Siden Asle Toje like før jul begikk den politisk kriminelle handling å reflektere om nasjonalfølelse i europeisk krisetid, har han møtt et jevnt og rasende angrep fra det meste som rører seg av norsk politisk kommentariat.
Han har blitt lenket til alle den sekulære religionens fantasifulle fiendebilder – fascisme, nazisme, rasisme, trumpisme, putinisme, KI, homo- og kvinnehat – og møtt tiltagende krav om kansellering.
For blant et overveldende flertall av dem som lever av å mene, er det skjønn enighet om at ting som nasjonalfølelse i beste fall ikke skal snakkes om, og aller helst aktivt motarbeides – så lenge den ikke befinner seg i fremmede kulturer man beundrer hemningsløst, som Ukraina, hele den tredje verden, og utsatte urbefolkninger.
Å snakke om norsk kultur og dens opprettholdelse er dypt tabu, fordi det liksom minner om fortidig politisk grusomhet. Men den skrikende ironien er at kritikken kommer fra politiske aktivister med ekstremt tvilsomme historiske forbindelser selv.
Les også: «Kjøttavgiften er en krigserklæring mot sunnhet og forstand»
Kontakt med skumle menn
Angrepene mot Toje har fortsatt i kjølvannet av Epstein-filene, fordi navnet hans ble nevnt der. Bare benevnelsen ga NRK-aktivister grunn til å forsøke et karakterdrap, før de brått forsto at Toje selv aldri har kommunisert med Epstein.
Det neste steget var da å ta Toje for kontakt med andre skumle menn, i dette tilfellet Maga-strateg og fiktiv fascist Steve Bannon, og historiker og holocaust-skeptiker David Irving.
Denne nyeste fronten i krigen mot Toje har blitt hærført av den aktivistiske fagforeningsmann Jonas Bals, som først skrev en Substack-artikkel med litt om Tojes ulovlige forbindelser og masse om meningene til andre enn Toje, og fulgte opp med en tirade i Vagant, som injurierende påstår at Toje lyver.
Bals’ argument er essensielt en mange tusen ord lang guilt by association – de venstreradikales mest avholdte tankefeil.
For en bør merke seg at hverken Bals eller noen andre anklager Toje for faktisk holocaustfornektelse, eller faktisk fascisme. Hans angivelige overtredelse er en litt for vennlig tone i en mail, og å ha overfladisk kontakt med en av USAs mest innflytelsesrike politiske strateger.
Les også: Asle Toje ble «Epstein-avslørt» av NRK. Da ringte datteren på 11
En diger nothingburger
Men Tojes forbrytelse er mer generelt å ha oppfatninger som bestrider makteliten Bals representerer.
Bals gjør blant annet et tragikomisk forsøk på å sverte Toje ved å fange statsviteren i å mene noe om krigen i Ukraina som ikke samstemmer med Regjeringen, Akersgata, og EUs konsensus. Han graver opp et sitat fra Russlands utenriksminister som minner om en analyse Toje har gitt, og bare likheten er nok til å stemple Toje som putinist.
At Tojes analyser om Ukraina deles av noen av verdens fremste eksperter på geopolitikk, spiller ingen rolle.
Toje har aldri fornektet holocaust, og han tar eksplisitt avstand fra fascisme. Så hans forbrytelse er enten å skjule sine fæle meninger, eller å være for åpensinnet overfor dem som påstås å ha fæle meninger.
Men for Bals er dette både utilgivelig og to sider av samme sak, noe vi skal komme tilbake til. Han vil nå felle Toje på teknikaliteter; at han ikke har tatt avstand på riktig måte, eller har fordunklet visse aspekter av sin kontakt med to menn Bals har erklært urørlige.
Uansett er det hele en diger nothingburger.
Med mindre du er venstreradikal. Og med mindre du utsettes for kritikken i en hysterisk venstreradikal offentlighet.
