Debatten om Camp Lothepus er viktig, og prosjektleder Øyvind Andersson har rett i at den handler om langt mer enn estetikk eller personlig smak.
Som klassisk-inspirert maler, som hele tiden møter spørsmålet om hva som er autentisk i kunsten, slår denne arkitekturdebatten meg som symptomatisk for en større kulturell utfordring: vår tids forhold til skjønnhet, tradisjon og ærlighet.
Den handler om noe grunnleggende, nemlig hva som gir arkitektur, og all kunst, verdi i lengden, og hvordan vi skiller mellom ærlig og uærlig bruk av historiske former.
Ingen er uenige i at prosjektet er håndverksmessig på topp, eller at det har skapt lokal verdi. Slike kvaliteter fortjener respekt. Men det som fortsatt blir liggende er spørsmålet om ærlighet. Et bygg kan være teknisk sett perfekt og folkelig populært, og likevel være arkitektonisk uærlig.
Les også: Lothepus Camping er et blodharry Chinatown i eget land
Å inspireres av fortiden
Historien viser at det er mulig å skape nye, autentiske bygg ved å inspireres av fortiden. Under nasjonalromantikken gjenopplivet man bevisst middelalderske former og byggetradisjoner. Frognerseteren restaurant (1891) eller Holmenkollen kapell (1891) er slike eksempler. Der er stilen en atmosfærisk drakt på bygg som er ærlige om sin egentlige funksjon; en restaurant, eller et faktisk kapell.
Camp Lothepus gjør noe annet. Den utgir seg for å være en stavkirke. Den henter ikke bare inspirasjon fra stilen, men låner hele den religiøse og kulturelle identiteten til en kirkebygningstype, uten å være en kirke.
Som en kontrast kan vi se på kopien av Borgund stavkirke i Rapid City, Syd Dakota fra 1969. Også den kan kalles pastisj siden den står utenfor sin opprinnelige, kulturelle kontekst. Men det er likevel en avgjørende forskjell: den er ærlig om sin funksjon. Den er en kirke, og brukes som en kirke.
Les også: Jeg tror ikke det er estetikken, men trynefaktoren, som provoserer
Kulturell uærlighet
Hos Camp Lothepus er formen en religiøs drakt, mens funksjonen er sekulær og kommersiell. Jeg tror det er dette bruddet som skaper følelsen av pastisj. Ikke fordi stilen er «feil», men fordi den brukes på en måte som er kulturell uærlig.
At tusenvis stemmer på prosjektet, er som mange påpeker, et viktig signal om at folk lengter etter mening, skjønnhet og lokal tilhørighet. Men folkelig begeistring er ikke alltid ensbetydende med fullkommenhet. Folk kan elske noe som arkitektonisk sett er uærlig -akkurat som vi kan røres av en enkel sang, uten å forveksle den med et musikalsk mesterverk av Beethoven.
Øyvind Andersson har rett i at dette viser et marked for noe annet enn glasskasser. Men spørsmålet handler ikke om gammel stil mot ny stil. Det handler om ærlig mot uærlig bruk av historien. Uærligheten forekommer kanskje enda oftere innenfor moderne arkitektur, ta for eksempel Nasjonalmuseet som for mange minner mere om en bunker enn et åpent, innbydende museum.
Kanskje den viktigste utfordringen Camp Lothepus stiller oss overfor, er å tenke dypere på hva som gjør arkitektur meningsfylt. Hvordan kan vi skape arkitektur med folkelig appell, som samtidig står i en ærlig tradisjon, uten å måtte låne en annen tids og et annet steds åndelige identitet?
En av vår tids viktigste forsvarere av den klassiske tradisjonen, filosof Sir Roger Scruton formulerte det ofte omtrent slik:
«Det skjønne er alltid et uttrykk for sannhet – og det som er falskt, kan aldri være virkelig vakkert.»
Debatten bør ikke handle om Lothepus eller om stilen i seg selv, men om vi som samfunn fremdeles tror på det prinsippet.
Les også: Arkitekturopprøret må virkelig vise seg som noe bedre enn dette
