Fra statens talerstol slo forsvarsminister Tore O. Sandvik (AP) alarm om økt russisk propaganda i Norge. Sandvik advarte mot å høre på Danby Chois podkast, der USN professor Glenn Diesen nylig var gjest.
Rettslig er uttalelsene problematiske, sett i lys av at statens myndigheter har en plikt etter Grunnloven paragraf 100 siste ledd til å sørge for en åpen og opplyst samtale.
Som forsvarsminister er Sandvik representant for den utøvende makt og han har derfor en plikt etter Grunnloven til ikke å være en aktiv bidragsyter til en nedkjøling av ytringsfriheten. Hans uttalelser fremstår som en dårlig fordekt utpeking av enkelte norske personer og virksomheter som han mener står bak «russisk propaganda» i Norge, uten at dette nærmere konkretiseres slik at påstandene kan imøtegås.
Slik fordekt fiendeforklaring av en gruppe personer som ikke selv vet med sikkerhet om den stygge pekefingeren er rettet mot dem, er en typisk nedkjølingsstrategi som raskt kan lede til usikkerhet eller frykt hos ulike ytringsaktører. Den kjennetegnes av at man nettopp unngår å være konkret, men fremsetter løse og udokumenterbare påstander om deres motiver, kunnskapsnivå og – i dette tilfellet implisitt også deres «lojalitet» til Norge for ikke å dele forsvarsministerens syn på «sannhet».
Les også: «Forsvarsministerens angrep på frie medier og akademikere kan ikke aksepteres»
En svakhet hos mange
Fra et retorisk perspektiv er uttalelsene også problematiske holdt opp mot demokratiske idealer – også det nedfelt i Grunnloven.
Forsvarsministeren synes å mene at hans syn på verden, både i fortid, nåtid og fremtid, representerer den ultimate sannhet. Det må han gjerne tro, men i en maktposisjon i et demokratisk land, bør han ha såpass med demokratisk ryggmargsrefleks at han respekterer at andre ikke opplever ham som talsmann for «den ene sannhet», snarere som en mann med sine oppfatninger.
Og de finnes det mange av.
Nå er det riktignok en svakhet med mange mennesker at de finner det utfordrende å skille egne overbevisninger på innsiden av hodet fra den dypere erkjennelse av at vi alle har ulik erfarings- og kunnskapsbase som gjør at «sannhet» fortoner seg ulikt hos ulike individer.
Det er også et ikke helt utypisk psykologisk trekk hos autoritære personer at de forfekter et syn om at eneste måten vi-et kan stå sammen mot en ytre fiende, er at alle må dele «mitt» narrativ.
Slik synes nå flere norske politikere og enkelte representanter for myndighetene å ha begynt på en farlig vei der man fiendeforklarer store deler av egen befolkning, i kanskje nettopp den hensikt å få den tause majoritet til å forbli nedkjølt og taus.
Les også: Fyrer løs mot Danby Choi og Wolfgang Wee for å «spre russisk propaganda»
Å grave sin egen grav
I en realpolitisk sammenheng kan slike uttalelser derfor vise seg å virke mot sin hensikt.
Svært mange i Norge har for lengst gjennomskuet at det kommer propaganda fra alle kanter – og alle har forstått at vi har betydelige utfordringer med både russisk hybrid krigføring i Europa og en amerikansk president som har lyst til å levere Nato-paktens artikkel 5 til flammene.
Det norske folk er på ingen måte dummere enn sine politiske ledere. Men Forsvarsministeren kommer trolig fra et sted hvor han ønsker å mobilisere et slags mentalt fellesskapsprosjekt, og hvor han feilaktig synes å tro at et felles forsvar av Norge betinger at vi alle slutter opp under «den ene sannheten» om hvilke sikkerhetspolitiske utfordringer vi står i og hvordan de best bør og kan håndteres til enhver tid.