Les også: – Venstreradikalerne ble i praksis kulturelle undertrykkere
En plakatbærende raddis
Jonas Bals er Klassekampen-spaltist og LO-rådgiver, tidligere AP-rådgiver og medforfatter for statsministeren. Han er også tidligere blitzer, og er en av mange i det venstrevridde etablissement som har gjort fascismeangst til et levebrød. Han har skrevet et par bøker om temaet, i tillegg til flere sosialistiske kampskrift.
Bals er med andre ord en plakatbærende raddis, og et eksempel på hvilken vakker karriere som kan bygges i Norge hvis du har politisk paranoia, husokkupasjon, gateslagsmål og særlig venstreradikalisme på CV-en. Han tilhører den paradoksale kategorien av menn med dype forbindelser til øverste maktapparat, som samtidig presenterer seg selv som tøff opposisjonell.
Som Thomas Seltzer og Magnus Marsdal, er Bals en opprørsk yndling hos makta, og slippes til i alle mulige riksdekkende fora for å promotere sin autoritetstro revolusjon og forakt for politisk motstand.
Som alle profesjonelle antifascister er Bals økonomisk og eksistensielt avhengig av troen på at fascismens farer lusker rundt hvert eneste hushjørne. AP-blitzeren tilhører også den mektige og maniske subkultur som mener fascisme er et enormt problem i nåtidens Vesten, samtidig som ingen personer eller politiske partier med noen som helst innflytelse åpent identifiserer med det.
Les også: «Mesteparten av mytologien om Jeffrey Epstein har et påfallende fravær av bevisgrunnlag»
Anonyme kommunister
Fraværet av synlige fascister forklarer Bals med at den moderne variant alltid skjuler sin overbevisning. Denne paranoide politiske tenkemåte og tilhørende analytiske strategi har han bekreftet gjentatte ganger.
Blant annet i Substack-artikkelen om Tojes kontrarevolusjonære kontakter, hvor Bals refererer til det esoteriske begrepet «anonyme fascister». Han forklarer:
«Helt siden krigsnederlaget i 1945 gjorde det nødvendig for fascister å bli det historikere har kalt «anonyme fascister», har det vært en sentral oppgave for antifascister å avsløre hva som ligger bak tilsynelatende uskyldige ord som «nasjonalist», «nasjonalkonservativ» og «identitær». Gang på gang har det blitt avslørt at aktører som kler seg i konservatismens klesdrakt, i virkeligheten har arbeidet for å utbre antidemokratiske ideer og for å skape et «oss» og «dem».»
Ingen kilde oppgis for dette «gang på gang», så klart. Men det er nok til å konkludere at alle som ikke er venstre, kan kles opp i naziuniformer.
For Bals er selvfølgelig ikke engasjert i å skape noe «oss og dem», i sin utrettelige kamp for å definere høyreorienterte, altså dem, som «rasister» og «fascister».
Og like lite finnes noen historikk for at folk som kler seg i sosialismens grå uniformer, med slagord om «kritisk raseteori», «likhet», «hvithet» og «progressivisme», har dårlig skjult forbindelse til blodtørstig totalitarisme.
Eller?
Les også: «Journalister og politikere avkler seg selv med hysterisk respons på Groks bikinier»
Militant og morderisk kommunisme
I lys av oppstandelsen om «holocaustfornektelse» og nyfascisme, er det interessant å observere den totale fornektelse av kommunismens overveldende og umenneskelige forbrytelser, og dens direkte politisk-historiske forbindelse til vår tids venstreideologi.
Nazijegerne glemmer alltid å nevne at et avgjørende element i fremveksten av mellomkrigstidens fascisme – altså ekte fascisme og ikke nåtidens skyggemonster – var den tidligere fremveksten av militant og morderisk kommunisme.
Det var en politisk bevegelse som ville oppløse nasjoner og folkeslag til fordel for en internasjonalistisk grenseløs utopi. De anså alt fra adel til bedriftseiere til fattigfolk uten riktig politisk overbevisning som kyniske undertrykkere det var fullt berettiget å nedkjempe med bestialsk vold. Hele sosiale klasser og deres allierte, var ansett som historisk determinert ondskap, og kunne behandles deretter.
