Når mullaene faller, vinner det iranske folket.
Deres frihetskamp fortjener vår fulle støtte. Når det ondskapsfulle terrorregimet i Teheran faller, vil det være en gave til kvinner, Midtøsten og verden.
Les også: Venstresiden er blendet. Hatet mot Trump og Israel trumfer alt
Et brutalt regime
I 47 år har mullaregimet undertrykt sitt eget folk. Journalister fengsles, homofile henges i lyktestolper og kvinner voldtas, tortureres og drepes bare for å vise håret. Kristne og andre religiøse minoriteter forfølges på det groveste og millioner av iranere lever i eksil.
Unge mennesker som roper på frihet, blir møtt med kuler. 8. og 9. januar i år ble titusenvis av unge mennesker massakrert. Mer enn 30.000 mennesker ble slaktet ned på to døgn. Det er ikke rart at mange Iranere spør seg hvor folkerettskritikken på vegne av disse modige menneskene ble av.
Den gang ba KRF regjeringen reagere sterkere. Vi foreslo blant annet å utvise Irans ambassadør. Regjeringen sa at det var uaktuelt.
Det iranske regimet undertrykker ikke bare sitt eget folk. Det sprer også terror i hele Midtøsten. I sin religiøse fanatisme er de fast bestemt på å utrydde Israel. Iran er også alltid på listen når europeiske sikkerhetsmyndigheter vurderer trusler mot våre samfunn. Det gjelder også i Norge.
Gjennom stedfortredere som Hizbollah, Hamas, Houthiene og andre militser har Iran bidratt til krig, vold og ustabilitet i regionen i flere tiår. Samtidig fortsetter regimet arbeidet med atomprogram og langtrekkende missiler. Det bør være fullstendig uaktuelt for det internasjonale samfunnet å tillate at Iran får slike våpen.
For et regime som ikke nøler med å slakte ned sine egne ungdommer, vil heller ikke nøle med å angripe Israel, USA og mer moderate muslimske naboer.
Les også: Mafiastaten driver verden mot storkrig. Norge risikerer å bli med i dragsuget
Kritikken kommer fra iranere
Å pakke dette inn i diplomatspråk er det ingen grunn til. Jeg grundig lei av den voldsomme kontrasten mellom de bekymrede og nøytrale juridiske vurderingene fra utenrikspolitikere i Norge og den rørende gleden hos tusentalls iranere som nå jubler og feirer i gatene i Bergen, Berlin og over hele Iran.
Utenriksministeren og Statsministeren liker ikke kritikk, og de har denne uken gått ut med helt urimelige og uriktige antydninger om at KRF svikter folkeretten. Det er skivebom. Man svikter ikke folkeretten fordi man nekter å skamrose og applaudere regjeringens linje like mye som Irans ambassadør gjør. Å stille spørsmål med regjeringens handlinger er ikke et brudd med folkeretten. Det er en del av et levende demokrati.
Når representanten for Irans fryktregime kaller regjeringens Palestinapolitikk «glimrende», bør det i det minste mane til ettertanke. Det er vanskelig å få en tydeligere indikasjon på at Norge har opptrådt ensidig israelkritisk.
Ja, det må være helt legitimt å spørre hvorvidt det er klokt at Norge, sammen med Spania, er den mest høylytte kritikeren av angrepene mot fryktregimet i Teheran? Mener virkelig regjeringen at det ville vært et brudd med folkeretten om Norge la seg nærmere våre sentrale allierte, som Tyskland, Canada, Frankrike eller Storbritannia?
Vi er muligens den fremste kritikeren av regjeringen på Stortinget, men den sterkeste kritikken mot regjeringens linje kommer ikke først og fremst fra KRF. Den kommer fra iranere i Norge. Fra mennesker som har flyktet fra et brutalt regime, og som etterlyser støtte og kjærlighet til det iranske folket, ikke fordømmelser på autopilot mot Israel og USA.
For én ting er avgjørende å forstå: Det er en enorm forskjell på det iranske regimet og det iranske folket. USA og Israels angrep er et angrep på et grusomt regime. Det er ille nå, men jeg tror det ikke er noe mot hvor ille det kan bli om ikke regimet stanses.
Les også: Putin har ingenting å frykte fra Trump. Han bomber bare tyranner han misliker
Det finnes håp
Ja, situasjonen i Midtøsten er uoversiktlig. Ja, faren for eskalering er reell.
Iran angriper naboland. Hizbollah viser større lojalitet til Teheran, enn sitt eget folk i Libanon. For det iranske folket er det vanskelig å se for seg at det kan bli verre, men ingen vet sikkert hvordan dette ender. Samtidig, midt i alt dette, finnes også noe annet: Håp.
Et fritt Iran er fortsatt en drøm. Men for millioner av iranere har Ayatollahens fall og hjelpen utenfra tent et nytt håp.
KRF solidaritet er ikke med mullaene i Teheran. Den er med det iranske folket. Med kvinnene som kjemper for frihet. Med ungdommene som demonstrerer i gatene.
Med familiene som drømmer om et liv uten frykt.
De fortjener frihet, verdighet og en fremtid uten et brutalt diktatur.
Les også: Eliten manipulerer oss med vafler. Det er på tide at tillitssamfunnet utfordres
