Sylskarp satire av popmaskinen

Charli XCX’ spillefilm «The Moment» er ikke bare et eksempel på når kunsten imiterer livet. Den er en knallhard satire av musikkbransjen og dens mange sykofanter.

Filmen viser, med skremmende presisjon, hva som kunne ha skjedd om «Brat» gikk for langt, eller om Charli falt for klisjeene som ofte preger popstjernetilværelsen. «The Moment» er både «Spice World» (1997) for partyjentene og «Spinal Tap» (1984) for popstjerner.

Vi følger Charli XCX, som egentlig heter Charlotte Emma Aitchison, i rollen som seg selv der hun, i etterdønningene av «Brat»-sommer mister grepet om både karriere, image og kunstnerisk visjon. Vi så spenningene rundt nettopp dette utspille seg i sanntid allerede i 2024 og begynnelsen av 2025. Flere medier slo med skadefryd opp at nå var «Brat» over.

Saklig.

Annonse

I virkeligheten lekte Charli med nettopp denne spenningen. Hun tøyde grensene for popmusikkens sykliske natur og lente seg enda hardere på egen merkevare. Sånn holdt «Brat» seg fersk helt til Øyafestivalen, over 14 måneder etter albumet kom ut.

Den fiksjonaliserte filmversjonen av Charli oppslukes imidlertid i en malstrøm av dårlige beslutninger og kommersielle interesser, som sklir stadig lenger unna den selvsikre artisten hun egentlig er. I et evinnelig sammensurium av tv-intervjuer, fotoshoots, zoom-samtaler, øving til konsert, sponsede fan-events og sponsede innlegg på sosiale medier, ser vi Charlis personlighet og dømmekraft ebbe ut i en krampaktig jakt på å holde «Brat»-øyeblikket i live. Men hva skjer når hypen unngåelig dør ut?

Les også: Charli XCX har knekt koden for den moderne konsertens suksess

Glamoriserer ikke popstjernelivet

«The Moment» ikke bare en mockumentar.

Det er også en psykologisk skrekkfilm om frykten for å ikke lenger være kul eller relevant. Og hva som kan skje når nettopp dette blir parameterne man måler både egenverdi og suksess etter. Slik føyer «The Moment» seg også inn i en undersjanger jeg personlig setter stor pris på, «glamorøse kvinner som har mentale sammenbrudd» (døpt av podkasten «Every Outfit»).

«The Moment» er basert Charli XCX’ egen idé, men er skrevet og regissert av Aidan Zamiri, en skotsk wunderkind. Om du ikke kjenner Zamiri, så kjenner du garantert til hans visuelle arbeid med blant annet «Brat», Timothee Chalamets «Marty Supreme»-kampanje, Yung Lean, Billie Eilish og Caroline Polachek, for å nevne noen.

Zamiris estetiske sans, raske klipping og skråblikk på kjendiskultur er det som holder filmen sammen. Men innklippsbilder, blinkende grafikk, vink til britisk dokumentar-filming og en til tider musikkvideo-lignende vinkling, blir vi hele tiden minnet på at vi befinner oss i dette alternative «Brat»-universet.

Zamiri og XCXs første samarbeid var en Zalando-reklame i 2023. Når de klarer å få nettshopping-giganten til å se kul ut, kan du selv tenke deg til hva duoen kan gjøre med et A24-budsjett.

Filmens opphøyede univers gjør likevel ingenting for å glamorisere popstjernelivet.

Les også: Charli XCX slår Taylor Swift og har innført årets nyord

Rusa Tingeling

«The Moment» er ikke redd for å støte eller bite fra seg.

Den kommende «Brat»-turneen, og konsertdokumentaren som skal lages, blir filmens midtpunkt. Her følger vi kreativ ambisjon og visjon visne hen i møte med en musikkbransje som bryr seg mer om navnegjenkjennelse og penger enn om autentisitet.

«Brat» kan pakkes, markedsføres og selges, men hva om vi også gjør det familievennlig i en klassisk konsertfilm for Amazon? Det er få ting som er mindre «Brat» enn som så. Og i virkeligheten har Charli selv fortalt hvor uinteressert hun er i å konstruere den type narrativ som disse konsertfilmene bygges på.