Dette er for øvrig hvor Bals’ arbeidsgiver «Klassekampen» har hentet sitt navn fra. Ingenting skjult eller hemmelig der, men en åpenlys og direkte historisk linje til noe av menneskehetens aller verste ideer og handlinger.
Det var klassekjempere som i 1920-tallets marxist-leninistiske Russland, ledet an av det sovjetiske hemmelige politi «Cheka», utførte noe av historiens mest groteske barbari, for å innføre sitt paradis på jord.
Det inkluderte konsentrasjonsleire, massedrap og utslettelse av hele grupper basert i politisk og klassemessig tilhørighet. Det omhandlet torturmetoder som å koke mennesker levende, å fryse mennesker levende, å la folk spises opp innvending av rotter, å surre dødsdømte sammen i piggtråd før henrettelse, og henging, steining, korsfestelse, halshugging og å fysisk vri hodet av folk. Det var massevoldtekter av kvinner som like etter ble henrettet, og det var drap på barn ned i 8-års alder.
Lenge leve revolusjonen.
Les også: «Staten har bestemt at kjønn er subjektivt. Det fremstiller den som objektiv sannhet»
Sadistisk seigpining
De som tror nazisme ble utelukkende produsert av «hat» og nasjonalisme, er blinde for de mest åpenbare historiske og politiske sammenhenger. For den røde terror i Russland var kjent i datiden – blant annet i Tyskland hvor kommunistpartiet var blant de største i Europa og direkte kommandert av Stalin – og det inspirerte en engstelig og aggressiv respons.
Og nei, det er ikke noe forsvar av nazister og holocaust, for å foregripe den konsekvent uredelige og bevisst villedende debattform som «antifascistene» driver med. Det handler derimot om å påpeke litt historisk nyanse og bredde, og rette oppmerksomhet mot det historiske faktum at fascisme ikke var det 20. århundrets eneste politiske ekstremisme.
Kommunismen ble ikke overvunnet og utslettet på 15 år, slik fascismen og nazismen ble. I stedet var det en sadistisk seigpining som vedvarte i over 70 år i Europa, som spredde seg til flere land i Asia og Sør-Amerika, og som fremdeles lever godt mange steder, blant annet i supermakten Kina.
I hele Øst-Europa tok den form i de stalinistiske totalitære samfunn hvor alle overvåket hverandre for å overholde regimenes totale tankekontroll, og hvor alle avvik fra det politisk korrekte kunne medføre å bli forsvunnet uten lov eller dom. Der hvor revolusjon og venstreradikal politisk teori var den eneste menneskelige verdi det var lov å leve for.
Les også: «NRK er like skyldige som BBC. Vi trenger en granskning også av den norske statskanalen»
Ideologiske forbindelser til barbari
Ideologien var stueren og innflytelsesrik i Norge til langt inn på 1990-tallet, og den totalitære mentaliteten lever i beste velgående blant samtidens nykommunister. Den har gitt seg til kjenne kontinuerlig de siste tiårene, og gjentar seg i mobben mot Toje.
For hvis vi skal være bare halvparten så rause som prateklassen i identifiseringen av ideologiske og historiske forbindelser, så er det røde revolusjonære helvete bare noen få politiske ledd unna de hippe nazijegerne og samtidens dominerende politiske makt.
Her hvor vi har partier med navn som «Arbeiderpartiet», «Sosialistisk venstreparti» og attpåtil nyutgaven av AKP (m-l) Rødt, helt uten historisk skamfølelse.
Det røde barbari er den politiske arven til Jonas Bals og identiske elite-aktivister som Marsdal, Trædal, Klungtveit og Seltzer, og likevel blåser de seg opp til Hindenburg-størrelse i pretensiøs moralsk overlegenhet mens de bekjemper patriotisme, innvandringskritikk, biologisk kjønnsdefinisjon og normalitet generelt. Det er fullstendig absurd.
Hvis Balsjevikene plutselig skulle bli opptatt av presise politiske distinksjoner, som mellom sosialdemokrater og kommunister, så kan de først utøve samme presisjon på konservatisme og patriotisme. Deretter må vi spørre hvorfor de åpent støtter den postmoderne venstreradikalisme med marxistiske røtter som dominerer politisk i dag, og retter all aggresjon mot en død ideologi ingen åpent støtter, med en brunbeising av motstand som er velkjent kommunistisk strategi.
