For mange norske lesere er Torrey Peters et ukjent navn, og transromaner en smal nisje. Men Peters bøker når ut til et bredt internasjonalt publikum, og debutromanen «Detransition, Baby» (2022) har allerede havnet på New York Times’ liste over århundrets 100 beste bøker.
Der sjangeren tidligere var preget av personlige memoarer om kjønnsskiftet, skiller «Detransition, Baby» og den nye novellesamlingen «Stag Dance» (2025) seg ut som underholdende fortellinger, som gir innblikk i transpersoners verden uten være politiske.
Peters’ mål er ikke nødvendigvis at vi (majoriteten) skal forstå hvordan det er å være transperson, men å gjøre translitteratur til et speil for oss selv.
For den som forventer flytende og bøyde kjønnsroller, kan Peters’ bøker komme som en overraskelse.
Les også: Denne boken viser tydelig hvorfor Metoo-debatten så lett sporer av
Å omfavne femininitet
I «Detransition, Baby» møter vi transkvinnen Reese og kjæresten hennes, Stanley. Reese elsker Stanleys sjalusi, den kontrollerende væremåten hans og hvordan han forteller henne hva hun skal ha på seg. Hun liker det, fordi hun liker å se seg selv gjennom hans øyne som sårbar og skjør.
Peters henter frem en type femininitet ciskulturen for lengst har forsøkt å gjemme bort: det svake, passive og føyelige. Nettopp fordi den typen femininitet kan begrense og true kvinners frihet, har man i stedet forsøkt å utvide hva femininiteten skal være. Som kommentatoren Anne Rokkan skriver i DN: «Det finnes like mange former for femininitet som det finnes kvinner.»
Alt kan altså være feminint, men helst bør man ikke kjenne seg feminin i det hele tatt. Man skal støte det bort. «Feminismen har jobbet for å frigjøre kvinner fra ideen om at det finnes feminine egenskaper hun trenger å forholde seg til», skriver Rokkan. Og kanskje har vi lyktes.
I European Social Survey fra 2023 svarer norske kvinner at de ikke føler seg spesielt feminine, i hvert fall sammenlignet med kvinner i 23 andre europeiske land. Vi havner faktisk helt på bunnen sammen med Sverige og Finland.
Femininiteten er blitt noe vi først og fremst definerer bort og frigjør oss fra. Peters’ karakterer gjør derimot noe så ubehagelig som å omfavne femininiteten. I tittelnovellen i «Stag Dance» møter vi en gjeng tømmerhuggere som lever isolert langt inne i skogen en vinter tidlig på 1900-tallet. I fravær av kvinner arrangerer de en kjønnsskifte-fest, der man kan innta rollen som kvinne og la seg kurtisere av de andre.
Babe Bunynan, den største av dem, melder seg frivillig, men oppdager raskt at kroppen hans hindrer ham i å bli begjært som en kvinne. På et tidspunkt blir Babe vitne til hvordan den langt mer feminine tømmerhuggeren Lisen kastes opp i luften i et teppe av fire menn, til sultne blikk og høylytte brøl. Når Babe selv får tilbud om å legge seg i teppet, slik som Lisen, fniser han forventningsfullt. Men fantasien sprekker idet han legger seg ned: «Jeg fløy ikke slik Lisen hadde. Jeg var like jordbundet som en svær granittblokk, knapt i bevegelse, og jeg kjente på den forferdelige, lite kvinnelige søylen som var meg selv – min egen dumme og frastøtende masse.»
Ubehaget Babe føler ved sin egen størrelse, er lett gjenkjennelig for mange kvinner som leter etter en partner. Det er ikke så lett å føle seg feminin når man dater en mann på samme høyde, særlig hvis man har på høye hæler. Dette vet Tinder, og har løst problemet ved å innføre et høydefilter i appen.
Femininiteten lever videre i praksis
Men Peters’ karakterer lengter ikke bare etter å være fysisk små.
De søker seg inn i alle mørke kroker av femininiteten. De vil føle seg sårbare, beskjedne og hengivne – og kanskje viktigst: de lengter etter å bli ivaretatt av en mann. I novellen «The Masker», beskriver transkvinnen Krys sin relasjon til mannen Felix: «Han sier at jeg ville blitt en god kone, at jeg er morsom, at jeg kaster blikket beskjedent ned når jeg ler. Å tenke på meg selv som noens kone, å tilhøre en mann som ham, får meg til å føle meg blyg, sårbar og kåt. Plutselig er jeg veldig bevisst brystvortene mine.»
For en moderne kvinne fremstår dette fremmed, ja, til og med skandaløst. Hvem lengter vel etter en mann som skal ta vare på en, når man fint klarer det selv? I dag er det tross alt flere kvinner enn menn som tar høyere utdanning. Skulle noen trenge å bli tatt vare på, skulle man nesten tro det var mennene.
Mye kan også tyde på det. Stadig flere menn gifter seg nå med kvinner som har høyere utdanning enn dem selv. Faktisk er det nå vanligere at en mann «gifter seg opp» utdanningsmessig, enn at han gifter seg ned.
Det er lett å tolke dette som et brudd med tradisjonelle kjønnsroller. Men i en svensk studie fant forskerne at kvinner som gifter seg med menn med lavere utdanning enn dem selv, likevel oftere tjener mindre enn mannen (også utover det lønnsforskjellen mellom kvinner og menn skulle tilsi). Selv om vi har forkastet femininiteten som ideal, lever den altså videre i praksis.
Les også: Noen verk er for store til å bare kalles litteratur. Dette er det fremste eksempelet
Frigjørende lesning
Kanskje har vi forsøkt å tie femininiteten i hjel fordi den minner oss om sider ved oss selv vi helst vil glemme.
Det radikale med Peters’ bøker er at de vekker femininiteten til live igjen, og lar den spille seg ut i bevisstheten, kroppen, helt ut i brystvortene. Peters tar seg frihet til å utforske femininitetens mest skambelagte kroker, noe ciskvinner sjelden gjør.
Når en ciskvinne lengter etter trygghet, tolkes det gjerne som svakhet eller internalisering av patriarkatets forventninger. Men når en transkvinne gjør det, oppfattes det som en del av hennes identitetssøken. Peters trenger ikke unnskylde femininiteten. Og nettopp derfor er det også frigjørende å lese hennes bøker.
Etter å ha lest Torrey Peters ser jeg også tydeligere femininiteten spille seg ut i mitt eget liv. Jeg slipper heldigvis å stelle i hus og hjem dagen lang, men jeg liker godt følelsen når jeg ikke rekker opp til ølen på Kiwi, og jeg kan peke meg ut den høyeste mannen i butikken som kan hjelpe meg. Da føler jeg meg noe så kontroversielt som feminin.
