En motorsykkel kommer durende, motorlyden øker i styrke: Slik blir vi bragt inn i debutalbumet til Sassy 009: «Dreamer+».
Transporten inn i Sunniva Lindgårds drømmeverden tar oss rett til topp med åpningssporet «Butterflies». En tilbakelent låt som kombinerer et elektronisk lydspor med industrielt preg, med akustiske trommer og mellomspill som kunne vært hentet fra et videospill. «Heaven is close enough to me», synger Lindgård med en nonsjalanse som grenser til apati.
Sassy 009 oppsto opprinnelig opp som trio for nesten ti år siden. Lindgård tok prosjektet videre som soloartist i 2019. Siden da har vi fått smakebiter med mikstapen «Heart Ego», men endelig er debutalbumet her.
Les også: Sassy 009 vender tilbake i ny drakt
Drømmens aspekter
«Dreamer+» har en umiddelbar tilstedeværelse.
På «Edges» undrer Sassy 009 om at hun har mistet sin egen edge. Et vågalt spørsmål å stille på en debut, samtidig gjør melodien det helt klart at dette ikke er tilfellet. Produksjonen har en viss dose 2000-talls nostalgi, som vi har sett en del av i musikken det siste året. Sassy 009 gjør det likevel til noe eget, hun ser mer fremover, til og med innover, enn hun ser tilbake. Det er noe distinktivt drømmende, men samtidig distansert, kanskje til og med kaldt.
Man kan kalle «Dreamer+» for et konseptalbum.
Det dveles ved drømmer, minner, samtidig som et overordnet narrativ forteller om både kjærlighet, tap og tvil. Sassy 009 tar for seg drømmenes mange aspekter. Både i søvnløshet og som en visjon for et bedre liv. «In The Snow» et iskaldt spor, som favner langt mer enn januarkulden. Det er som om selve følelsesregistret krystalliseres og snør ned på oss. Likevel vil man bare bli liggende i den kalde omfavnelsen.
Fengslende minimalisme
Tittelsporet «Dreamer» er nesten hjemsøkende. Med sparsommelig vokal, over en minimalistisk melodi. Det føles ikke bare intimt, Lindgård har en nærmest overjordisk presisjon, som nesten overraskende forsterkes av det ofte prosesserte eller lagvise vokalsporet.
Lindgårds selvkontroll når det kommer til å holde lydsporet minimalistisk, holde igjen, ikke gi for mye er fengslende.
«Sleepwalkers pendulum», i duett med BEA1991, har kvalitetene til de øyeblikkene hvor du ikke helt har våknet, men du ikke lenger sover. En bevissthetens limbo der logikken trer til side, men sansene fortsatt er i aktivitet. Stemmer glir inn og ut av fokus. Selve melodien holder tyngden: Med nesten umerkelige taktskifter får låten en nærmest nifs undertone. Det får låtens tre minutter til å føles som en evighet, likevel kunne låten gjerne fortsatt en time til.
Heldigvis er albumet langt fra over.
Les også: Er dette pop, er vi fan
Blasert og investert
«Dreamer+» er til tider dystopisk, mørkt, like deler dypt emosjonelt og blottet for menneskelig affeksjon.
Sassy 009 virker både blasert og samtidig investert. Lyrisk skifter «Dreamer+» mellom sylskarpe observasjoner, ærlige innrømmelser og svevende similier. Det er en dualitet som reflekterer utgivelsens drømmende tematikk, samtidig som vi møtes med både lyst og konfrontasjon.
«Someone» er det nærmeste vi kommer en kjærlighetslåt, men i Sassy 009s univers er ingenting ukomplisert. «I need someone who gets it, who gets it, who gets me» er direkte, sammenlignet med andre abstrakte, ubehagelige språklige bilder: «Red onion under my tongue, I pull myself from a dark and safe space».
På «Tell Me» har Sassy 009 fått med seg ingen ringere enn tungvekter og artist Blood Orange. Vi får glimt fra begges soniske univers, uten at det blir for prangende. Dette er kanskje et av de mest sømløse artistsamarbeidene siden Charli XCX og Lordes «Girl, so Confusing». «Tell Me» ble gitt ut som singel, og har allerede sneket seg inn på listen over de beste norske låtene fra 2025. Det er en bragd at den ikke skiller seg spesielt ut på albumet.
«Dreamer+» er en gjennomført og helhetlig utgivelse, og «Tell Me» er, med sine hypnotiske vokalspor, regntunge gitarakkorder og glidende overganger, bare en av mange kroner på verket.
Les også: Musikk du skulle ønske du kunne drømme og danse til for alltid
En myte eller en film
Om «Dreamer+»-universet har en betalingsmur, så abonnerer jeg umiddelbart.
Utgivelsen er cinematisk, så vel som egenrådig, og har en slags «Eternal Sunshine of A Spotless Mind»-kvalitet: drømmeaktig, kald og samtidig veldig personlig. Det er ikke alt du får helt grep om, men alt høres fett ut, slik holder Sassy 009 lytterne på kanten av stolen. Tilsynelatende uanstrengt, og like fengende som fengslende.
Det helhetlige narrativet drar tankene til den tragiske myten om Orfeus, men i denne versjonene er det ingen som snur seg. Hva som nå vil skje oppleves heller usikkert. Er alt en drøm? Vil vi våkne snart? Konseptet kunne så lett blitt klisjé, men den dedikerte utførelsen, og noe så sjeldent som originalitet, gjør at «Dreamer+» allerede i årets andre uke konkurrerer om årets beste norske album.
«Dreamer+» avsluttes med «Ruins of a Lost Memory». En akustisk pianoballade, som skiller seg drastisk fra øvrige spor. Pianoet stopper imidlertid brått når en stemme leser: «Her overwhelming despair is her power, so she kills Jakov, with nothing more, than a thought», før høy spraking viker for fuglekvitter.
Drømmen er over.