Les også: «Klappjakten på Asle Toje har gått helt over styr»
Livsfaren i å ikke være venstre
I en artikkel i Morgenbladet fra 2024 med tittelen «De helt normale fascist-medløperne», redegjør Bals for alt det vanlige som egentlig er fascistisk ondskap.
Der berømmes forfattere som skriver at «dagens ytre høyre best kan forstås som en konstellasjon av praksiser, ideer og følelser». En ekstra titt på den setningen avslører at en slik «konstellasjon» gjelder absolutt alle politiske bevegelser, og at den språklige konstruksjonen kan brukes til å brunbeise hva som helst.
Ifølge Bals inngår eksempelvis Elon Musks «krig mot «woke» og for «ytringsfrihet»» i denne «konstellasjonen», og vips så er kampen for ytringsfrihet et hemmelig fascistisk prosjekt.
Bals advarer om at «det som begynner som en idé om tvungen «remigrasjon», ender gjerne ikke der; det gjør heller ikke den LHBTQ-frie sonen, eller bok- og pensumforbud mot «critical race theory».» «Gjerne» er et veldig aktivt ord i slike vidtrekkende påstander, og skal veilede tanken med morbid fantasi til alle de grusomheter som kan oppstå hvis du tenker annerledes enn venstreradikale.
For hvis du vil utvise kriminelle utlendinger fra landet, så er du en hårsbredd unna å være Hitlers høyre hånd.
Og hvis du ikke aksepterer ideer som kvinnelig penis – T-en i den lange bokstavrekken – eller du motsetter deg at alle samfunnets normer bør aktivt undergraves – Q-en i bokstavrekken – så er du på en bratt rutsjebane som fører direkte til Bergen-Belsen.
Merk også at det er Jonas Bals som støtter «raseteori» i denne debatten. Den «race theory» som kaller «hvithet» en iboende negativ egenskap, og som mener alle med europeiske aner er fødte undertrykkere i kraft av hudfarge.
I den grad det eksisterer noe såkalt «ytre høyre», og tilhørende mer ekstreme bevegelser, så er de i vesentlig grad forårsaket av denne utilslørte ekstremismen som vestlig venstreside har dyrket i tiår. Og det er på tide at dem som promoterer det tar ansvar både for sitt nåtidige idioti og fortidige barbari.
Les også: «Bunnsolide greier fra Inyheter»
En altfor anstendig mann
Bals avslutter sit innlegg i Morgenbladet med denne urovekkende melding:
«Skal vi klare å stå imot og organisere en motstand, må vi avlære oss at fascismen var ensbetydende med Sturmabteilungs lærstøvler, og forstå hvor normal og fornuftig den fremsto, for akademikere, børsmeglere, storbønder, næringslivsledere og offiserer.»
Her er det kort vei til at alt som fremstår «normalt og fornuftig» kan sidestilles med fascisme. Og det er nettopp hva denne tankegangen gjør. Ethvert instinkt, minne eller menneske, enhver følelse eller tanke, som ser noe verdifullt i fortid, familie, tradisjon og fornuft, er automatisk suspekt. Hvis noe fremstår normalt, er det sannsynligvis en form for ondskap.
Den radikale impuls er derfor å handle motsatt, å endevende og snu opp-ned; å ødelegge, destruere og plukke fra hverandre.
Problemet med Asle Toje er ikke at han er ekstrem, men nettopp motsatt. Det er at han er veltalende, velkledd, høyt utdannet og godt informert. Det er at han fremstår som en anstendig, hyggelig, normal familiemann med sunne verdier – samtidig som har er konservativ.
Koblingen mellom høyreorientert og vanlig godt menneske, kan ikke godtas av Bals og hans hylekor. Og de vil ikke få sinnsro før alle med feil oppfatninger blir offentlig forfulgt og utestengt fra ordskiftet.
Den sinnsroen skal de ikke få.
Les også: «Å lokke gutta til venstresiden løser ikke datingkrisen»
