På Trumps ordre har USA i natt bombet flere steder i Venezuela, og fraktet president Nicolás Maduro og hans kone Cilia Flores ut av landet.
Tidligere i dag publiserte USAs justisminister Pam Bondi tiltalebeslutningen der Maduro og Flores tiltales for «narkoterrorisme, kokainimport, besittelse av maskingevær og ødeleggende våpen, samt konspirasjon for å besitte maskingevær og ødeleggende våpen mot USA».
Det er forståelig nok mange reaksjoner på denne utviklingen. Ikke overraskende var Rødt ved Bjørnar Moxnes tidlig på banen, med en entydig fordømmelse av den amerikanske aksjonen.
Snudd helt på hodet
Det er selvfølgelig legitimt å være bekymret for at situasjonen i Venezuela eskalerer, men det er temmelig avslørende hvordan Moxnes i sin beskrivelse av forholdene, snur situasjonen helt på hodet.
For her er det mye å rydde opp i.
Hvilket regime er ulovlig? På Facebook bruker Moxnes dette som eksempel på en ulovlig regimeskiftekrig. «USAs ulovlige regimeskiftekriger har ført til enorme lidelser og ødeleggelser. Norge må gjøre alt vi kan for at dette ikke også skal ramme Venezuela», skriver han, men det ulovlige regimet sitter i Caracas.
Maduro (og Chávez før ham) har tviholdt på makten ved systematisk fengsling og tortur av opposisjonelle, og forhindret de mest sentrale lederfigurene i opposisjonen fra å stille til valg. Når han likevel taper overlegent med 70 prosent av stemmene til motkandidaten, som han hovmodig trodde at ikke ville utgjøre noen trussel, men nekter å gi fra seg makten, så har han ingen legitimitet.
Årets fredspris gikk nettopp til opposisjonslederen María Corina Machado for hennes kamp for demokrati, menneskerettigheter og en fredelig overgang fra diktatur til demokrati i Venezuela, men Moxnes var som kjent ikke så begeistret for den prisen heller.
Les også: Hva mener Nobel-komiteen om dette?
Hvilken krig?
«Trump har lenge tatt til orde for å gå til krig mot Venezuela og tilrane seg landets oljeressurser», skriver Moxnes, men det er altså ingenting som tyder på at USA har gått til krig mot Venezuela.
Så langt tyder alt på at dette har vært en nøye planlagt, avgrenset og eksepsjonelt vellykket operasjon, med få omkomne, for å hente ut en illegitim president, som allerede i 2020 ble tiltalt for de samme forholdene som nevnt overfor.
Andre som kan mer om militære spesialoperasjoner må gjerne korrigere dette, men jeg finner det svært vanskelig å tro at selv Delta er i stand til å bare fly inn og arrestere diktatoren i et gjennommilitarisert regime, i løpet av noen timer og uten blodbad, med mindre de har fått hjelp fra svært sentrale personer i apparatet rundt Maduro, kanskje også med samarbeid fra hovedpersonen selv.
Til sammenligning overga Panamas tidligere diktator, Manuel Noriega (som mange trekker parallellene til), seg etter en operasjon på en drøy måned, som krevde minst 500 menneskeliv.
Hvilket ran?
Og hvem er det som har «tilranet seg» Venezuelas oljeressurser, om ikke det nåværende regimet? Det er Chávez, og deretter Maduro-regimet, som har omgjort det som var regionens rikeste land, til et korrupt kleptokrati (eller «boligarki», som det gjerne kalles på folkemunne).
Fattigdommen i dagens Venezuela er så ille at vi må tilbake til tiden før 1920-tallet for å finne tilsvarende. Norge må altså gjøre «alt vi kan» for at slike enorme lidelser ikke også skal ramme Venezuela, ifølge Moxnes, men de enorme lidelser har allerede rammet Venezuela. Det er det nåværende regimet som har sørget for at den humanitære situasjonen er verre enn de fleste steder på kloden, foruten land som er i borgerkrig.
Det er videre et underlig perspektiv at det å slippe til amerikanske selskaper på venezuelansk sokkel, eller i Orinoco-beltet, skulle utgjøre et «ran» av landets oljeressurser. Særlig når det kommer fra en norsk politiker. Den norske oljeformuen er nettopp tuftet på skatteinntekter fra private og delprivate selskaper som opererer på norsk sokkel.
Da Chávez kom til makten i 1999 produserte Venezuela cirka 3 millioner fat olje om dagen. Nå er tallet rundt 900.000, og folket lever i fattigdom. Det til tross for at Venezuela har større oljereserver enn noe annet land i verden. Om et regimeskifte i Venezuela sørger for at en demokratisk regjering gjenoppretter rammevilkår som gjør at privat kapital kommer inn i landet igjen, og får fart på oljeproduksjonen, så vil det være et ubetinget gode for både den venezuelanske befolkningen (og den demokratiske verdensordenen for øvrig). Det vil imidlertid føre til at noen tjener penger på det, og kanskje er dette Rødts største ankepunkt, at essensen her, som så ofte før, ligger i Churchills beskrivelse av sosialismen: «Dens iboende dyd er lik fordeling av elendighet».
Et høyrisikospill som kan lykkes
Når det er sagt, må man gjerne være skeptisk til president Donald Trumps motiver. Selv tror jeg selvfølgelig heller ikke at Trumps drivkraft her primært handler om noe dypt engasjement for det venezuelanske demokratiet. Vi bør likefullt håpe at USA har en plan om mer enn å fjerne Maduro, noe det også er trolig at de har.
Venezuela er et gjennommilitarisert regime, der sentrale deler av regjeringen opererer som paramilitære bandeledere. De kommer ikke til å gi fra seg makten uten videre. Man kan ikke alltid velge sine venner, men hvis Trumps eventuelle ambisjoner om å skaffe seg en strategisk alliert og handelspartner lar seg forene med den venezuelanske opposisjonens kamp for å gjenopprette demokratiet, så er det en seier for både Venezuela og Vesten. Energi er geopolitikk. Uten støtte fra Venezuela vil antakelig det cubanske regimet kollapse, og Russland og Iran vil miste en strategisk alliert i Latin-Amerika.
Dette er høyrisikospill, men om Trump lykkes, så fortjener han honnør for det, om så motivene hans er aldri så egoistiske.