Kanskje han opplever at tredje verdenskrig allerede er i gang, eller kanskje han beveger seg i ekkokamre, eller kanskje han tenker at befolkningen er en «ressurs» som må forberedes på at det kommer mye tøffere tak enn nå. Faren er uansett, som Danby Choi peker på i sitt innlegg, at strategien blir den samme som Kremls strategi, nemlig at man forsøker å undergrave autoriteten og motivene til de som besitter kunnskap og har en fri stemme, utelukkende fordi de stiller spørsmål ved de styrendes narrativer. I en slik anti-demokratisk strategi er det særlig de frie medier og de frie akademikere som utgjør en trussel.
Les også: Skryter av å svare pressen «hele tiden». Legger på når Subjekt ringer
Fire komponenter
For å møte denne «trusselen» synes det i all hovedsak å være fire strategiske komponenter:
Det ene er åpenlyse mobbekampanjer eller fordekte forsøk på å isolere og «stemple» vanskelige personer som stiller spørsmål, som har andre perspektiver eller bidrar til nyansering og reelle analyser (mobb-og-hersk-strategien). Her kan man hente frem en rekke eksempler fra de siste årene på at man ikke skal tenke langt utenfor boksen før beskyldningene hagler, også fra myndighetspersoner eller fra presse som sparker nedover.
Den andre strategiske komponenten er for myndighetene å knytte tettere bånd til sentrale pressefolk, organisasjoner og akademikere for å etablere en form for lojalitet som gjør at toneangivende presse og akademikere ikke stiller de spørsmålene de burde stilt (nettverks-strategien). En konsekvens er at man i dagens hovedstrømsmedier knapt får analyser om krig, fred og sikkerhet fra andre enn sikkerhetsgraderte «forskere». Noen leverer selvsagt fremdeles en meget god jobb, men det er påfallende at svært mange «forskere» som uttaler seg i dag også jobber for myndighetene, enten for forsvaret, de hemmelige tjenester eller departementene.
Den tredje komponenten er den softe varianten, hvor det nærmest har blitt et slags anti-demokratisk slogan de senere årene hvor man forsøkes overbevist av medier, tenketanker og politikere om at vi alle må være enige med dem fordi de – innenfor et relativt smalt politisk og kunnskapsdefinert rom – jobber for «demokrati og frihet» (hjernevaskingsstrategien).
Og den fjerde og meget bekymringsfulle komponenten er hvordan man nå har begynt å ta i bruk rettslige virkemidler for å øke presset mot de som er reelt frie, gjennom regler som skal forby «desinformasjon» som myndighetene selv definerer rekkevidden av, gjennom økt overvåking og utvidede overvåkingshjemler uten nødvendig domstolskontroll og etter hvert svært utvidede fullmakter til en liten krets i statsapparatet. Denne utviklingen er dessverre kommet langt og den skjer i all hovedsak i det stille. Holdningene i deler av establishmentet synes å være at demokratiet, slik de vil ha det, kan forsvares gjennom anti-demokratiske virkemidler, som de selv skal kunne kontrollere.
Les også: «Kan man stole på Kreftforeningen?»
Fiendeforklarer egen befolkning
Etter at jeg har erfart og sett dette utfolde seg de siste årene i Norge, er jeg lite optimistisk med tanke på at rasjonelle og moderne demokratiske synspunkter vil nå frem overfor forsvarsledelsen i Norge. At de nå også ønsker å fiendeforklare store deler av sin egen demokratiske befolkning, den frie presse og de frie akademikere, er først og fremst deres skam.
At dette heller ikke legger til rette for et godt forsvar av Norge er imidlertid et alvorlig problem. I god demokratisk ånd burde flere forstå at det er mulig å stå sammen – i et uenighetsfellesskap. Men det beror på hvor sterk den demokratiske viljen egentlig er hos de som styrer.
Les også: Ungdomskriminaliteten skyter i været, ifølge Politiet. SSB hevder det motsatte
