Når Oslo Runway viser frem det nyeste og mest innovative innen norsk mote, er rampelyset ofte rettet mot klærne selv. Men det vi forbrukere alltid bør spørre om, er: Hvordan lages egentlig klærne?
Svaret er altfor ofte: Klærne våre lages av tvangsarbeidere, ofte omtalt som moderne slaver.
De siste fem årene har antallet mennesker som lever i moderne slaveri, altså mennesker som tvinges inn i ulønnet og uønsket arbeid, på verdensbasis økt med 10 millioner. Totalt anslås det at om lag 50 millioner kan omtales som moderne slaver.
Likevel havner det sjelden på forsiden – selv om de fleste av oss hver eneste dag bærer, spiser eller bruker produkter knyttet til tvangsarbeid.
For selv om Oslo Runway har minimumskrav for designere som viser kolleksjoner, basert på Copenhagen Fashion Weeks 18 krav til designere, er det fortsatt svært vanskelig å skaffe tilstrekkelig oversikt over produksjonskjeden for en rekke tekstiler.
Fortsatt preges industrien av store selskaper som prioriterer kjappe salg til forbrukere, tar snarveier i produksjonsfasen, eller vender blikket til siden når det gjelder arbeidsforholdene i leverandørkjeden.
Så lenge kunder velger å bruke penger på stadig nye plagg til uforståelig lave prise – heller enn færre plagg av høyere kvalitet – opprettholdes mønsteret, og endring uteblir.
Les også: Elise By Olsen og verdens første motebibliotek lanserer bokmesse: – Blir svinbra
En global krise
Det finnes fortsatt ingen internasjonal lov som forbyr tvangsarbeid i moteindustrien, og merkene har ingen felles standard de må oppfylle når det gjelder menneskerettigheter og verdige arbeidsforhold for produsentene.
Dette fraværet av global lovgivning både muliggjør og legger til rette for bruk av tvangsarbeid i moteindustrien.
Noen skritt går i riktig retning. Den amerikanske loven Uyghyr Forced Labor Prevention Act (UFLPA), signert av tidligere president Joe Biden, forbyr import av varer fra uigur-regionen i Kina. I EU er Corporate Sustainability Due Diligence Directive (CSDDD) på plass.
Begge er likevel for snevre: UFLPA gjelder kun varer fra uigur-regionen og ikke tvangsarbeid som et globalt problem, mens CSDDD i stor grad baserer seg på at selskapene selv gransker sine leverandørkjeder. Det betyr at det ikke finnes reelle kontrollmekanismer for å hindre klesindustrien i å begå massive menneskerettighetsbrudd i jakten på å møte den stadig økende etterspørselen etter nye, billige klær.
Dette er ikke bare et norsk problem, det er en global krise. Men Norge har, til tross for sitt rykte som en verdensleder innen demokrati og menneskerettigheter, ingen lovgivning som forhindrer at klær laget med tvangsarbeid kommer inn i landet.
Det betyr at T-skjorten du kjøpte forrige uke, med høy sannsynlighet er laget av ufrie hender.
Les også: Slik bruker du sokkene riktig

Forby klær laget med tvangsarbeid
Under Copenhagen Fashion Week i 2024 sa sjefen for moteuken, Cecilie Thorsmark, til deltagerne at «mot et bakteppe av krig og politisk splittelse bør motemiljøet minnes om at demokrati ikke må tas for gitt».
Norge bør følge etter, og faktisk gå enda et skritt videre: Å forby klær laget med tvangsarbeid fra å bli solgt er et absolutt minimum.
Å utrydde moderne slaveri er faktisk innen rekkevidde. Mange merker blir stadig mer bevisste på sitt ansvar for å ivareta menneskerettigheter i produksjonen av klær. Norge kan, og bør, ta ledelsen når det gjelder å beskytte verdien vår om at grunnleggende menneskerettigheter bør gjelde for alle, også for arbeiderne i klesindustrien verden over.
Det finnes gode spørsmål som vi som forbrukere kan stille til klesprodusenter – enten det er designere på Oslo Runway, eller i klesbutikken i nærområdet:
– Har dere oversikt over leverandørene dere bruker?
– Sporer dere hele leverandørrekken, fra råmaterialer til ferdig produkt?
– Hvilke grep tar dere for å sikre at tvangsarbeid ikke finnes i leverandørkjeden?
Slike spørsmål legger press både på hver enkelt aktør og på industrien som helhet.
Les også: Den virkelige skandalen om russisk påvirkning får ingen oppmerksomhet
Klærne våre er håndverkskunst
Under menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum viser vi hvert år frem aktører som tenker nytt om etisk og ansvarlig klesproduksjon, som del av programmet Wear Your Values.
En av aktørene vi jobber med, er Congo Clothing Company, et klesmerke som jobber for å rehabilitere overlevende etter konfliktrelatert seksualisert vold gjennom opplæring i jobbferdigheter.
Når vi kler oss etter verdiene våre, sender vi et kraftfullt budskap til selskaper og myndigheter om at vi nekter å være stille medskyldige i urett. Det er vår plikt å kreve ansvarlighet fra moteindustrien.
Mote handler ikke bare om estetikk; det er et engasjement for en bedre verden. For vakre plagg bør lages på en vakker måte. Klærne våre er håndverkskunst. De som syr sømmene, bør behandles som kunstnere – og i det aller minste som mennesker.
Les også: Hevder seg «avinvitert» på grunn av politiske meninger. TV 2 har en helt annen forklaring
