Nylig trakk Ylvisåker-brødrene seg fra sangkonkurransen Eurovision Song Contest uten at de engang hadde kvalifisert. Det må være den dummeste boikottaksjonene jeg har sett.
Ikke kunne den bidra til noe som helst annet enn å skape blest rundt Ylvis-brødrenes selvproklamerte moral.
Boikott-aksjoner egner seg for å lage overskrifter, så klart, og jeg klandrer ikke pressen for å lage saker om det. Men hva med å gjøre det på en kritisk måte?
Neppe.
Istedenfor skulle Ylvis-brødrene med sitt fullstendig innholdsløse PR-stunt få sette hele premisset for alle andres deltagelse i sangkonkurransen. Ikke på noen ny måte, men på den samme, gamle, vante og dørgende kjedelige måten.
Hadde det engang vært sånn at de bidro til å få stilt noen nye, originale spørsmål.
Aftenposten tok til takke med det de fikk, og tenkte det var smart å ta med seg den fullstendig risikofrie dydsposeringen til sitt neste intervju med Alexander Rybak:
Ylvis-brødrene hadde trukket seg av moralske årsaker, så hvorfor ikke du?
Les også: Ylvis-brødrenes MGP-boikott kunne ikke blitt dummere
Lar spøkelsene sette agenda
Ylvis-brødrene bestemte seg altså for å trekke seg fra en konkurranse ingen visste at de hadde meldt seg på.
I den alvorstunge utmeldingen, som i virkeligheten ikke hadde noe alvor over seg, truet duoen med å ikke slippe en låt ingen hadde grunnlag for å vite at var på vei,
Kulturjournalister må gjerne gjøre sak på at to folkekjære musikere gjør ingenting, i ordenes rette forstand, men det blir jo fort ganske innholdsløst. Noe slikt hadde kanskje vært interessant å prøve å grave i begrunnelsen bak? Her hadde man jo et eksempel på en beviselig kostnadsfri dydsposering, og attpåtil skulle vi kjøpe at det var vårt problem at Ylvis-brødrene ikke fikk synge sangen de selv hadde hindret seg selv i å få synge, men som kun de hadde gledet seg til å få fremført.
Kritiske gjennomganger av hvordan slike PR-stunt fungerer, eller kritiske spørsmål om dens tiltrodde effekt på situasjonen i Midtøsten, er ikke å spore i norsk dekning.
For ja, det virker kanskje utenkelig for norske kulturjournalister, men det går faktisk an å bruke Eurovision Song Contest sin begrunnelse som et motargument mot alle disse gjentagende, billige boikottsakene.
La meg prøve:
I Europa trygler statslederne nærmest samstemt om at vi bør samle oss. Sangkonkurransens formål er å forene deltagerlandene rundt en apolitisk sangkonkurranse, i troen på musikkens mobiliserende krefter – for å nyte et øyeblikks glede og samarbeid. Pressens troverdighet er under press, det er også kringkastingssamarbeidene – og ikke minst musikkprogrammene, som forsvinner én etter én på alle plattformer. Hvorfor i huleste skulle Alexander Rybak boikotte dette?
Ingen sånne oppslag. Men dydsposørene? Masse positive presseoppslag, null kritiske spørsmål.
Det nyeste tilskuddet, 2026-varianten, er at de nå kan oppnå slikt uten å ha ofret en dritt.
I journalistikken har man lenge sagt at det skal mer til enn å dele ut litt penger til et prosjekt for å få oppslag. Man skal være kritiske til PR-stuntene. Dette må være det billigste trikset jeg har sett – til og med i norsk kulturjournalistikk, der man lenge har vært fullstendig ukritiske i dekningen.
Ikke bare får Ylvis-brødrene masse ros for å ha stått for sine «prinsipper». Det blir fremstilt som om det er det eneste rette – ja, for om man leste norske mediers dekning av saken, stilles ingen kritiske spørsmål til Ylvis-brødrene (utenom i Subjekt)..
Nei, istedenfor blir dette stuntet brukt som intet mindre enn premisset for videre dekning av Melodi Grand Prix.
Les også: Klagestorm mot NRK etter Eurovision-avgjørelse om Israel
Tror han er Åsne Seierstad
I det som må være det mest provoserende provoserende intervjuet jeg har sett i år, blir tidligere MGP- og ESC-vinner Alexander Rybak spurt ut av Aftenpostens journalist om hva han mener om at Ylvis-brødrene nå hadde trukket seg.
Rybak sukker lett, og spør først om han virkelig må mene noe om dette.
Det er forøvrig det eneste gode spørsmålet stilt i intervjuet, men det er ikke intervjueren som stiller det.
