– Utstillingen tematiserer kunstig lys og kroppens samspill med omgivelsene
Strømmeselskaper har begynt å lage tv-programmer som er så overforenklede at du kan skrolle på mobilen samtidig.
Oppmerksomhetskrisen har altså gått så langt at vi ikke greier å lese mellom linjene lenger. Hvordan håndterer vi det? Ved å fjerne mellomrommet fullstendig?
Utstillingen «Grammars of Light» på Astrup Fearnley-museet gir meg følelsen av å få litt rom igjen. Her får vi ingen enkle svar, men en påminnelse om potensialet i det tvetydige.
Les også: «Hva skjedde med Astrup Fearnley-museet?»
Kroppslige erfaringer
Fellesnevneren i utstillingen er det kunstige lyset vi begynte å masseprodusere på 1900-tallet.
Vi ser det gjennom store lyssøyler som henger fra taket og speiles i gulvet og glasstaket, holografiske lysvifter som nærmest svir i øynene, skyggefylte rom, stillferdige animasjoner og statiske lysprojeksjoner.
Verkene har en romlig sensibilitet med et minimalistisk uttrykk.
Les også: Dette er månedens viktigste utstillinger
Strålende
Lys har alltid stått sentralt i kunsten, og det har kanskje noe med hvor intuitivt vi leser det.
Sykehuslys og døren på gløtt som 6-åring er iboende erfaringer i kroppen. Utenfor flere av gallerirommene finner vi advarsler for gravide og epileptikere, som minner oss på kroppens aktive rolle i møte med kunsten.
Verkene her setter oss fysisk i bevegelse, enten det kommer av ubehag eller størrelsesforhold.
Les også: Store lerret er ikke alltid bedre. Her er et ultimat bevis
Minimalistisk ro
Jeg går sakte mellom de tilfeldig pulserende lyssøylene til Cerith Wyn Evans.
Verket refererer til John Cages tilfeldighetskomposisjoner, som i sin tid virket som en briljant motstand mot konvensjonelle måter å oppleve kunst på (særlig «4:33» fra 1952, som består i at det ikke spilles en eneste tone i løpet av de drøyt fire og et halv minuttene verket varer).
Det oppstår en ro inni kroppen min.
Men den vil P. Staff snart snu på hodet.
Les også: Mennesker kan tilgis. Men den råtne ukulturen må brytes ned
Forførende utrygghet
Når møter de holografiske viftene og urterøyken til P. Staff blir jeg minnet på at kroppen jeg lever i, er et biologisk materiale som kan ødelegges.
Advarsler på utsiden av gallerirommene om å holde seg unna hvis man har epilepsi eller er gravid, skjerper sansene.
Søtlig røyk siver inn, som over lengre eksponering virker testosteronhemmende. Rent fysiologisk kan «Hormonal Fog» (2026) endre kroppen.
Rommet bærer en tydelig konnotasjon til hvordan vi formes av samfunnets rigide kjønnsroller. I øyeblikket finner jeg også noe forførende i det utrygge.
Les også: «Grønn» arkitektur er ikke nødvendigvis bærekraftig
Finne egen mening
«Let me come. Let the me you. Let the future come you show.»
Ordene lyser opp på veggen i varierende kombinasjoner, og minner om nærbutikken hjemme som skaper uintendert poesi, fordi neonlysene dør.
«Come the future» (2016) av Ann Lislegaard illustrer en ustabilitet i språk, og åpner for intime meninger i opplevde tilfeldigheter.
Den samme introspeksjonen som går gjennom de andre installasjonene og gjør utstillingen så god, men utfordrende.
Noe kan oppleves å fly litt over hodet ens om man ikke har nok teorigrunnlag, men det er likevel en fin ting at utstillingen ikke overforklarer eller tvinger oss til hvordan vi skal tenke.
Belønningen av å være tålmodig med kunsten er at du sitter igjen med flere spørsmål enn svar. I dag er det en god ting.
Les også: Hun blir ny Nasjonalbibliotekar
