Debatten om Camp Lothepus handler i bunn og grunn ikke om dragehoder, stavkirkeassosiasjoner eller smak. Den handler om noe langt større: Hvem vi bygger for, hva vi verdsetter som samfunn, og hvordan norsk håndverk kan finne ny relevans i vår tid.
Camp Lothepus representerer et tydelig alternativ i en byggebransje preget av standardisering, effektivisering og visuell ensretting. Prosjektet viser at det er mulig å kombinere moderne tekniske krav med sterke kulturelle referanser, lokal materialbruk med tradisjonell produksjon og kompromissløst håndverk. Ikke som nostalgi, men som nytenkning med røtter.
Når prosjektet avfeies som «kitsch», er det feil. Dette er i realiteten resultatet av høy faglig presisjon, historisk kunnskap og teknologisk innovasjon. Norske høykvalitetsmaterialer, tradisjonelle og varige overflatebehandlinger, historiske former og betydning og komplekse konstruksjoner er brukt på måter som oppfyller, og til dels overgår, dagens krav til sikkerhet, bærekraft og funksjon.
Dette er ikke en temapark, men et fullverdig, moderne byggprosjekt som utfordrer etablerte forestillinger om hva arkitektur kan være.
Det jeg da tror provoserer mest i underbevisstheten, er ikke estetikken, men tilgjengeligheten og trynefaktoren.
Camp Lothepus og «Lothepus» kommuniserer direkte med folk flest. Natur, håndverk, lokal mat, mystikk og fellesskap formidles uten akademiske mellomledd eller forklarende plakater. Og nettopp derfor møter prosjektet motstand.
For når arkitektur ikke lenger trenger å oversettes av eksperter for å bli forstått, utfordres etablerte maktposisjoner. At tusenvis av mennesker stemmer frem et slikt prosjekt, bør ikke avskrives som populisme. Det bør tas på alvor som en tydelig kritikk av et arkitekturfelt som i økende grad designer for hverandre.
Les også: Danby Choi slakter Lothepus-kirken
Katalysator for lokal utvikling
I Odda har prosjektet også fungert som katalysator for lokal utvikling. Økt aktivitet, nye arrangementer, høyere omsetning for lokale aktører og fornyet optimisme er konkrete ringvirkninger. Camp Lothepus skaper arbeidsplasser, trekker flere besøkende enn innbyggere og gir unge håndverkere og designere noe å strekke seg etter. Dette er verdiskaping i praksis; kulturelt, sosialt og økonomisk.
Kanskje er det viktigste bidraget nettopp motet prosjektet representerer: mot til å forene kunst og ingeniørkunst, til å bruke historien som ressurs fremfor pynt, og til å bygge noe som ikke ser ut som alt annet. I en bransje som trenger både rekruttering, innovasjon og ny stolthet, er dette ikke et tilbakeskritt, men et mulig veiskille.
Man trenger ikke elske uttrykket for å anerkjenne betydningen. Camp Lothepus viser at kvalitet, kreativitet og folkelig forankring ikke står i motsetning til hverandre. Når de forenes, kan arkitektur både samle, inspirere og peke fremover.
Dette er en samtale vi bør ta på alvor, ikke for å velge én stil, men for å åpne rommet for flere uttrykk og heie frem det som faktisk funker. Norge er blitt et land som gjør det greit på forbedring men langt svakere på nye fortellinger, nye uttrykk og nye markeder.
Camp Lothepus går ikke i teten for å løse alt dette, men de negative reaksjonene på prosjektet avslører et langt større problem enn smak.