Mannen som vant Eurovision Song Contest i 2009 svarer likevel på en diplomatisk måte, og berømmer Ylvis-duoen for å ha tatt det valget som de tok. Rybak mener det viser en ryggrad.
Det skulle ikke være nok for Aftenpostens kulturjournalist, som følger opp med spørsmålet: «Hvorfor har ikke du trukket deg, da?»
Du hører på toneleiet at han føler på overtaket nå, journalisten. Og revolverintervjumessig er det et helt naturlig oppfølgingsspørsmål å stille. Så hvorfor blir det bare mer og mer provoserende å høre på?
Fordi hele premisset for samtalen er så falsk.
Det er faktisk lov, som bruker av kulturjournalistikken, å forvente riktig timing og begrunnelse for kritiske spørsmål. Men når bakteppet denne gangen er at Aftenposten har gått rett på et innholdsløst PR-stunt, uten å stille kritiske spørsmål ved PR-stuntet, føles det bare som deltagelse i moralsk mobbing.
Det er også irriterende fordi intervjueren i det hele tatt forventer å få interessante refleksjoner om folkemord og folkerett fra Fairytale-fiolinisten. Journalisten tror liksom at han er Åsne Seierstad, eller noe.
Les også: Journalister og politikere avkler seg selv med hysterisk respons på Groks bikinier
Tusenkronersspørsmålet fra Temu
Ja, nei, hvorfor har ikke Alexander Rybak meldt seg ut av Melodi Grand Prix?
Mest sannsynlig fordi at han ikke kan delta i sangkonkurransen på den måten.
Les også: Klagestorm mot NRK etter Eurovision-avgjørelse om Israel
Imponerende besvart
Noe som er hele grunnen til at Aftenposten står der på den røde løperen for å intervjue ham, er at Alexander Rybak har meldt seg på en sangkonkurranse, og ikke av.
For Aftenposten er det blitt det som er rart.
Alexander Rybak deltar med en velfungerende logikk og et rikt vokabular, likevel. Han evner å gjøre noe veldig vanskelig, nemlig å hylle Ylvis-brødrene for å ha fulgt sine egne overbevisninger, for samtidig å ikke havne i Aftenpostens felle.
På oppfølgingsspørsmålet om hvorfor Alexander Rybak ikke har meldt seg av i en konkurranse han har meldt seg på svarer han helt enkelt at han åpenbart ikke har de samme overbevisningene som Ylvis-brødrene.
Det er egentlig ganske imponerende svart.
Idet Rybak hadde lukket resonnementet sitt perfekt, med en helproff hyllest av sine Ylvis-kollegaer, samtidig som han på kritisk gotcha-spørsmål svarer at han må få være uenig med dem i at det er nødvendig å trekke seg, så håper Aftenposten at det er mer å hente ved å servere det første spørsmålet i ny innpakning:
«Men du synes at det er noe problematisk ved å stå på samme scene som Israel?»
Gi deg.
Igjen klarer Rybak å opptre diplomatisk, men det er ganske irriterende at han nå må anerkjenne Aftenpostens problemstilling.
«Det er ikke problemfritt» å være med på konkurransen, medgir han når Aftenposten ikke gir seg. Samtidig uttrykker han et ønske om å få forholde seg til musikken, som han «har peiling på», istedenfor å uttale seg om ting han «ikke har peiling på.»
Og det må han nesten få lov til å være uten at det forventes at han skal ha et briljant svar på europeisk kringkastingspolitikk, internasjonal geopolitikk eller at Aftenposten i fremstiller valget som moralsk suspekt i det retthaverske revolverintervjuet sitt.
Aftenpostens spørsmål formuleres nemlig på en måte som gir uttrykk for hva Rybak burde føle. Det er stikk motsatt av hva god journalistikk dreier seg om.
Men såpass fornøyde med den moralske vinklingen er Aftenposten at avisen valgte å heve ut ordet du i tekstingen sin når Rybak stilles til veggs, som en liten gotcha-detalj. Sammen med reporterens toneleie gir det inntrykk av at det er Rybaks moralske ryggmarg som skal på scenen.
Les også: Klagestorm mot NRK etter Eurovision-avgjørelse om Israel
Overflødige spørsmål
Det er helt greit å stille spørsmål ved folks moralske refleksjoner omkring egen deltagelse i noe. Man er med på å gi denne idretten eller sangkonkurransen legitimitet.
Men det er lov å stille spørsmål ved billig journalistikk også, og ett sted går grensen. Jeg tenker den kan gå der diskusjonen begynner som et fullstendig innholdsløst PR-stunt.
Når man som seer kjenner på at de kritiske spørsmålene mye heller burde blitt stilt den andre veien, er intervjuet mest sannsynlig overflødig.
Les også: Ylvis-brødrenes MGP-boikott kunne ikke blitt dummere
