trygge å stille
Etter Norske filmregissørers arrangement «Møt NFI-konsulentene» i april uttrykte flere filmskapere støtte til mine kritiske spørsmål, men sa at de ikke turte stille dem selv, fordi de hadde søknader inne.
Dette sier noe om balansen i systemet. Når noen opplever at det er risikabelt å stille spørsmål i åpent forum, må vi ta det på alvor. NFI har et ansvar for å bidra til et klima der terskelen for å si fra er lav, med åpenhet og tydelige forsikringer.
Ingen skal måtte frykte å bli stemplet som «uromaker» eller svartelistet. Slike tendenser må NFI trygge oss på at de vil slå hardt ned på.
Les også: Krig på film forblir (dessverre) underholdende
Åpenhet er nøkkelen til tillit
Vi trenger et virkemiddelapparat – altså støtteordningene og vurderingssystemet – som er forståelig, rettferdig, transparent og forutsigbart. Utvikling handler ikke bare om fleksibilitet, men også tydelighet.
Skal fleksibilitet være et verktøy, må den forvaltes åpent. Først da kan vi snakke om et virkemiddelapparat i utvikling – i tillitens retning.
Den legendariske og kraftfulle filmkunstneren Svend Wam beskriver i boken «Snurp igjen smella» (2024) en opplevelse med pengebevilgningsmakten, om vurdering av en søknad om filmstøtte fra 1978:
«Det er godt skrevet – det er driv og kraft. Men alle påstandene da! Alle beskyldningene, alle insinuasjonene. Hva med dem? Mener dere at det er så galt? Kjente toneganger fra våre nappetak med pengebevilgningsmakten. … da skrev vi et rasende brev hvor vi fortalte utvalget hvor hårreisende ‘tjukke de var i hue’ om de ikke nå kom med de nødvendige midler. Så da kom pengene.»
Vi har blitt mer profesjonelle. Nå skjer alt bak lukkede dører. Det trengs ikke lenger et rasende brev. Bare et treatment.
