Trumps lojalitetsdoktrine er enkel: Tyranner han liker får leve. Resten får bomber.
USA og Israel angriper Iran. Venezuela er knekt. Cuba er neste. Men det som virkelig bør holde oss våkne, er ikke bombene – det er stillheten dagen etter de faller. Ayatolla-regimet rystes og Trump er fornøyd. Men æren hans ligger kun i et at et regime faller – den falmer når noen spør hva som kommer etter.
Det spørsmålet stiller ikke Trump. Det er det som bør skremme oss.
Les også: «Hans død er en gladnyhet for alle som elsker frihet. I Norge møtes det med fordømmelse»
Venezuela åpnet døren – Iran gikk gjennom
Det startet med Venezuela. På nyåret fjernet Trump presidenten i Caracas uten å miste en eneste amerikansk soldat.
Det var en militær og politisk triumf sett fra Trumps ståsted: rask, billig og synlig. Og slik suksess gjør noe med en mann som Trump: det gir ham selvtillit. Kanskje hovmod.
Nå er turen kommet til Iran. Målet virker klart: regimeendring. Et mål USA har hatt siden revolusjonen i 1979, men som ingen president tidligere har tørt å forsøke med åpen militærmakt.
Trump tør. Ikke fordi han har en gjennomtenkt strategi. Men fordi Venezuela viste at det er mulig å komme seg unna med det.
Spaltist i Nettavisen, Jørn Sund-Henriksen, skriver i at Trump ikke styrer etter ideologi, men etter impuls – påvirket av den siste taleren i rommet. Det er en skarp og treffende observasjon. Det vi ser er ikke en doktrine i klassisk forstand. Det er et personlighetstrekk som har fått kommandoen over verdens største militærmakt.
Les også: Demonstrerer for frihet i Iran. Ropes ned av propalestinere
Kaos er ikke det samme som seier
La oss være ærlige: det iranske regimet fortjener ingen sympati. Det er pill råttent, som Sund-Henriksen skriver. Befolkningens hat mot mullaveldet er reelt og dypt. Og militært er Iran en dverg sammenlignet med USA og Israel.
Missilene de sender mot amerikanske baser er spektakulære – men Irans missiler er i realiteten impotente mot vestlig teknologi.
Så ja: Trump kan lykkes med å styrte regimet. Men har operasjonen vært en suksess?
Spørsmålet er hva «suksess» betyr. Er det suksess å velte et styre uten å ha noe klart til å erstatte det? Er det suksess når et land på 90 millioner mennesker kastes ut i maktvakuum, borgerkrig eller splittelse langs etniske og religiøse linjer?
Irak lærte oss noe. Libya lærte oss noe.
Trump lærte ingenting.
Les også: «Venstresiden er blendet. Hatet mot Trump og Israel trumfer alt»
Bush prøvde. Trump bryr seg ikke
Her er det viktig å være presis, for historien er mer nyansert enn den ofte fremstilles. George W. Bush ble massekritisert for invasjonene i Irak og Afghanistan – med rette på mange punkter. Men Bush trodde faktisk på demokrati. Han ville plante det i krevende jordsmonn.
Det var naivt. Det mislyktes. Men intensjonen var forankret i en verdi.
Trump har ingen slik intensjon. Han er ikke en demokratitilhenger – hverken hjemme eller ute. Han er bekvem med tyranner så lenge de er hans tyranner. En leder som handler på Trumps premisser får stå. En leder som nekter, risikerer et missil i maktsenteret.
Dette er ikke en frihetsdoktrine. Det er en lojalitetsdoktrine. Og det er den første av to grunner til at vi bør være dypt bekymret.
Men ingen steder avsløres hykleriet så nakent som i Ukraina.
Vladimir Putin er vår tids mest dokumenterte tyrann i Europa. Han har invadert et naboland, bombet sivil infrastruktur i årevis, sendt hundretusener til døden i en aggresjonskrig som bryter enhver norm i folkeretten – og undertrykker sitt eget folk med metoder vi ikke har sett på kontinentet siden Stalin. På alle målestokker som burde utløse Trumps tyrannmotstand, kvalifiserer Putin med glans.
Og likevel: Trump beskytter ham.
Les også: Advarer mot hevnlysten Trump: – Kanskje han ville hevne seg på Norge
To gode venner
Trump har konsekvent vegret seg for å gi Ukraina det de trenger for å presse Russland på slagmarken. Han har presset på for forhandlinger på vilkår som i praksis legitimerer Putins territorielle ran. Han har sådd tvil om NATOs artikkel 5, og dermed svekket den avskrekkingen som er Europas livslinje. Alt dette mens Putin sitter trygt i Kreml.
Hvorfor?
Fordi Putin er Trumps tyrann.
De er ideologiske like: to «sterke menn» med forakt for liberale institusjoner, pressefriheten og det representative demokratiet.
Trumps univers veier det personlige veier det innbilte vennskapet tyngre enn hundretusener av ukrainske liv og tyngre enn folkeretten.
Så mens Iran angripes fordi regimet er en fiende av Trumps agenda, beskyttes Putin fordi han er en venn av den. Begge er tyranner. Begge undertrykker sitt folk. Men det ene tyranniet fortjener bomber – det andre fortjener beskyttelse. Det er ikke en doktrine om frihet. Det er et klientforhold med atomvåpen.
