«Jordklode er ikke noe du er født som. Det er noe du blir», ser jeg for meg jordkloden si med et preget blikk, sigg i munnviken og vinglasset i grepet, som planetversjonen av Simone de Beauvoir.
Naturperspektiv er jo ikke noe selvsagt. I denne utstillingen skildres naturen i øynene av samisk filosofi.
«Eatnamastit» heter den, og kan tolkes som å jorde seg i naturen.
Her kan naturen rive av seg BH-en, hive den på bålet og skrike «jeg er mer enn bare en bruksgjenstand!!». Hvis det er innafor å kalle fossilindustrien en BH, da.
Les også: Naken og manisk utenfor Nidarosdomen. Jeg får gåsehud
Alt er politisk
Ulikt metaforen min er det i realiteten lite skriking.
Her er det fredfullt. Men det henger jo i bakhodet at utstillinga er politisk, som alt annet. Det er uunngåelig når noens eksistens blir truet og herjet med.
Odd Børretzens «Justisdepartemang» klinger vel like godt i dag som for tretti år sida.
Med det sagt, er det mye annet enn politikk jeg drømmer meg bort i. Kunstens visuelle egenverdi står støtt.
Med maleri, tekstilhåndverk, foto, video, grafikk og gjenoppstandelsen av Ládjogahpir, den kvinnelige hornlua kolonialistene forbydde på 1800-tallet. Den kommer vi tilbake til.
Les også: Glup maktkritikk, naiv institusjons-estetikk
Hvis jeg var et fjell
Pieski er ikke opptatt av å beskrive hvordan et landskap ser ut. Hun maler hvordan det erfares for henne. Det oppleves både intimt og genuint.
Litt som med Rothko gjentas den samme oppskriften i mange malerier etter hverandre, og bygger en større kontekst sammen. Intrikate abstraksjoner, med innslag av samisk tekstilhåndverk.
Blikket låses stadig, på den måten du ikke kan forklare hvorfor. It just makes sense. Men noe sklir jeg lettere ut av. Mulig det er noe friksjon jeg savner, samtidig er det ikke så rart når det er over 50 verk å ty til.
Jeg er først treg av meg, men plutselig går noe innlysende opp: hun kler på naturen. Omsorgsfullt, som en mor til sitt barn, eller omvendt. Med frynser, klede og sølje. Tittelen «Det hellige fjellet Rástegáisá som en juridisk person I & II» snakker for seg selv. Urokkelig.
Sånn hadde jeg også ønsket å bli sett hvis jeg var et fjell.
Les også: Hun blir ny direktør for Momentum og F 15
Kule banditter
«De 47 mest ettersøkte formødrene» skriker «Warhol» det sekundet informasjonen går fra øyet til hjernen. «13 Most Wanted Men», for å være spesifikk.
Hornluene har vært fanget i museumskjellere rundt omkring. Nå har de brutt løs, og står samlet som ettersøkte banditter.
Først virket det rart å trekke tråder til 60-tallets kritikk av kommersialisering og eksotifisering av kjendiser. Like etterpå kom jeg på at jeg har da selv venner som har fortalt om å bli snikfotografert ikledd kofte.
Les også: Fyller 80 år og feirer med dødsbo: – Hvorfor vente til man er død?
Skjermende museumsglass
Warhol-etterligningen henger i samme rom som video og foto, i en snedig kontrast til det taktile formspråket ellers.
Hornluer og bilder er skjermet bak museumsglass, og det grafiske i veggen tar mye av rommet. Her føles ting mindre nært. Det er ikke så rart når det konkurrerer med det intime håndarbeidet i naborommene.
Les også: Norsk kunstner trukket inn i Epstein-filene
Radikal mykhet
For å avslutte der jeg starta. Eatnamastit er jo noe ganske annerledes enn BH-brenning. Selv om det er underliggende at Pieski, gjennom sin personlige skildring av naturen, ønsker den mer likeverd. Den klare formidlingen gjør det lett å skjønne hvorfor.
Utstillinga har en god, visuell egenverdi, og gjennom den slås automatisk et stødig slag for naturen og samisk kultur.
Og om moder jords kvinnekamp ikke ligner på BH-brenningen fra sent 60-tall, er ikke dette en så dum metode i alle fall. Mykhet er tross alt ikke så lite radikalt det heller.
