Wolt- og Foodora-syklistene har erobret gatene, og vi har byttet bort restaurantopplevelsen med hver vår skjerm.
At det i dag koster en halv arbeidsdag å spise middag ute med en øl, er blitt et hverdagsproblem vi later som ikke finnes. Når ble det å spise sammen en luksusvare?
Les også: NRKs ukritiske dekning av sukker kan få store konsekvenser for folkehelsen
De som skaper fellesskap, må betale mest
Restaurantbesøk er dyrt. Ikke så rart, når bransjen drukner i avgifter og detaljstyring, bundet til lover fra en tid da internett knapt eksisterte. Det burde ikke kreve en advokat for å servere vin.
Samtidig øker presset fra de digitale plattformene. Når appene i tillegg tar en stor del av omsetningen, blir det enda vanskeligere å drive. For mange små steder er Wolt og Foodora blitt en nødvendighet som samtidig spiser dem sakte opp.
Og det stopper ikke der. I tillegg til at appene metter seg på marginene, har budene som leverer maten, ofte uklare og uverdige arbeidsforhold. Aftenposten og NRK har dokumentert hvordan ansvaret for lønn og sikkerhet pulveriseres mellom underleverandører.
Mens plattformene tjener på fleksibiliteten, er det restaurantene og menneskene bak som tar regningen.
Vi har altså fått et system der de som skaper fellesskap, må betale mest. Vi har skattet og regulert bort det sosiale til fordel for det systematiske. Restauranter må håndtere høyere moms enn Wolt og Foodora, i tillegg til skyhøye alkoholavgifter og arbeidsgiveravgift som kveler marginene, samtidig som de må forholde seg til et virvar av lokale regler som de digitale plattformene i langt mindre grad påvirkes av.
Derfor må vi snu det på hodet. Hva om vi heller så på uteliv som en del av folkehelsen?
Les også: Bovaer-skandalen: Vi var visst ikke helt på jordet likevel
Stillhet metter ingen
Hvis vi reduserer papirbunken, kutter serveringsmomsen og senker avgiftene på drikke, kunne prisene faktisk gått ned. I land som Sverige og Danmark har lavere serveringsmoms gitt flere besøk og flere arbeidsplasser, ifølge OECD.
Kanskje er det ikke så rart at folk møtes oftere der en øl ikke koster en timelønn.
For i bunn og grunn handler dette ikke bare om tall og satser, men om livskvalitet. Når venner og familier velger bort å spise ute fordi det ikke lønner seg, mister vi en kultur for å møtes blant hverandre.
Hver gang vi velger takeaway fremfor å gå ut, mister vi litt mer av det som gjorde hverdagen sosial. Et samfunn der folk spiser hver for seg, blir stille til slutt. Og stillhet, metter ingen.
Les også: Tror Helsedirektoratet at nordmenn ikke skjønner forskjellen på seigmenn og brød?
