Det går an å være skeiv kritiker av inkluderende språkoppløsning. Å koble språket vi har om kjønn «fri» fra tokjønnsmodellen for å inkludere T er definisjonsdiskriminering av LGB.
Dette innlegget mot Bufdirs råd om såkalt indre kjønnsmangfold skulle du egentlig ha lest i Blikk, den meg bekjent statssubsidierte avisen for (alle) skeive stemmer. Den ble sendt til redaksjonen 18. januar. Etter 2,5 uker hadde jeg ikke hørt noe, og sendte vennlig purring 4. februar. Til svar fikk jeg samme dag en unnskyldning fra daglig leder Aslaug O. Klausen om at hun «er rett og slett litt bakpå her». Jeg ble lovet en avgjørelse på publisering «relativt snart». Etter fremdeles ikke å høre noe 2 uker senere trakk jeg til slutt kronikken 20. februar, da nesten 5 uker etter å ha sendt inn.
I samme periode trykker redaksjonen flertallige kronikker som er for Bufdirs råd.
Ikke rart de er bakpå da, det er travelt å være partisk.
Subjekt har fått innsyn i korrespondansen og mitt genuine, noen vil si desperate, forsøk på å bli hørt og likebehandlet. Men jeg tilhører en del av meningsmassen i det skeive miljøet som Blikk nekter å publisere. Klausen ga nylig en redaksjonell støtteerklæring for forskjellsbehandlingen for å begrunne et annet partisk avslag, da mot å la Anne Kalvig på vegne av WDI Norge få svare mot grove anklager.
Se svaret til Blikk nederst.
Les også: KRF misforstår, mener Jaffery – og skylder på Subjekt: – Misvisende

Svartmalt av mine egne
Jeg leser av det overnevnte at Blikk anser oss kritikeres posisjon for å være transfobisk i utgangspunktet. Altså er det ikke vits i å ha en debatt, og debatten kan gjøre vondt verre.
Jeg prøver å riste av meg irritasjonen, for jeg forstår jo logikken. Man får ikke vasket bort det svarte fra kull, enn hvor mye man skrubber. Tvert imot skitner man heller til alle i prosessen.
Men jeg er ikke kull, i denne metaforen. Jeg er en skeiv kritiker av inkluderende språkoppløsning som er svartmalt av mine egne. Selv når mine annerledes meninger internt bør forhåndsdømmes like lite som minoriteters syn i storsamfunnet, dersom skeive vil være prinsippfaste i sin demokratiforståelse.
Faktum er at LGBT-miljøet verden over er splittet og at vi lenge har vært det – på grunn av transsaken.
Det er for eksempel som skeiv at jeg ikke støtter Bufdirs råd om kjønnsinkongruens. Dette er de samme anbefalingene til offentlig ansatte som ledere for hele seks skeive politiske nettverk støtter.
Hvordan kan det ha seg at samme minoritetsmiljø har så vidt forskjellige syn innad?
Ikke benekt min sexistens!
For mitt tilfelle er flere forklaringer mulige. Enten er jeg ikke egentlig skeiv. Eller så er jeg skeiv innenfor de klassiske gruppene (LGB+) men har internalisert transfobi. Eller, så har vi å gjøre med en reell interessekonflikt mellom ulike LGBT-grupper.
Jeg mener rådene er eksempel på det sistnevnte.
Jeg mener rådene tar side i en pågående, usynliggjort språkdebatt, der den ene skeive gruppen (T) sine krav om offentlig endrede definisjoner er de andre skeive gruppene (LGB) sin språklige utvisking.
Min annerledeshet kan faktisk ikke eksistere offentlig lengre innenfor det nye språkbildet som transpersoner krever politisk. For jeg er bifil, som vår opprørsprinsesses kunstnerdatter.
Les også: Kamilla Aslaksen: – Foreningen Fri hører ikke hjemme i kvinnebevegelsen

