Europeisk fellesskap er en fortelling. Det er en lang, turbulent, brokete, men fantastisk fortelling om hvem vi som europeere er og hva vi har vært igjennom sammen.
Men disse lange linjene havner i bakgrunnen i debatten om Norges rolle i det europeiske fellesskapet. Økonomi, lovgivning, energi, alle temaene som dominerer debatten, har det umiddelbare for øyet.
Jeg ønsker meg en større fortelling om europeisk fellesskap.
Les også: En ny kald krig vil ikke ende godt for Europa
Fortellingen om et samlet Europa
Kritiker og forfatter Edward Said så på nasjoner som narrativer. Han knyttet dermed politikken og litteraturen sammen.
Vår nasjonale tilhørighet er en del av vår lange felles historie. Men vår historie er bare én del av et sammensurium av andre nasjonale narrativer. Sammenstillingen mellom det politiske og det litterære utfolder seg i sin helhet i forsøket på å veve disse narrativene sammen til en større fortelling: Europabevegelsen. For i denne politiske bevegelsen var litteratene sentrale.
Thomas Mann, Stefan Zweig, Paul Valéry, og ikke minst vår egen Arnulf Øverland, var alle forfattere, og alle europeere, i ordets rette forstand. De var alle sentrale aktører i sine nasjoners Europabevegelser. De hevet dermed blikket fra deres nasjonale narrativer og så dem som en del av en større fortelling.
Denne nye fortellingen om et samlet Europa trengte åpenbart deres fantasi. Den trengte det dikteren Samuel Taylor Coleridge kaller en «poetisk tro», og mye av den. Fordi denne nye fortellingen om europeisk fellesskap var et av det 20. århundrets største verker.
Les også: Har jøder mer enn ti år igjen i Europa?
Mitt ønske som leser
Det er akkurat denne troen på fortellingen om Europa som vi har glemt i dagens EU-debatt.
En fortelling er en helhet med en begynnelse og en forhåpentligvis lykkelig slutt. Men et sted i midten har vi mistet syne av den fantastiske begynnelsen og drømmen om slutten, til fordel for de små økonomiske og juridiske detaljene.
Detaljene er absolutt viktige. Men de er viktige nettopp som en del av helheten. De er viktige som en del av den større fortellingen.
Jeg ønsker meg en EU-debatt som har hele fortellingen for øyet. Det er nemlig den fantastiske fortellingen om europeisk fellesskap som har en overbevisningskraft uten like. Hvis vi ser på det europeiske fellesskapet som det litterære mesterverket det er, kan vi lettere tro på det politiske prosjektet.
Coleridge kaller det en poetisk tro, en opphevelse av tvil. Tvilen melder seg i detaljene. Det er ved å se på hele fortellingen at vi husker den fantastiske begynnelsen og har øynene rettet mot den lykkelige slutten.
Som leser ønsker jeg meg en slutt der vår karakter, nasjonen Norge, er med.
Les også: Vi har allerede sett hvordan kampen mot desinformasjon blir misbrukt av EU
