• Markus Myhre (f.1996) er en billedkunstner basert i Oslo som arbeider med maleri, skulptur og installasjon.
• Karsten Krogh-Hansen (f.1997) er utdannet ved Royal Academy of Fine Arts i Antwerpen (2025).
• Mildred Kärkkäinen Gaenger (f.1999) er en kunstner basert i Oslo og arbeider hovedsakelig med oljemaleri på lerret og transparente flater.
Utstillingen «Unge inviterte» åpner tradisjonen tro utstillingsåret ved LNM (Landsforeningen Norske Malere). Her får tre unge kunstnere, som har fullført sin utdannelse året før, mulighet til å vise hva de er gode for.
Årets utvalgte er Markus Myhre, Karsten Krogh-Hansen og Mildred Kärkkäinen Gaenger.
Alle kunstnerne utforsker maleriet – på tre ulike måter. Dette gir utstillingen et helhetlig preg, selv om den i utgangspunktet er løst kuratert.
Her handler det først og fremst om å vise hva de inviterte er gode for. Det er befriende å gå inn på et visningsrom der selve kunsten faktisk er det sentrale.
Presentasjonen er forfriskende upretensiøs og ikke prangende, uten veggtekst som setter premissene. Utstillingsteksten redegjør grovt for kunstnernes motivkrets og teknikk, men publikum står fritt til å absorbere og analysere kunsten.
Les også: Guttestreker får snobbene til å rynke på nesen. Og godt er det

Rom for fantasi
Krogh-Hansen er utdannet ved Royal Academy of Fine arts in Antwerpen. I sjatteringer av blå tar han øyeblikk fra samtiden og forvandler til noe mer diffust og drømmende. Med egenlaget distempermaling oppløses formenes grenser. Bildene kunne vært tatt fra en sending på dagsrevyen, med menn i dress ved et bord eller en jordklode i blåtoner. Teknikkens utflytende omriss skaper dog en distanse mange nok ønsker de kunne ha til dagens nyhetsbilde. Silhuettene hinter til en historie eller et øyeblikk seeren selv kan fylle ut.
Krogh-Hansen er ikke alene om å gi rom for fantasien.
Gaengers spøkelsesaktige motiver fortoner seg nærmest som minner du ikke helt kommer på: Bak forheng, vakuumpakket eller lagvis. Den duse fargepaletten forsterker dette inntrykket. Flere verk viser nettopp forheng eller gardiner, hva som skjuler seg bak er opp til oss. Det ligger en spenning mellom det hverdagslige i motivet og alt som kan skje om vi lar tankene flyte.
«I Imagine Generic Life» viser en maske, ikke ulik den mange influensere i dag påstår at gir bedre hud, pakket inn i plast. Om det er en livsstil klar til salgs er uvisst.
Til orientering: Krogh-Hansen har tidligere vært ansatt i Subjekt.
Les også: Liker du smør på flesk? Ta turen innom Munchmuseet!

Ingen gimmick
Myhre skiller seg mest ut, både i palett og materialitet. Hans verk tar lagvis oppbygning til et nytt nivå: Overflatene forvandles med voks, maleri ligger over noen flater som igjen er brutt opp eller teksturert. Enkeltstående figurer, som hatter og vinflasker, hindrer maleriene i å oppløses til det nonfigurative.
Alle kunstnerne maler figurativt. Denne tendensen har vært å se i noen år nå, men utstillingen markerer likevel et behagelig retningsskifte: Det figurative trenger ikke lenger å snakke med store bokstaver for å bli hørt.
«Unge inviterte» er befriende fritt for gimmick: Ingen voldsom ekspresjonisme, ingen gigantiske lerret, bombastiske installasjoner eller formanende konsepter.
Ikke bare er dette beviset på at store lerret ikke alltid er bedre, det oppleves som kunst som først og fremst er for kunstens skyld, uten skarp relevans for å forsvare sin eksistens. I inngangen til 2026 er det noe stillferdig og dvelende ved utstillingen. Kanskje peker dette ut en retning for unge kunstnere som sentrerer kunst heller enn forklaring? Vi kan håpe.
Les også: En ny side av Munch

Gir fremtidsoptimisme
I en kulturhverdag som stadig dummes ned til minste felles multiplum, er det godt å bli møtt med kunst som bare er.
Ikke fordi verkene mangler mening eller ettertanke, men fordi det er kunst som ikke forsøker å fange oppmerksomheten på 0,3 sekunder. Du må faktisk se og bruke tid.
Fritt for trend, hot takes eller tendens er denne utstillingen en frisk start på kunståret. Det er i nyansene at det spennende skjer. Dette viser hvorfor maleriet er et tidløst medium.
Utstillingen introduseres passende med dette sitatet fra David Hockney: «Drawing and painting will carry on, like singing and dancing, because people need them. I am quite convinced painting will be big in the future.»
«Unge inviterte» gir en fremtidsoptimisme nettopp fordi den rommer nyanse og ettertanke. Det kunne vi trengt mer av i samfunnet, kanskje kan det starte med kunsten.
Les også: Endringen i NRKs musikkprofil er ikke bare frustrerende. Den er fullstendig meningsløs