Dette er likevel et kjent format vi har sett fra de fleste av pophimmelens store stjerner. Her skjærer satiren som en kniv gjennom både algoritmer, popprinsesser og markedsføringsmodeller i musikkbransjen. Det blir aldri så karikert at det slutter å være ubehagelig, heldigvis.

En av filmens beste scener er en maktkamp mellom Charlis kreative leder Celeste (Hailey Benton Gates), og den påtrengende konsertfilmskaperen Johannes (Alexander Skarsgård). Celest holder seg til en visjon som stort sett ser ut som det vi kjenner som en «Brat»-konsert, litt drøyt, mye strobelys. Johannes’ Amazon Prime-familie-vennlige versjon er heller en slags Disney-feberdrøm, der Charli ser mer ut som en rusa Tingeling enn seg selv. Her er det nok av visuelle markører som viser til andre popstjernes faktiske turneer. Potensielt slemt, men veldig gøy.

Mye av spenning i «The Moment» ligger også i hvilken av disse visjonene som til slutt vil vinne: Er det pengene eller den kunstneriske integriteten?

Les også: Selv ikke Charli XCX slipper unna dette spørsmålet

Virkelighetsnær kjendisskam

Når «The Moment» ble lanserte var det med følgende beskrivelse: Det er «a movie about Brat and Charli and a tour but none of it happened but maybe some of it did».

For noe av dette skjedde, og er du Charli XCX-fan er denne filmen en sann fryd, full av små hint. Charli forstår verdien av de-som-vet-de-vet, og det er nok av frekke nikk til den som vet, uten at dette forstyrrer helheten.

En annen ting som er interessant og veldig realistisk ved filmen er hvor mye av handlingen som utspiller seg mellom lokasjoner. Det er biler med sotede ruter, turnebusser og bakrom. Det er en opplevelse av å alltid skulle fra A til B, om det er kreativt eller praktisk. Da Charli selv reflekterte over realitetene ved det å være popstjerne var dette også noe av det hun tok for seg. En evig limbo, som kan føles vel så eksistensiell som fysisk i løpet av filmens gang.

Noe av det som gjør at filmen fungerer, er at hverken Charli eller noen av de andre er redde for å se hverken kjipe, teite eller cringe ut. Alle, inkludert Kylie Jenner, spiller overbevisende – om det er seg selv eller en karakter de gestalter.

Gjennom å utforske alle de mer skambelagte følelsene knyttet til kjendisstatus og ønske om anerkjennelse viser de hvor blasert, falsk, sellout og jævlig industrialiseringen av kreativitet kan være. Spesielt om artisten ikke selv klarer å holde hodet over vannet. Det er mørkt, men også morsomt, som når lederen for plateselskapet roper: «I don’t care if Charli fucked the unabomber».

Vi har snakket mye om popmaskinen det siste året. Hvordan plateselskap nærmest fører en bruk-og-kast-modell når det kommer til talent i higen etter en hit. «The Moment» viser at jaget ikke stopper om man når toppen, og hvilke konsekvenser det kan få.

Les også: Monopolkulturen ødelegger undergrunnen

Å overskride sin besøkstid

«Will you hate me if I stay», spurte Charli på X/Twitter i fjor.

Frykten for hva som skjer når man overskrider sin besøkstid i den popkulturelle tidsånden har gjenklang i filmens avsluttende minutter. Her sier filmens Charli «I know it’s not chic to be the last person at the party, but I hate going home».

Dette reflekterer ikke bare musikkbransjens jag etter relevans. På et mer menneskelig plan er det frykten for å bli glemt, eller forlatt. Det er også frykten for hva som skjer når festen er ferdig og man må møte virkeligheten? Er det bedre å brenne ut enn å svinne bort? «The Moment» har ingen svar, men en nådeløst speil for alle involverte.

«The Moment» avsluttes med den selvmotsigende lovnaden om at du kan være en 365 partygirl «from the comfort of your own home». Med dette kan vi endelig si at «Brat» er over. Men for å sitere Charli: «You can’t dread the end when it’s over».