Ytre venstres kritikk mot fredsprisvinner María Corina Machado avslører en holdning til demokratikamp, der man kun er en aktverdig aktør hvis man kommer fra venstresiden.
Aller mest utilgivelig er det hvis man er en stemme på høyresiden i venstresidens ideologiske lekegrind Latin Amerika, der åpenbare autokrater fremstilles som folkehelter, dersom de bare ikler seg den sedvanlige revolusjonsromantiske retoriske innpakningen og hytter litt med neven mot USA.
Manifest-redaktør Magnus Engen Marsdal vil gjerne fremstille sin kritikk mot fredsprisvinner María Corina Machado som et simpelt forsvar for folkeretten mot krigshissing. Halmstrået Marsdal klamrer seg fast til, er at Machado har vært positiv i sin omtale av Trump, og har unnlatt å kritisere den amerikanske presidenten for de utenomrettslige henrettelsene av angivelige narkosmuglere på vei til USA.
I en tid hvor selv statsledere i fredelige hjørner av Europa også smisker med den amerikanske presidenten av realpolitiske grunner, møter det ingen forståelse hos Manifest-redaktøren at en modig fredsaktivist i et brutalt diktatur, som har måttet leve i skjul i halvannet år av frykt for sitt liv, ikke velger seg konflikt med en amerikansk president som støtter venezuelanernes demokratikamp.
Les også: Anklager Dagen for å være mikrofonstativ for høyreekstremister
Vikarierende motiver
I podkasten Sjølpolarisering med Minerva-redaktør Nils August Andresen understreker Marsdal at han har «ingen bruk hverken strategisk eller taktisk» for å forbindes med Maduro-regimet. Han kunne selvsagt støttet andre prisvinnere fra den venezuelanske høyresiden, sier han nå, men senest i 2010 var han selv en av forfatterne av et 36 siders dokument som stemplet nettopp disse som kuppmakere.
Marsdal har lenge vært en slags velkledd posterboy for en bevegelse der Che Guevara T-skjorte er vanligere enn slips, og for den gjengen har det aldri vært til å holde ut at en menneskerettighetskonferanse i Oslo inviterte regimekritikere fra selverklærte sosialiststater i Latin-Amerika.
I moderne historie er det knapt noe mer tragisk eksempel enn Venezuela på hvordan et land med så uendelig stort potensial, kunne bli kjørt så ettertrykkelig i grøften. Med verdens største oljereserver, noe av den vakreste naturen du kan oppdrive på denne kloden, en godt utdannet befolkning og det som i flere tiår var det rikeste landet i regionen, burde Venezuela vært et av de mest velutviklede landene i verden i dag.
I stedet har Chávez’ såkalte «sosialisme for det 21. århundret» fullstendig ruinert landet med en usalig blanding av maktkonsentrasjon, økonomisk vanstyre, korrupsjon og en demontering av all landets demokratiske institusjoner, som har sendt en tredjedel av landets befolkning på flukt.
Marsdal er i sin samtale med Andresen svært opptatt av å understreke at hans kritikk av Machado selvsagt ikke er noen «venstresidens omkamp om Chávez». De som påstår dette, er temmelig «døve for det som angår folkeretten, FN-pakten og faren for å gjenta feilene fra 2003 og Irak», mener Marsdal. Vi skal altså tro at Marsdals motstand mot en forfulgt aktivist som først og fremst jobber for å gjenopprette demokratiet i Venezuela, først og fremst handler om frykten for at en pris til henne på en eller annen måte skal inspirere Trump til å gå til fullskala krig mot Venezuela. Det har selvsagt ingenting med at hun tilhører høyresiden.
Det er ikke spesielt troverdig.
Les også: Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Sjølinkriminering
Vi trenger imidlertid ikke tro noe som helst. Marsdal avslører helt på egen hånd hvilken ideologisk sump han befinner seg i, når Andresen konfronterer ham med hans tidligere panegyriske hyllest av Chávez.
For all sin avstandtaken mot Maduro, er selvkritikken hos Marsdal på dette punktet fraværende. «Han vant jo valg», sier Marsdal. Som om det er noen bragd når du kan bestemme hvem som får lov til å stille mot deg.
Virkelig absurd blir det når Marsdal påstår at Chávez «respekterte resultatet av folkeavstemning, slik Gerhardsen respekterte EU-avstemningen i 72». For det første kan man jo dvele litt ved hva endringene i denne folkeavstemningen faktisk innebar.