Bi står for to
Helt i kjernen av min seksuelle orientering er jeg altså konseptuelt et produkt av tokjønnsmodellen.
Transinklusjon krever redefinisjon …
Rådene, derimot, er skrevet med den nye teorien og derfra det nye språket om kjønn, som frikobler ordet «kjønn» på norsk helt og holdent fra den reproduktivt binære kroppen – hilsen Judith Butler (1988, 1996), Sally Haslanger (2000, 2012) og andre kjønns- og konseptteoretikere i nyere tid.
Under råd 4 påstår de for eksempel at «mann» og «kvinne», som undertyper av «kjønn», ikke er noe vi kan se – de er usynlige for det blotte øye. Man kan ikke anta, men må spørre hvilket kjønn folk har.
Redefinisjonen av «kjønn» blir her tydelig: å ha et kjønn er, brått, en subjektiv tilstand på innsiden. Også kalt «kjønnsidentitet». Identiteten kommer ikke i tillegg til kjønnet ditt – den er kjønnet ditt. Og indre opplevelser finnes det selvsagt mange av. Potensielt like mange som det er folk, vil jeg tro.
Ikke bare to. Det betyr at min seksuelle orientering blir gjort umulig i Bufdirs nye språkføring.
Les også: Kritiserer 8. mars-komiteen: – Lurte transfobi inn bakveien

Hvordan havnet vi her?
Jo, menneskekjønnets frikobling fra tokjønnsmodellen er et nødvendig teoretisk steg for å inkludere transpersoner: uten kjønnsidentitet som den nye kilden til (eller «determinanten» for) kjønn, er det ingenting som gjør transkvinner – som med det gamle språket er menn – til kvinner.
Og at «transkvinner er menn» er det transekskluderende å si – nettopp det rådene skal jobbe imot. Å si at menn ikke kan ha vagina diskriminerer likeledes transmenn(kvinner). Dersom kjønn er binært er «ikke-binære» binære likevel. Osv.
… Men redefinisjon er politikk
Med andre ord er kniven på strupen før stemmen lager lyd. For å inkludere med konkrete politiske tiltak, må man først godta inkluderende språkoppløsning, som tiltakene er skrevet i.
Selve forslagene bare følger som nødvendige, rimelige konsekvenser gitt redefinisjonene. Dersom kjønn nå er en opplevelse kan såklart ikke læreren anta elevers kjønn. Og hvilken rett har foreldre til å få vite alt om tolvåringens intime indre? De har jo ikke rett på å vite noe om for eksempel barnets politiske ståsted?
Språkoppløsningen presenteres som nøytral. Men det er egentlig her det politiske prosjektet – språkpolitikk – ligger, og demokratisk debatt – språkdebatt – kreves. Jeg tror Bufdir-gruppen bak rådene vet dette, fordi de unngår å avklare «kjønn» i begrepslisten. Da ville det kommet tydelig frem for publikum fra start at de redefinerer kjønn i seg selv, som i tur er vanskeligere å forsvare. «Kjønn» gjelder jo alle, ikke bare T.
Ikke minst redefineres derfra ord som «lesbiske», «homofile» og «bifile» allerede har brukt om oss selv, lenge før «trans» kom på politisk folkemunne. Kroppsbaserte ord som kollektivt forankrer vårt tenningsmønster, for at vi skal eksistere i språkfellesskapet og ha det bra i møte med det offentlige.
Les også: Jaffery slår alarm: Advarer mot giftige likestillingsholdninger fra religiøse og ytre høyre