Og Ukraina – det landet som faktisk slåss for de verdiene Vesten påstår å tro på, med blodet til en hel generasjon, er overlatt til seg selv av den supermakten som burde vært deres største allierte.
Det er ikke bare et svik mot Ukraina. Det er et svik mot selve ideen om at makt bør stå på frihetens side.
Men la oss ikke miste tråden:
Putin-paradokset er ikke et sidespor – det er selve nøkkelen til å forstå hva maktvakuumet i Iran vil bety. Når regimet i Teheran faller, er spørsmålet ikke om Trump vil feire. Det er hvem han vil sette inn. Og Ukraina forteller oss svaret: den som er mest lojal mot Trump, ikke den som er best for det iranske folket.
Les også: Glenn Diesen talte for FN-forsamling: – Nato provoserte frem krigen
Tyrannisid – en god gammel idé
Her er det verdt å stoppe opp ved et filosofisk spørsmål som få tar på alvor i offentlig debatt: Er det etisk forsvarlig å ta ut en tyrann?
Både Aristoteles og Thomas Aquinas argumenterte for etikken bak tyrannisid – det å fjerne en tyrann – fremfor å gå til krig mot et helt folk. Logikken er ikke dum: hvis problemet sitter i ett maktsentrum, hvorfor skal sivilbefolkningen bære prisen? Hvorfor bombe infrastruktur, drepe sivile og ødelegge generasjoner når kilden til ondet er identifisert og avgrenset?
Jeg er selv besnært av denne logikken.
Det å ta ut lederskapet fremfor hele folket – om det lar seg gjøre med presisjon – har et etisk fundament som fortjener seriøs debatt, ikke avvisning. Det er langt mer humant enn bombekampanjer som knuser sivil infrastruktur i årevis.
Men her er det avgjørende forbeholdet: tyrannisid som etisk handling forutsetter at den som utfører den, faktisk ønsker å erstatte tyrannen med noe bedre – noe bedre for folket, ikke bare noe mer bekvemt for seg selv. Det er
nøyaktig her Trump-doktrinen bryter sammen.
Les også: Kim Jong-un «gjenvalgt»
Cuba er neste, og det er ingen garanti for demokrati
Sund-Henriksen fremmer en tanke som fortjener å løftes høyere i den norske debatten: vi har ingen garanti for at Trump begrenser sine militære ambisjoner til land med ikke-demokratiske ledere.
Canada. Grønland. Svalbard.
Det høres absurd ut – men sjansen for slike konflikter er ikke lenger null.
Trump har allerede offentlig erklært at han vil ha Grønland, han har truet Canada med annektering, og kampen om Arktis ressurser – olje, mineraler, skipsløp – vil bare tilspisse seg. En president som styrer på impuls, som omgir seg med ja-menn, og som ikke er forankret i demokratiske verdier, er en president som kan finne på hva som helst når han ser en mulighet.
Kombinasjonen er det som gjør det farlig: lav terskel for militær makt pluss fravær av demokratiske verdier, er en historisk oppskrift på aggresjon mot hvem som helst, når som helst. Det er ikke lenger et scenario vi kan avfeie som
paranoia.
Min vurdering sammenfaller med Sund-Henriksens spådom: Cuba er neste på listen. Landet har vært en torn i siden til USA siden revolusjonen i 1959, med en utenriksminister som har regimeendring på Cuba som sin fremste politiske sak. Etter båtangrepet nylig er momentumet ytterligere forsterket.
Men Cuba er lite. Det virkelig farlige spørsmålet er hva som skjer når appetittens logikk ikke har naturlige stoppere. Når suksess føder mer suksess. Når ingen i rommet tør si nei. Det er ikke en hypotetisk fremtid – det er dynamikken vi allerede ser utvikle seg.
Les også: «Eliten manipulerer oss med vafler. Det er på tide at tillitssamfunnet utfordres»
Norges svar: EU, opprustning og ærlighet
Vår langtidsplan for Forsvaret er allerede foreldet. Det er en ubehagelig sannhet som regjeringen må forholde seg til. Tettere militært samarbeid med Ukraina – Europas største militærmakt i praksis – er et riktig grep. Men det er
ikke nok.
Norge er i realiteten allianseløst i en verden der militær makt brukes hyppigere og med lavere terskel enn på generasjoner. NATO forutsetter en USA som deler våre verdier. Det gjør ikke dagens USA. Det er tid for å ta inn
over seg hva det faktisk betyr.
EU-medlemskap er ikke lenger et ideologisk spørsmål. Det er et sikkerhetspolitisk spørsmål. EU er verdens siste organiserte bastion av liberalt demokrati med reell makt og reell solidaritet. Norge trenger dem mer enn de trenger oss. Det er tid for å slutte med navlebeskuende kvasinasjonalisme og fatte en beslutning som er verdt historien vår.
Les også: Refser NRK for slapp Trump-dekning. Nå studerer de Fox News for å forstå Maga
Hva filosofene visste – og Trump ikke bryr seg om
Aristoteles og Aquinas forsto noe grunnleggende: makt uten ansvar er tyranni. Og den som fjerner en tyrann uten et rettferdig alternativ – han blir selv det han påsto å bekjempe.
Trump fjerner tyranner. Men han planlegger ikke frihet. Han planlegger lojalitet. Og i den verdenen – der den sterkeste trenger ingen prinsipper, bare makt – er ingen trygg.
Det er det filosofene forsto. Det er det vi må forstå. Og det er det Trump aldri vil forstå.