Det lyser ikke akkurat nøkternt sosialdemokrati av de 69 grunnlovsendringene Chávez foreslo i 2007, som blant annet ga presidenten anledning til å erklære unntakstilstand på ubestemt tid, med myndighet til å suspendere grunnlovsfestede rettigheter.
Presidenten skulle gis retten til å sensurere medier og kaste folk vilkårlig i fengsel på ubestemt tid. Andre endringer skulle tillatte presidenten å tegne nye administrative områder styrt av visepresidenter han selv hadde valgt, og med myndighet over lokale folkevalgte. Sentralbankens uavhengighet skulle avskaffes, og de internasjonale reservene skulle underlegges presidentens kontroll. Det mest kontroversielle forslaget var imidlertid fjerningen av grunnlovens begrensninger på antall mulige presidentperioder. Vi kan jo se for oss hva Marsdal ville ment om president Trump hadde lagt frem lignende forslag.
Dessuten er det selvfølgelig bare tull at Chávez aksepterte folkeviljen i 2007. Jo da, han uttalte like etter at valgresultatet var klart at han ville respekterte resultatet, men satte så umiddelbart i gang med å rydde motstanden unna til neste runde. Chávez hadde blitt tatt på sengen av den folkelige mobiliseringen mot den enorme konsentrasjonen av makt hos presidenten, men hadde absolutt ingen intensjon om å akseptere resultatet.
En av de tydeligste kritikerne mot forslagene var hans egen forsvarsminister Raul Baduel (for øvrig den samme Baduel som var helt sentral i å få Chávez gjeninnsatt etter kuppet i 2002). Baduel mente at Chávez’ foreslåtte reformer var «en pervers omveltning» av den eksisterende grunnloven, karakteriserte det som et forsøk på statskupp, og valgte å bryte med Chávez på grunn av dette.
For dette ble Baduel i forkant av lokalvalget i 2008 stemplet som «forræder», stilt for en militærdomstol og fengslet. I likhet med et 300-talls kandidater fra opposisjonen ble han også fratatt retten til noen gang å stille til valg eller bekle offentlige embeter igjen. Et drøyt år etter prestisjenederlaget i 2007 fremmet Chávez på nytt forslaget om ubegrenset gjenvalg av presidenten, og med en amputert opposisjon var det dermed liten fare noe nytt nederlag.
Les også: Fredsprisen vil bli tolket som en krigserklæring
Demokratiforståelse fra Temu
Nå vil altså Marsdal ha oss til å tro at hans motstand mot Machado ikke har noe med ideologiske omkamper å gjøre, selv om han den dag i dag insisterer på at det er rimelig å sammenligne Chávez’ demokratiske sinnelag med Einar Gerhardsen.
La oss et øyeblikk forestille oss hvordan Marsdal og resten av Manifest-miljøet ville behandlet en «høyreintellektuell» som i sin tid svermet for diktatoren Augusto Pinochet. At vedkommende viste til den store reduksjonen i barnedødelighet, økningen i forventet levealder, eller de drastiske inflasjonskuttene som faktisk skjedde under Pinochets brutale diktatur, og brukte det som unnskyldning for å hylle diktatoren som en slags landsfaderlig velferdsutvikler.
Jeg tror ikke vi trenger å lure på hvordan denne personen hadde blitt behandlet av Marsdal i dag.
Vedkommende hadde antagelig blitt latterliggjort, omtalt med forakt og stengt ute fra «det gode selskap» i all fremtid. Hen hadde i hvert fall ikke fått delta i noen form for offentlig samtale om demokrati og folkerett, i forbindelse med kritikk av en pris til en demokratiforkjemper på venstresiden i et høyresidediktatur, uten tidenes kanossagang foran venstresidens yppersteprester.
Marsdal har i det siste forelsket seg i en pubertal retorisk finte, som han gjentar til det kjedsommelige, der alle hans meningsmotstandere angivelig har «kjøpt argumentene sine på Temu eller Nille». Det kunne vært fristende å replisere at Manifest i så fall har hentet sin intellektuelle kapasitet på Wish, men det er for mildt.
I debatten om demokratitilstanden i Latin Amerika viser Marsdal med sin fraværende selvinnsikt at de har lært lite av historien. Hans refleksjoner rundt fredsprisen til Machado bør møtes med omtrent like stor respekt som han selv ville behandlet denne innbilte Pinochet-apologeten, og stemples som akkurat hva det er: Den siste klagesangen fra hjørnet av ytre venstre som, i sitt USA-hat, aldri ga opp å finne sin neste gallionsfigur blant retorisk begavede autokrater i Latin-Amerika.
