Det finnes et mønster i historien som gjentar seg med nesten komisk forutsigbarhet:
Når noen peker på et problem som truer etablerte maktstrukturer, blir de først ledd av, så ignorert, deretter demonisert – og til slutt, når bevisene blir for store til å overse, blir de omsider tatt på alvor.
Da heter det gjerne at «ingen kunne vite», selv om noen faktisk visste – og sa ifra – lenge før det ble trygt å gjøre det.
Les også: Norge dominerer i Epstein-filene. Trine Skei Grande har en forklaring
Semmelweis-effekten
Dette er Semmelweis-effekten i praksis: en instinktiv avvisning av ny informasjon som utfordrer det komfortable verdensbildet.
Begrepet stammer fra legen Ignaz Semmelweis, som på 1800-tallet oppdaget at håndvask dramatisk reduserte dødelighet på fødeavdelinger.
Kollegene hans avviste funnet. Ikke fordi det var dårlig, men fordi det truet deres faglige selvforståelse.
Bak denne refleksen ligger kognitiv dissonans: den mentale smerten som oppstår når fakta og selvbilde kolliderer. Og denne smerten er ikke mindre i vår tid enn på Semmelweis’ tid.
Les også: Eliten manipulerer oss med vafler. Det er på tide at tillitssamfunnet utfordres
Et moderne lærestykke i fornektelse
Jeffrey Epstein-saken er et av de tydeligste eksemplene i moderne tid. I årevis ble varsler, rettsdokumenter og vitneforklaringer ignorert eller bagatellisert. De som hevdet at Epstein opererte i et nettverk av mektige personer, ble ofte avfeid som spekulative eller konspiratoriske.
Men da saken eksploderte i 2019, var det plutselig ikke lenger «konspirasjonsteori» at en dømt seksualforbryter hadde forbindelser til politikere, milliardærer og kjendiser. Det var dokumentert.
Dette betyr ikke at alle rykter var sanne – langt derifra – men det viser hvor raskt offentligheten kan gå fra latterliggjøring til panikk når virkeligheten ikke lenger lar seg skyve unna.
Les også: Millionprosjekt skal påvirke statsansattes syn på kjønn
Fra portvokter til deltaker
Norske medier er ikke immune mot disse mekanismene. Tvert imot.
Flere store redaksjoner, inkludert VG, har i ettertid måttet erkjenne at de i enkelte saker har vært for lite kritiske, for nært knyttet til offisielle kilder eller for raske til å avfeie alternative perspektiver.
Dette handler ikke om at «alt media sier er feil». Det handler om noe langt mer subtilt – og mer alvorlig:
Pressen er en del av det samme sosiale og politiske økosystemet som makten den skal overvåke.
Journalister er mennesker, og mennesker liker ikke å innrømme feil.
Narrativer som utfordrer institusjonenes selvbilde skaper kognitiv dissonans – og blir derfor ofte avvist.
Når kritikere senere viser seg å ha hatt poenger, fremstilles det gjerne som unntak. Men kanskje er det ikke unntakene som er problemet. Kanskje det er systemet.
Les også: – Nato provoserte frem krigen
Konspirasjonsteori eller tidlig varsling?
«Konspirasjonsteori» er et av de mest misbrukte ordene i vår tid. Det fungerer som en verbal fluesmekker: Et enkelt slag som får ubehagelige spørsmål til å forsvinne. Men historien viser at:
Noen «konspirasjonsteorier» er faktisk konspirasjoner som ennå ikke er avslørt.
Noen kritikere er bare tidlig ute.
Og noen ganger er det institusjonene selv som skaper mistillit ved å være for lite åpne, for lite selvkritiske og for raske til å avvise legitime bekymringer.
Dette betyr ikke at alle alternative narrativer er sanne. Men det betyr at automatisk avvisning er minst like farlig som blind tro.
Les også: Det må bli slutt på å bruke begrepet «konspirasjonsteori» som hersketeknikk
Hvorfor skjer dette igjen og igjen?
1. Psykologisk komfort: Det er lettere å avvise ubehagelige fakta enn å revidere sin egen virkelighetsforståelse.
2. Institusjonell selvbeskyttelse: Ingen mektig aktør — enten det er en regjering, et departement eller en redaksjon — liker å innrømme at de har sviktet.
3. Sosial risiko: Å stille spørsmål ved etablerte sannheter kan koste sosialt, profesjonelt og politisk. Derfor tier mange – helt til det er trygt å snakke.
Hvis vi ønsker en offentlighet som faktisk tåler sannhet, må vi slutte å behandle ubehagelig informasjon som en trussel. Vi må tåle å si:
«Vi tok feil.»
«Vi var for raske til å avvise kritikk.»
«Vi lot oss styre av gruppetenkning.»
Og vi må slutte å bruke ord som «konspirasjonsteori» som en snarvei for å slippe å undersøke vanskelige spørsmål. Semmelweis-effekten er ikke et historisk kuriosum. Den er en advarsel.
Og kognitiv dissonans er ikke en svakhet — det er et signal om at noe i verdensbildet vårt trenger revisjon.
Les også: NRK legger seg flat etter å ha koblet Asle Toje til Jeffrey Epstein
