Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen klappet nok ikke da «Affeksjonsverdi» faktisk fikk sin Oscarstatuett natt til mandag.
Faktisk dristet han seg til å stille spørsmål ved om det er «en nasjonal plikt» å juble over denne Oscar-suksessen.
Ellefsen svarer nok nei på sitt eget retoriske spørsmål, men han tar feil:
Jubelen ikke bare er på sin plass. Den burde være en selvfølge.
Samler gull
Joachim Triers og Eskil Vogts film har vært historisk igjen og igjen gjennom prisutdelingssesongen. Vi har aldri før hatt en film fra lille Norge som engasjerer så mye internasjonalt.
Først tok Stellan Skarsgård hjem en Golden Globe for beste mannlige birolle, så fikk filmen en Bafta for beste fremmedspråklige film. Da Oscar-nominasjonene kom ble det igjen skrevet filmhistorie både i Norge og Norden for «Affeksjonsverdi» sine ni nominasjoner.
Men selv ni nominasjoner er ingen garanti for å vinne, bare se på «Marty Supreme». Det var nok mange som både jublet og trakk lettede sukk da Trier løftet gullstatuetten i triumf.
Les også: Trier vant Oscar. Det hadde han neppe gjort om Morgenbladet bestemte
Filmnerdete og følsom
Men hva er det med nettopp «Affeksjonsverdi» som gjør den både så elsket og hyllet – og hatet av enkelte?
Sammenlignet med de andre Oscar-håpene filmen konkurrerte mot var «Affeksjonsverdi» veldig lite prangende. Faktisk er en stor del av kvaliteten ved filmen dens stille ettertenksomhet, dvelende øyeblikk og mikrointeraksjoner.
Jeg hadde ikke høy puls etter «Affeksjonsverdi». Det samme kan jeg ikke si om «One Battle After Another» eller «Marty Supreme» for den saks skyld – Bare Josh Safdie kan lage en såpass stressende film om pingpong.
«Affeksjonsverdi» er en film som «har kledd seg ut som en god film» sier Ellefsen til Aftenposten.
Visst er Trier en filmsnobb. Han har tross alt laget en film om å lage en film. Han flekser med åpenbare visuelle paralleller til Tarkovskys «Mirror» (1975), og har en litt for stor kjærlighet for montasjer, også der de ikke passer inn.
Likevel: Ellefsen bommer når han sier at «Affeksjonsverdi» ikke har noe mer bak sin vakre overflate.
Les også: Debatt: Norsk film gir emosjonelt utmattelsessyndrom
Et finpenslet portrett av depresjon
Vi faller for Nora (spilt av Renate Reinsve) på tross av hennes kaotiske, konfronterende og av og til egoistiske valg.
Dette er ikke en overfladisk rollefigur: Hun har både ambisjon og ømhet, raseri og tristesse, en brennende, ubønnhørlig menneskelighet ved seg, som man både kjenner seg igjen i og vil verne om. Vi bekymrer oss når hun ikke tar telefonen, og vi frustrerer oss over henne når hun gjør forhastede ting.
Det er faktisk et av de bedre portrettene av en deprimert kvinne jeg har sett på film på en stund – og det er ikke få.
Les også: Filmmillionene fra skattekassen kan ikke forvaltes med hemmelige unntak og skjult praksis
Ble det for stille, Bernhard?
Men estetikken kan blende.
Dette feilskjæret ser jeg ofte, og enda oftere i prosjekter frontet av en kvinnelig hovedrolle. Det er som om filmens estetiske og visuelle kvaliteter avleder blikket fra handlingens grums.
Men ikke alle følelser trenger å skrike. Ofte er de nettopp stille som treffer hardest, de som blir kommunisert gjennom tapte anrop og vonde minner som henger igjen i veggene. Det er som om det vakre, de fint møblerte rommene, alltid-vannede plantene og estetiske kuratering har distrahert redaktøren. Eller kanskje det bare ble for stille for deg Bernhard?
Jeg ville i såfall sett filmens vendepunkt, der søstrene Nora og Agnes snakker ut, igjen. Ta notater neste gang, for dette er langt mer enn ««Instagram-nivå» av innsikt».
Det er også nettopp for denne stillferdige ettertenksomheten at filmen hylles internasjonalt. Hvordan Trier har klart å skape rom for ømhet og ro i en filmverden som ikke bare konkurrerer mot strømmetjenester, men også mot den lille skjermen.
Som The Guardian-skribent Gwilym Mumford skriver «Den er kanskje ikke høykonseptuell, susende og smellende som noen av de andre nominerte, men isteden tilbyr «Affeksjonsverdi» noe rått, ekte og tilfredsstillende voksent.
Les også: Det er ikke TV-seriene som er blitt dummere. Det er vi
Djevelens advokat
Det Ellefsen faktisk har rett i er sin uttalelse om at «norsk offentlighet blir for mye heiagjeng». Det er mange som ukritisk hyller, og mange som applauderer «Affeksjonsverdi» uten å ha sett filmen. Men dette er historisk, og det er hyggelig å ha noe norsk å heie på nå som OL er ferdig.
Det er også alltid kjedelig når alle er enige. Og det er mye som er verdt å kritisere ved «Affeksjonsverdi»: for eksempel NFIs ukritiske pengebruk.
Derfor er det deilig at Morgenbladet-redaktøren har tatt på seg rollen som djevelens advokat i møte med den mest vellykkede filmen i norsk filmhistorie. Jeg applauderer Ellefsen, samtidig som jeg gir «Affeksjonsverdi» den trampeklappen den fortjener.