Tilbake til tabuet
Rådene slik de er utformet nå, skrevet med det nye kjønnsspråket, kaster innholdet i disse gamle ordene i bosset. Med en krampaktig intensitet tilsvarende kampen mot hatet er det kun det usynlige vi skal snakke om: subjektive opplevelser.
Slik utraderer det nye språket det gamle fellesskapet i å snakke om å tiltrekkes mønstre i det synlige. Sammenhengene rundt kjønn i den fysiske verden vi deler, gjøres tabu.
Det er et kjempeproblem når kroppene våre inngår i faste tenningsmønstre som må anerkjennes for en sannferdig selvforståelse – ikke minst sex-relevant binaritet.
For meg er den binære kontrasten mellom menn og kvinner noe av det som gjør kvinne med kvinne potent. Jeg er ikke bare hetero med en tilfeldig dragning mot én dame her og én dame der på grunn av deres indre, på tross av deres kropp. Kvinnen er, som mannen, en seksuell og romantisk helhet for meg av kropp og sinn – begge «deler» betydelige for tiltrekning. Og, det seksuelle blir noe annet, mer diffust og «overalt»… Spenningen kjenner ikke kontrastens skarpe kanter slik den gjør med menn.
Ordet bifil anerkjenner den forutgående kroppslige realiteten. Det trenger selvaksepten for å vokse.
Les også: Slik hjelper de Bufdir med å «trykke på de psykologiske knappene» hos statsansatte

Å diskriminere gjennom å redefinere
Selv er mitt bifile identitetsfrø bare noen år gammelt. Jeg nekter å allerede bli en konseptuell fossil bare fordi de skeive lederne, som har Bufdirs øre, ikke engang prøver å gå inn i hva transsaken handler om. Språkoppløsning. Transpersoner (T) er dem som ikke kan eksistere uten oppløsningen av fellesspråket om kjønn fra tokjønnsmodellen. Og oppløser man språket som beskriver andre, oppløser man også andres tilhørighet til sin egen gruppe blant LGB.
Med andre ord: transpersoners identitet og inkludering er kun å finne i ruinene av andres.
Dette gjensidig ekskluderende kravet bør ikke være for vanskelig for dem i tillitsverv på vegne av alle bokstavene å forstå. Det gjelder politiske partiers nettverk, og det gjelder Blikk-redaksjonen. De bare må ta seg tiden, og ta alle parter seriøst.
Også de skeive kritikerne.
I stedet skraper nettverkslederne glasuren på kaken til den egentlige saken med floskelgaffel i sin støtteerklæring. Det opplyste faktum er at Bufdirs tilslutning til transteoris språkoppløsning er definisjonsdiskriminering, som rådene trer over hodet på hele offentlig sektor. Tydeligst diskrimineres de bifile, som helt slutter å språklig eksistere.
Jeg er bare heldig som rakk å forstå meg selv før det.
Kilder:
Butler, J. (1988). Performative Acts and Gender Constitution: An Essay in Phenomenology and Feminist Theory. Theatre Journal, 40(4), 519-531. URL: http://www.jstor.org/stable/3207893
Butler, J. (1990). Gender trouble. Feminism and the subversion of identity. Routledge. DOI: https://doi.org/10.4324/9780203824979
Haslanger, S. (2000). Gender and race: (What) are they? (What) do we want them to be? Noûs, 34(1), 31–55.
Haslanger, S. (2012). Resisting Reality: Social Construction and Social Critique. Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199892631.001.0001
Les også: Advarer politiet mot å «plante» seksuelle overgrep
Blikk svarer
Blikk og ansvarlig redaktør Aslaug Olette Klausen har følgende kommentarer:
«Blikk har ikke hatt intensjon om å kneble Margrethe Voll Storaas.»
«Jeg satte pris på at Storaas var åpen for redigering og innspill. Og jeg hadde tenkt å se på redigeringsforslag for å muliggjøre en publisering. Men av ulike årsaker skjedde dette dessverre ikke innen rimelig tid.»
«Jeg kan for øvrig, som bifil med flytende kjønnsidentet, forsikre Storaas om at Blikk ikke vil hviske ut bifile eller andre grupper innenfor LHBT+-paraplyen. Vi kan for eksempel vise til vårt nylige temanummer om bifobi.»
